Det er våren 1997 og dagen derpå i Milano. Publisher Odd Johan Nelvik informerer den vesle redaksjonen i ungdomsbladet Topp om at deres redaktør, Tor Milde, kvelden i forveien var blitt så høylytt og bedugget at han ble kastet ut av hotellrommet.

Men Nelvik beroliger de ansatte, det er ingen fare. Han klarte nemlig å overtale betjeningen til å la Milde få sove i et av hotellets bøttekott.

– Det føyde seg jo så fint inn i rekken av legendariske Milde-historier, så vi gikk på. Hva kan jeg si? Vi var lettlurte, sier daværende redaksjonssjef Elisabet Skårberg.

Milde fortalte gjerne om da han i Topp-regi spilte på pianoet til Prince, røyket marihuana hjemme hos Lenny Kravitz og tok på puppene til Melanie B i Spice Girls.

Nå hadde Nelvik tatt med hele redaksjonen på tur. De sang karaoke i mørke barer og skålte i champagne på Milanos eldste trikk, akkompagnert av en strykekvartett. Ingen husker i dag nøyaktig hvilke opplagstall som ble feiret, men det var gode tider i bladet.

På tampen av 1995 hadde Milde, som døde i januar i år, overtatt redaktørstolen i Topp – og satt i gang en operasjon for å frigjøre ungdomsbladet fra moderskipet Se og Hør. Da direktørene i forlaget fikk presentert opplagstallene for 1996, hadde redaksjonen markert salgsgrafen rett på veggen med en pil som fortsatte opp i neste etasje.

Neste uke utgir redaksjonen sitt 30-års jubileumsnummer.

SE OG HØR JUNIOR

På 80-tallet var interessen for musikkstoff i norske medier eksplosiv. Da Frank Aleksandersen, fetteren til Åge, ga ut andrealbumet «Krampe» i 1981, stilte 47 pressefolk på pressekonferansen.

Men ukebladet Det Nye var de eneste som virkelig rettet seg inn mot de yngre leserne.

Samtidig gikk det tyske popbladet Bravo unna i millionopplag, mens svenske Okej i juli 1984 solgte 156.000 eksemplarer og hadde en halv million lesere.

Dette ble lagt merke til på toppen i det ferske ukebladet Se og Hør.

– Vi ville lage et blad som skulle dra de yngste leserne, fra åtte år og oppover, inn i vår sfære. Men popmusikk var ikke akkurat det vi kunne best, forteller Odd Johan Nelvik, som også var redaktør i Topp fra 1984 til 1995.

De første numrene av Topp så ut som Se og Hør Junior, fylt med trygge kjendiser. Wenche Myhre prydet omslaget på debutnummeret, ellers var det Jahn Teigen og Hanne Krogh, fotballspiller Erik Solér og skuespiller Linn Stokke. Det var historier fra virkeligheten («Jeg fikk barn med en neger» og «Pappa er 17 år og alkoholiker») og Vazelina Bilopphøggers i bade­drakt.

Men bladet hadde noe som Se og Hør ikke satset på: plakater. I første nummer kunne du henge Rod ­Stewart, Duran Duran, Creation og New Drama på veggen.

– Det var egentlig ingen som jobbet i Topp. Det var meg som satt og spilte ball med «de siamesiske ­redaktørtvillingene» Nelvik og Haavik, og jeg vet fortsatt ikke om min lønn gikk på budsjettet til Topp eller Se og Hør, forteller bladets første – og i to år, eneste – journalist, Ola Holst Kopperud.

Han fikk kjenne på Se og Hørs manglende popmusikalske kompetanse da han lette etter nyinnkjøpte bilder av The Beatles, The Hollies og The Rolling Stones i det ferske fotoarkivet. Alle var arkivert på «T».

Kopperud intervjuet Tina Turner, Sting, Bryan Adams, Gary Moore og Bryan Ferry, resten var oversatt byråstoff og en og annen frilanstekst. Selv var Kopperud, i likhet med mange samtidige musikkjournalister, mest opptatt av rocken, men 1984 var et eventyrlig år i pop: Michael Jacksons «Thriller»-album fra to år tidligere bare fortsatte å selge inn i himmelen, mens følgende perlerad fikk sitt internasjonale gjennombrudd: Wham!, Prince, Madonna og Duran Duran.

Året etter var Topp på plass i London for å intervjue det ferske bandet A-ha. «Vi skal plassere Norge på pop-musikkens verdenskart», lovte trioen.

Da A-ha suste til topps på verdens hitlister, fant også Topp formen som et popblad.

REDDET AV A-HA

– Egentlig kan man si det begynte med en ekte lengsel etter å oppnå suksess med popmusikk.

Året er 1986 og Magne Furuholmen og resten av A-ha er på piknik i Frognerparken med Topp-leserne Eira, Chrissie og Anita fra Fredrikstad og Kjeller.

– Vi stilte opp for dem, de stilte opp for oss, og det ga en utmerket synergieffekt, sier Ola Holst Kopperud.

A-ha dukket opp akkurat på riktig tidspunkt for Topp. Trioen prydet omslaget på de fem første numrene av 1986-årgangen, og opplaget til ungdomsbladet når sin topp i årene A-ha er nyslåtte ­verdensstjerner.

– Vi opplevde aldri forholdet til poppressen som et samarbeid, mer som et nødvendig onde. Vi hadde et ganske ambivalent og distansert forhold til musikkbransjens sladrepresse, men var i overkant opptatt av den seriøse siden av musikkpressen, som i grunnen ble mindre og mindre interessert i A-ha jo mer vi ­figurerte i den kulørte pressen, forteller Magne Furuholmen i dag.

KNEKKET KODEN

A-ha sto i spissen for en ny generasjon norske popartister som, i motsetning til sine eldre kollegaer, ikke var avhengig av å stille opp på revyscenen eller i Melodi Grand Prix for å høres og synes. 80-tallets nye popstjerner fremsto mer som uoppnåelige idoler, og Topp knekket koden i sine ­leseres lengsel etter å møte sine nye helter, enten gjennom redaksjonens intervjuer eller i virkelig­heten. Leserkontakten gjennomsyret bladet, i form av leserbrev og -tegninger, sexspalte og brevvenn­annonser, men det gjeveste var konkurransene.

Det kunne komme ti søppelsekker fylt med brev, og det var ikke rart når man ser på premiene: Topp-leserne fikk møte Kiss og andre boyband, fans ble sendt til Bali for å treffe Spice Girls, lesere ble sendt på «Titanic»-premiere med prins Charles i London, andre vant en statistrolle i «Baywatch» eller fikk se på en innspilling av «Venner for livet».

HÅR OG BOYBAND

Etter A-ha-perioden overtar 1980-årenes hår- og brystfagre idoler; Samantha Fox, Europe, TNT og Bon Jovi, men opplaget synker og bladet sliter med overgangen til 1990-årene.

New Kids on the Block er det første i en lang rekke av boyband som frontes tungt, men redaksjonen sliter med å fange opp de stadig raskere svingningene i popverdenen. Fenomener som grunge, hiphop og techno setter ikke noe særlig preg på bladet, og mye av stoffet produseres av Se og Hør-journalister. Men bladets hjerte er redaksjonssjef og Beatles-fantast ­Arve Strømsæther og journalist Tor Milde.

– Det skal ikke så mye til å være mer pasjonert pop­journalist enn meg, for jeg snublet borti det, mens Arve og Tor skrev om det som interesserte dem, forteller Ola Holst Kopperud.

Han traff Tor Milde første gang da begge intervjuet «one hit wonder»-artisten Jennifer Rush i Frankfurt i 1985. Milde overtalte Kopperud til å bli med på en runde eisbein, sauerkraut, øl og dram istedenfor å gå på konsert. Da de to møtte opp for intervjuet etter konserten, var begge ganske skeive i skøytene.

– Det ble et relativt friskt intervju, men vi visste i utgangspunktet hva hun ville ha sagt.

«Mannen som drakk litt ekstra», han som drakk 25 margaritas på ett døgn, var ett av Mildes varemerker som journalist. Kombinert med en utagerende og ofte konfronterende stil, ble han mester i å markere seg selv i møte med kollegaer og all verdens popstjerner. Han elsket å fortelle om da han klinte med popjentene i Bananarama. Etterhvert ble han bare omtalt som «Den legendariske Tor Milde».

Han kom inn i popjournalistikken i godt voksen ­alder, fra stillingen som markedssjef i Narvesens ­musikkavdeling, der han kunne dyrke det som fenget ham mest, musikk og blader. Men så fikk han lyst til å være med å lage disse bladene også. Han var innom Det Nye, var involvert i kortlivede Hits i 1984, gikk ­videre som redaktør for Smash i 1985 og 1986, før ferden fortsatt til Logo fra 1987 til 1989, men ingen av bladene hadde markedsmusklene til Topp.

Samtidig som Milde går til Topp i 1989, velger erkerivalen Det Nye å nedprioritere musikkstoffet for å bli rent jenteblad. Markedet lå nå åpent for pop.

NYE IDOLER

I 1993 begynner opplaget til Topp å vokse igjen, og i 1995 dør redaksjonssjef Strømsæther etter et kort sykeleie. Milde rykker opp.

Det er nå han tar kontroll og rister Topp ut av Se og Hørs grep. Bladet retter seg mer direkte inn mot tenåringer av begge kjønn, samtidig som Milde slår i bordet overfor film- og plateselskapene, og insisterte på at Topp må få intervjue de største stjernene i utlandet. Han hadde heller ingen skrupler om å bli med dersom kildene betalte turen. «Det er selvfølgelig lettere å si ja hvis selskapet betaler alt. Da har vi i Topp ingen betenkeligheter. Men størrelsen på artikkelen bestemmer vi selv», sa Milde til Dagens Næringsliv alt i 1992.

– Nå begynte Topp å leve sitt eget liv, og grunnen til at bladet har overlevd, er at Tor fikk frigjort det fra Se og Hør og ga det sin en egen identitet. Han kastet ut det meste av det innkjøpte stoffet, og nå var målet at man skulle ut for å møte stjernene, forteller Elisabet Skårberg, som begynte å skrive for Topp i 1992 og etter­fulgte Milde i redaktørstolen i 1998.

Under Milde ble det færre etablerte kjendiser. Isteden var redaksjonen på jakt etter de nye idolene: skuespillere fra tv-serier som «Baywatch», «Beverly Hills 90210» og «Venner for livet», Kurt Cobain og Hanson, samt filmstjerner som Leonardo DiCaprio. Eller som eksredaktør Nelvik oppsummerer det: «De søte, tøffe guttene jentene vil være kjæreste med og henge opp på veggen.»

SKANDINAVIAS STØRSTE UNGDOMSBLAD

I 1996 har bladet 157.000 lesere og en tredel av alle ungdommer mellom 13 og 19 år. 70 prosent av ­leserne er jenter, og sex- og samlivsspalten «Mona og Mikkel» får 40–50 brev med spørsmål i uken. Sam­tidig åpner Milde dørene for popkultur som tidligere ble ansett som for smalt.

En coversak om grungebandet Smashing Pumpkins blir en overraskende bestselger, mens vegg-til-vegg-dekningen av de heteste boybandene og hjerteknusere suppleres med saker om Beastie Boys, Kåre & The Cavemen og Motorpsycho. De norske hiphoperne i Warlocks spraymalte kontoret til Milde med graffiti, noe som førte til at det var umulig å oppholde seg der i en ukes tid.

– Tor levde for popkultur, og så lenge han fikk formidlet popmusikk og film til folket, var det ikke så viktig hvor han jobbet. Hele tenåringskulturen ble jo også en helt annen på 90-tallet, sier Skårberg.

Da hennes sak om at Kurt Cobain var på bedringens vei kom i butikkene etter at han hadde tatt selvmord, fikk også redaksjonen ristet av seg den åtte uker lange produksjonstiden.

Milde satt bare i sjefsstolen i knappe tre år, men det er ingen entydig grunn til at han sluttet. Noen sier han var lei av å skrive for tenåringer, ikke minst etter at han i 1997 også ble redaktør for jentebladet Teen. Andre antyder en økonomistyring som ikke var helt på stell. Uansett gikk han videre til redaktørstolen i det kortlivede mannebladet Basic.

– Glansdagene hadde vært, han hadde gjort alt. Hver dag var en fest da Tor var redaktør, det var noe helt eget å gå opp den lille trappen til Topp-kontoret, der det ofte var full jubel og muligheter for turer og flyreiser. Ånden etter Tor har vært i Topp siden, sier Celine Aagaard, som begynte å skrive for Topp i 1997, og var redaktør fra 2005 til 2010.

KAMPEN OM KJENDISBILDET

I tv-dokumentaren om det svenske musikkbladet Okej er det en fascinerende scene fra det enorme arkivet til fotograf Göran Lindsjöö. Arkivskap etter arkivskap fylt med negativer av studiosesjoner med all verdens internasjonale pop- og rockestjerner – som stilte opp for svenskene.

Topp har aldri hatt noen egen fotograf, og restene av fotoarkivet er et sørgelig syn, der det fyller opp to handlevogner med usorterte papirkopier og negativer fra sent 90-tall og tidlig 00-tall.

Men idet Tor Mildes etterfølgere overtok Topp-­redaksjonen, ble bildet stadig viktigere.

– Som Topp-leser skjønte jeg aldri om journalistene faktisk hadde møtt intervjuobjektene sine eller ei. Tor kunne trykke et bilde av seg selv med Salma Hayek, men resten av redaksjonen hatet å trykke bilder av seg selv. Men jeg følte det var en viktig del, sier Celine Aagaard.

Samtidig tiltar underholdningsindustriens kontroll over journalistikken. Mens Tor Milde var hjemme hos både Prince og Lenny Kravitz, får hans etterfølgere langt trangere rammer.

– Da Tor Milde intervjuet Lenny Kravitz, ble 20 journalister invitert hjem til ham, og før Kravitz skulle spille platen sin for dem, var det påbudt å røyke en joint, forteller Henrik Lysell, som var journalist i Topp fra 1998 til 2007.

– To jenter kom inn med et sølvfat med jointer, og de som ikke ville røyke måtte gå. Da jeg intervjuet Kravitz, var vi 20 journalister rundt et bord på et hotell­rom i Paris.

Det var også fotoforbud, men Lysell måtte ha med seg et bilde av seg selv med Kravitz hjem, så da Kravitz begynte å skrive autografer etter intervjuet, brente Lysell av et bilde med lommekameraet sitt så kjapt at ingen skjønte hvor blitzen kom fra. I løpet av Topp-årene ble han raskt en mester på slik gerilajafotografering.

– Den kjipeste oppgaven var alltid å spørre: «Could I have please have my picture taken with you?» Jeg måtte ofte bløffe, og si at det var til personlig bruk.

Da han skulle intervjue Jennifer Lopez, måtte ­kameraet smugles inn gjennom en metalldetektor, en utfordring han løste med å fylle opp lommene med mynter som lynavledning.

– Da jeg tok opp kameraet inne i hulen til Lopez ble managementet satt ut, men jeg fortalte at jeg måtte ha et bilde for å kunne skryte til kompisene mine om at jeg hadde møtt et slikt sexsymbol. Vi hadde til og med laget et falskt diplom, som viste at Topp hadde kåret henne til den mest populære kjendisen.

Det ble mange slike flaue situasjoner. Møtene med blaserte og slitne popstjerner bød på stadige utfordringer. Lysell måtte rappe for Eminems gruppe, D12, han ble kastet ut av r&b-stjernen Kelis da han avslørte at han ikke hadde fått høre platen hennes, mens bandet Muse gikk i full vranglås da han kom i skade for å si at han jobbet for et «teen mag» istedenfor et «music mag». Men han fikk også tidlige og eksklusive intervjuer med kommende super­stjerner. Han intervjuet en stillferdig Rihanna da hun var 17 år gammel, traff Miley Cyrus mens hun fortsatt var Disney-stjerne, mens skuespilleren Eva Mendes bommet røyk på toppen av Grand og lurte på om de skulle ta en øl sammen.

I 1999 begynner millenniumsangsten å bre seg i magasinverdenen. Vil ungdom fortsatt kjøpe magasiner og henge opp idolene sine på barnerommet?

JENTEBLADET

I 2007 forsvinner guttene fra Topp-forsiden.

Bladet som i årevis har frontet kjekkaser som Morten Harket, Brad Pitt, Backstreet Boys og Elijah Wood, gir nå forsidene til Olsen-tvillingene, ­Miley Cyrus, Taylor Swift og Rihanna, riktignok med noen slengere til Justin Bieber og One Direction.

– Da jeg begynte som redaktør i 2002 fikk jeg beskjed om at vi ikke måtte finne på å ha jenter på coveret, men vi prøvde Nicole Richie, og det gikk veldig bra. Nå er det nesten bare jenter, forteller Celine Aagaard.

Under henne blir sminke og mote en langt viktigere del av Topp-pakken, noe som viser seg å være et viktig valg i et tiår der forskjellene mellom gutter og jenters interesser bare har økt. Jenter har alltid vært Topps kjernelesere, men Aagaard valgte å spisse bladet ytter­ligere, fordi leserundersøkelsene viste at Topp uansett var i ferd med å miste guttene.

– Jeg følte at det var på tide å gjøre noe mer feminint. Man måtte jo ta grep, frykten for magasindød var stor rundt 2000.

I praksis forlot hun Tor Mildes drøm om å lage et blad som appellerte til både gutter og jenter. Det blir også mindre musikk, ikke minst forsvinner de norske artistene nesten fra bladet.

– Topp var ikke lenger interessert i norske artister. A-ha var gedigent, men ellers har det vært få nordmenn med «star ­power». Dessuten er de norske musikerne overalt ellers, Topp har alltid satset på artister med stor stjernefaktor, sier Aagaard.

Kursendringen ble en suksess. Opplaget til Topp stabiliserte seg rundt 40.000–50.000 på 2000-tallet, så sent som i 2010 endte opplaget på 55.000, omtrent like bra som da redaksjonen fikk en tur til Milano i 1997. Men 2010-tallet har vist seg brattere. Forbildet Okej la inn årene i 2011, men Topps nåværende ­redaktør Hillevi Forsman vil både satse på papir og utvikle det digitale.

– Når det gjelder Topps innhold føler jeg at vi har funnet formelen. Topp er, og skal være, for jenter som vil lese om stjerner, og få mote-, skjønnhets- og underholdningstips, sier hun.

– Vi skal være tett på Hollywood, gjøre intervjuene selv og introdusere leserne for nye, unge stjerner. Og fra og med Topp nummer 1, 2015 heter vi ToppGirl, for å rendyrke jenteprofilen.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.