Hvis det er slik at det ungdommelige er samfunnets fremste dyd og at sex alltid selger, burde flere forfatterdebutanter vurdere å skrive om unge jenters seksualitet. Tre år er gått siden både sosiologen Hannah Helseth og debattboken hennes «Generasjon sex» ble snakkiser, og i løpet av den tiden har hun utvidet horisonten noe. Tematikken er videreført inn i teaterstykket «Søstra mi», som handler om hva det vil si å være kvinne i 2013 – 100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett.

– Et smått retorisk spørsmål: Vi kvinner har fått frihet til å gjøre alt, men hvor frie er vi egentlig?

– Det er vår generasjon som kan frigjøre kvinnen. Vi har muligheten til å definere de nye spillereglene, endre kravene til skjønnhet og opponere mot det éndimensjonale idealet i offentligheten. Bare det at HBO-serien «Girls» tar over for «Sex og singelliv», sier mye om hvor vi er på vei. «Girls» er ærligere og råere. Det er først nå i 2013 vi kan begynne å definere hva den kvinnelige seksualiteten er og kan være – på våre egne premisser. Vi må bare tørre å gjøre det.

– Hvordan gjør man det?

Pause.

– Ved å ha sex.

– I motsetning til før, mener du?

– Neida. Hehe. Eller, jo, man må jo ligge sammen også. Men for å definere hva den kvinnelige seksualiteten er på våre egne premisser, må vi må kjempe for å ha våre egne seksuelle rom.

– Hva er et seksuelt rom?

– Et rom med klare rammer, der vi er trygge til å fantasere og drømme uten å bli påført skam. Et eget rom hvor man kan utvikle sin seksuelle identitet i så stor frihet som mulig fra strenge kjønnsregler og samfunnsbestemte idealer. Ha sex uten å bli stemplet som horer. Vi må utvide rommet for hva kvinner kan gjøre og si. For at vi skal bli frie.

– Hvis en kvinne ikke er «fri», hvordan går hun frem for å bli det?

– For å bli frigjort? Haha!

– Er ikke det et legitimt spørsmål å stille?

– Jo, det er jo det. Det er bare så vanskelig å være den fasitpersonen. Hvis jenter skal bli frie, må man stille seg spørsmålet: Hva er det jeg vil? Hvem er jeg, og hvem ønsker jeg å være? Dessverre har mange kvinner gått gjennom et helt liv og levd for andre. Det feministiske frigjøringsprosjektet går ut på at man skal slutte med det.

Nora anno 2013
De to 18 år gamle karakterene i «Søstra mi» er løst basert på to av de mer stereotypiske ytterpunktene blant unge norske jenter i dag. Vi møter den seksuelt aggressive jenta Nora, som overeksponerer seg selv på nettet, banner som en sjøulk og ligger med menn hun møter på Facebook-chat, og den diametralt motsatte muslimske jenta, som sitter i jomfruburet og lever med strenge foreldre. Med andre ord: jenta som alltid sier ja versus jenta som alltid sier nei. Likheten mellom dem, mener Helseth, er at ingen av dem gjør som de egentlig vil.

– La meg sitere deg: «Hvis man lever opp til det éndimensjonale idealet», altså dette sexobjektet samfunnet forventer av deg, «så forsaker man kjærligheten». Går det ikke an å elske en glamourmodell?

– I ethvert brudd der kvinnen forlater mannen, sier kvinnen at hun ikke føler seg sett eller verdsatt. Klisjé, ja, men det blir et problem når du reduserer deg selv til en kjønnssjablong. Begjær er ikke det samme som respekt – menn som tenner på deg uten å nødvendigvis elske deg.

– Hva synes du selv er sexy?

– Marilyn Monroe er sexy.

– Hvorfor det?

– Marilyns problem var ikke at hun var en dum blondine, men at hun hverken var dum eller blond. Hun er et fenomen. Sårbar. Sterk. Det er en dobbelthet i alle store sexsymboler. De er ikke vakre dukker, men mennesker. En følelse av at de er brukket.

– Men Marilyn Monroe er jo tidenes glamourmodell, bare litt mer retro enn dem man har i dag? Og hun var jo faktisk blond.

– Hun er en kvinne som har brukt seksualiteten sin for å komme seg opp så langt hun kan. Hun bruker det at hun blir gjort til et produkt, og smerten ved å bli et produkt, er så stor. Hun er fortellingen om seksuell kapital, selve kostnaden av å bli avhengig av menns blikk. Det er tragedien, og tragedien er mer seksuelt tiltrekkende og menneskelig.

– Og dette gjelder ikke dagens ungdom?

– Aylar har den dobbeltheten. Man får et behov for å beskytte henne, redde henne, samtidig som hun er seksuelt tiltrekkende. Alle kvinner som har vært ute en vinternatt før, vet at seksuelt begjær ikke er det samme som kjærlighet og respekt. Du har stilt deg laglig til for hugg, og du er sårbar. Det er som at samfunnet konstant kommenterte menns penisstørrelse. Som om alle menn hele tiden skulle måtte gå rundt og tenke på hvor stor penis de har.

Kamp om kontroll
Hannah Helseth har gjennom 12 år jobbet med jenter i ulike norske miljøer. Dette utgjør grunnlaget for manus og en viss akademisk tyngde i «Søstra mi». Hun opplever at dagens jenteideal handler om en kamp om å definere seg selv, med et voksende behov for å kontrollere sin egen seksualitet og identitet. Du skal vite hvordan den funker, og du skal bruke den. Uheldigvis for dem, sier Helseth, har man takket være dagens teknologi aldri hatt færre muligheter til faktisk å ha kontroll. Feilene man gjør som ungdom, blir synligere. Det er ikke alle som er like tjent med å ha en webcam-strippevideo av sitt 17 år gamle jeg liggende på Youtube resten av livet, og den seksuelle utprøvningen som helst skal foregå i trygge rammer, skjer nå, i potensielt mye større grad, foran hele verden. Delekulturen har drept det hellige ved en hemmelighet. Helseth forteller om en hardt sminket tiendeklassing fra Kautokeino som avbrøt henne da hun var på en ungdomsskole for å snakke om ryktespredning og horestempler. Jenta var klar i talen: «Men jeg er jo en hore.»

– Hva tenkte du om det?

– Jenter som sier at de er horer, opponerer. De vil vise at de har kontroll over en ukontrollerbar situasjon. I et forsøk på å bryte barrierer og sprenge grenser, vil de kvitte seg med skamregimene som har plaget generasjonene før oss. Det ser man også hos flere og flere av minoritetsjentene, som gjør massive frigjøringsskritt i forhold til mødrene sine. Man har rett til å ha en seksualitet. Unge jenter i Norge har aldri vært så rike, frie og hatt så mange muligheter som nå. Men det er også en negativ utvikling som skjer parallelt. De sterke jentene som tilsynelatende har full kontroll, har en svakhet.

– Hva går den ut på?

– De er sårbare. I en tid der forakten for svakhet og sårbarhet er større enn noensinne, har jenter aldri vært så deprimerte som nå. De sliter med spiseforstyrrelser og har et dårlig forhold til egen kropp. Det er et enormt perfeksjonskrav, et krav som ikke bare handler om utseende, men hvordan du skal være seksuell.

Uten grenser
Jentene i «Søstra mi» og deres to familier blir satt opp mot hverandre på en åpen scene med et avlangt speil og to mikrofoner som de eneste kulissene. Gjennom disse utforskes grenser for hva det vil si å være kvinne i 2013, kjærlighet, svik og familieforhold. I en artikkel i Aftenposten K i anledning premieren, skriver Helseth at de kjønnsgrensene den unge jenta tråkker over i dag, ikke lenger er tydelige og definerte, slik de var da hennes tippoldemor ikke hadde stemmerett. Før i tiden visste man hva en «ordentlig kvinne» var. Nå er reglene vage.

– Hvem mener du er den ultimate, frigjorte norske kvinnen i dag?

– Ingen fyller helt de skoene. Men jeg beundrer Vigdis Hjorths offentlige rolle.

– Hvorfor?

– Hun inkluderer all smerten, skammen og selvkritikken. Hun er et menneske. Hun gir faen på en måte som gjør at hun ikke mister verdigheten.

– Hvordan gjør man det?

– Hun gir faen uten å gi faen i seg selv. Det er vel det det handler om. Og hun har skrevet noen glitrende bøker.

– I din egen bok, «Generasjon sex», skriver du at menn må elske kvinner mer, og at kvinner som elsker seg selv, ikke blir utsatt for seksuelle overgrep. Er ikke det å indirekte si at kvinner selv har skyld i at de blir voldtatt?

– Det er kun overgriperen som har skyld i et overgrep, men skal man forebygge og få bukt med voldtekt, må man finne ut hva som skjer i situasjonen. Dessverre er det fortsatt sånn at noen menn ikke respekterer, og dermed ikke elsker, kvinner. De bryr seg rett og slett ikke om sexen er gjensidig, akkurat som noen kvinner er altfor opptatt av hva andre synes og vil enn hva de selv ønsker. Vi lever i et samfunn hvor altfor mange jenter misliker kroppen sin. Å være utrygg på egen kropp, gir deg ikke de beste forutsetningene for å finne ut hva du selv vil. Så vi trenger mer kjærlighet.

– Hva er det som driver deg og prosjektet ditt? Kjærlighet?

– Jeg vil forandre verden.

– Ærlig sak.

– Jeg har prøvd å forlate det med ungdom og seksualitet lenge. Så tenker jeg: Faen, det er ingen andre som kan gjøre det jeg gjør. Er det én ting syttitallsfeministene feilet på, var det at man ikke hadde en god nok flerkulturell feminisme. Det tenker jeg er vår generasjons utfordring. Vi trenger en politisk bevegelse som er like feministisk som den er antirasistisk. Man må skape et langt sterkere søsterskap mellom dagens unge jenter.

– I og med at den ene jenta svikter den andre, ender vel ikke «Søstra mi» i et søsterskap?

– Nei. Solidaritet passer ikke alltid i dramaturgien.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.