– Det får holde å være stjerne i eget liv

Tekst

Vil du få varsel hver gang Eivind Sæther publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Etter Karsten Warholms VM-gull tenker løpetrener Leif Olav Alnes at det lureste er å legge opp.

Han filmet finaleløpet med videokameraet sitt. Startskuddet, jubelen, de første åtte hekkene. Bildene er jevne og fine i starten, men når det nærmer seg slutten, rister kameraet så mye at det er umulig å se hva som skjer der nede på stadionet.

Og han husker han tenkte det allerede der i regnet i London: «Dette blir en vakker film.»

Å skryte

Det har gått en uke. Han sitter i elbilen på den store parkeringsplassen oppe ved Sognsvann.

– Jeg vil ikke skryte. Det er fryktelig kleint å skryte, sier Leif Olav Alnes og retter på brillene.

Fakta:

Leif Olav Alnes

Alder: 60 år.

Sivilstatus: Gift med Kate. De har datteren Liselle (20).

Bakgrunn: Utdannet ved Norges idrettshøgskole. Trener for blant annet Geir Moen, John Ertzgaard, Ezinne Okparaebo. Ansatt som fagkonsulent ved Olympiatoppen.

Aktuell: Trener Karsten Warholm, som nylig tok VM-gull på 400 meter hekk.

Han har en liten kulemage og sponsormerker, han har barbert seg.

– Jeg kan jo fortelle hva vi har gjort, men da blir det fort skryt. Og det vil jeg ikke. Skryte, altså.

– Ok.

– Men det kunne gått verre enn det gjorde, det kunne jo det.

«Gratulerer», sier folk inn skyvedørene og over de nye teppene i resepsjonen, gratulerer sier jentene i treningstøy, gratulerer sier de opp trappen og ved kaffemaskinen. Til slutt lukker han døren til et av Olympiatoppens møterom, synker ned i stolen. Der blir han sittende for seg selv og smile.

– Du virker som en veldig blid fyr.

– Jeg er det, sier han og trekker shortsen oppover lårene.

Det står et slagord på veggen. Det hvite brysthåret tyter opp av piquetskjorten som en vissen blomsterbukett.

– Faren min pleide å si at du kan dele mennesker i to: de som trenger en grunn for å være blide og de som trenger en grunn for å være sure. De fleste dager er hverdager, vet du. Godt humør er viktig.

Han løfter øyenbrynene et par ganger for å justere på brillene.

– Kona sier jeg ofte er blid uten grunn.

<p>Glade gutter. – Humør er utrolig viktig. Mange tar toppidrett altfor seriøst, sier Alnes, som mener han og Karsten Warholm har omtrent like dårlig sans for humor.</p>

Glade gutter. – Humør er utrolig viktig. Mange tar toppidrett altfor seriøst, sier Alnes, som mener han og Karsten Warholm har omtrent like dårlig sans for humor.

Et minne

Det er én ting fra det siste året som sitter. Dette var under fjorårets EM i Amsterdam. Karsten Warholm varmet opp, de hadde ikke jobbet sammen så lenge og Alnes tittet bort på konkurrentene. Han så hvordan de himlet med øynene, så at de lo av dem.

– Det skal sies at Karsten så ut som en konfirmant og hoppet hekk som en kråke. Men han gjorde det med kraft, sier Alnes og smiler.

– Det fikk de merke.

Enkelt og genialt

To år er gått siden han ble spurt om å trene en ung tikjemper fra Ulsteinvik som hadde vunnet det som var av ungdomsmesterskap. Han satt på flyet og tvilte på om det var en god idé.

– Jeg tenkte at Karsten umulig kunne være et ålreit menneske, at han var blitt båret på gullstol hele livet. Men jeg visste han hadde spesielle gener, så jeg reiste opp dit for å møte familien. Det tok bare noen minutter før jeg skjønte at han hadde jording, og da ble jeg ordentlig gira. Hadde han ikke hatt huet med seg, ville jeg takket nei. Skal du gå rundt og være høy på deg selv bare fordi du kan løpe fort, blir det ganske pinlig. Jeg har ugjorte ting i livet, da vil jeg heller dykke.

– Dykke?

– Ja, jeg liker undervannsjakt. En gang tok jeg en torsk på åtte kilo med hendene. Jeg kjørte fingrene inn i gjellene på den og holdt på å knekke dem, men det var en intens glede. Det var en fair kamp, altså. Jeg følte meg som en steinaldermann.

En uvanlig rask familie: The Ingebrigtsens

Han retter på de svarte tennissokkene.

– Nå må du stoppe meg om jeg snakker for mye, sier han og fortsetter å snakke.

Først om flere ting faren hans pleide å si, og så om et toalett han en gang skrudde fra hverandre. Han sier toaletter er fantastiske innretninger, «superenkle og supergeniale».

– Stemmer det at du er den som har tatt minst av etter VM-gullet?

Alnes stopper opp, smiler under det tynne, hvite håret. Det var hans idé å satse på 400 meter hekk. I løpet av ett år forbedret Warholm bestetiden sin med 2,8 sekunder. Forrige uke tok han tidenes første norske VM-gull i en løpsøvelse for herrer.

– Vel, sier han.

– Dette var kanskje mindre uventet for meg enn mange andre.

Han løper

Han står nede ved kaien, og han er åtte år gammel. Han har en hageslange i hånden, han har lest en bok om dykking, han fyller lommene med stein. Han kan ikke svømme. Sakte forsvinner han ned i det kalde vannet.

I bygda folder de hendene og bøyer hodene. Det hender Gud er god. Far er lærer på den kristne folkehøgskolen, og Leif Olav løper gjennom skolegården, han løper ned mot stranden der sjøstjernene driver på land, løper forbi de andre på sin egen alder, løper i snøen og regnet, løper i gress og lyng og sand. Han ser et program om fallskjermhoppere og hopper fra balkongen i Torvikbukta med en paraply. De kjører ham til sykehuset. Han leser en bok om cowboyer og forsvinner opp i fjellet med bare et ullteppe i flere dager uten å si fra. De starter en leteaksjon. Han fryser, men han nekter å gi seg, han er ti år gammel. Så, en stund etterpå, hører han om en mann i bygda som har løpt maraton, og Leif Olav reiser seg og løper ut døren, han løper for livet.

– Moren min fikk grå hår tidlig, hun var bekymret for om jeg kom til å overleve oppveksten, sier han og rynker pannen.

Moren min fikk grå hår tidlig, hun var bekymret for om jeg kom til å overleve oppveksten

– Men det var mor som hadde genene. Hun vokste opp på et småbruk og løp én gang i året, 60-meteren på 17. mai. Da løp hun fra alle mannfolka. Moren min kunne virkelig løpe, sier han og smiler.

Det fantes en lærer på skolen som var friidrettsinteressert, som kjørte ham til stevner i helgene. Slik startet det. Han ble en av landets raskeste. Det er lenge siden nå.

Lyden

Han kan stå med ryggen til eller lukke øynene og likevel høre hvem som kommer løpende. Piggsko. Tartandekke. Han har trent løpere siden 80-tallet. Geir Moen, John Ertzgaard, Ezinne Okparaebo. Alle disse rundene, sekundene som forsvinner på stadionuret.

På innsiden av Jamaicas sprintfabrikk: Fartsfantomene

– Det er som pianostemming. Jeg kan høre hva slags dag Karsten har på lyden av stegene hans. Lyd er viktig.

– Hvordan høres han ut når han løper godt?

Fakta:

12 tette

1. 1. Leser daglig: Aviser.

2. 2. Ser på: Nyheter og sport.

3. 3. Tror på: Kunnskapsbasert dristighet.

4. 4. Hører på: Radio og kloke mennesker.

5. 5. Favorittbok: Det endrer seg hele tiden.

6. 6. Favorittnettsted: Startsiden.no.

7. 7. Kjører: Elbil.

8. 8. God til: Kommer an på øynene som ser.

9. 9. Dårlig til: Å huske bursdager.

10. 10. Skulle bli som 12-åring: Jeg var altfor opptatt av nuet til å tenke på fremtiden.

11. 11. Kan ikke fordra: Ben i renset fisk.

12. 12. Redd for: Kommer ikke på noe.

– Litt diesel. Kraftig. Duff, duff, duff, duff. Han har ganske lav frekvens, store steg. Masse kraft, sier han og trekker pusten dypt så det piper i nesen hans.

Alnes studerte biomekanikk på Idrettshøgskolen, skrev hovedfag om makshastigheten i sprint, han sier at alt han gjør er «basert på Newtons lover, så det kommer ikke til å forandre seg så mye».

– Jeg prøver å være faktaorientert. Det er mekanikk. Så må du bevege deg fra tykk til tynn is, du må tørre å teste ut teorier, drive litt kunnskapsbasert dristighet.

– Det sies at du er en av verdens beste trenere?

– Det tror jeg vil være uklokt å svare på. Jeg tenker at det beste for meg er å fortsette å være redd for å bli avslørt som en middelmådighet.

Han flirer.

– Jeg pleier å si at definisjonen på en god trener er en som blir tatt bilde av ved siden av en god utøver. Jeg er privilegert som får jobbe med flotte mennesker.

– Er du ikke i overkant opptatt av å tone ned din egen rolle?

– Jeg vet jeg hadde noe med dette gullet å gjøre, men jeg trenger ikke si noe om det. Den jakten på «likes», den blir klein, altså. Jeg er redd samfunnet vårt beveger seg i en retning der andres bekreftelse blir alt for viktig for oss. Jeg er fornøyd, jeg, når jeg ser meg i speilet hjemme. Det får holde å være stjerne i eget liv.

– Du er stolt?

– Å, ja, sier han og nikker hardt.

– Ja, ja, ja.

<p>Systematiker. – Noen mener det jeg gjør er tull, men det blir jeg bare gira av, sier Alnes. Han har trent toppsprintere siden 80-tallet og er kjent for sine kreative treningsmetoder. Her med EM-vinner Geir Moen i 1997.</p>

Systematiker. – Noen mener det jeg gjør er tull, men det blir jeg bare gira av, sier Alnes. Han har trent toppsprintere siden 80-tallet og er kjent for sine kreative treningsmetoder. Her med EM-vinner Geir Moen i 1997.

En ulykke

Han fortsatte å løpe. Da han kom i militæret, var han landets raskeste juniorsprinter. Han vant junior-NM, hadde 10,8 på hundremeteren. Så, en høstdag på 70-tallet, gikk han over et fotgjengerfelt og ble meid ned av en bil. Det skulle ta ham fire år å komme tilbake på landslaget, til slutt ble de daglige smertene så store at han bestemte seg for å slutte.

– Du var ikke bitter over at noen ødela karrieren din?

– Hadde det hjulpet noe, da? Uhell skjer. Hun som kjørte, hadde lav sol og vanskelige forhold, det kunne like gjerne vært meg i den bilen. Nei, å bli sint er lite løsningsorientert. Faren min sa til meg at det ikke hjelper å henge med hodet. Og så endte jeg på Idrettshøgskolen i stedet.

Han smiler, svinger det ene kneet opp foran seg, rynker på nesen.

– Jeg kjenner det fortsatt, sier han.

– Jeg er usikker på om du burde skrive dette, fordi jeg kommer til å virke litt heroisk, men … jeg ble altså påkjørt på en mandag, lå på sykehuset tirsdag, onsdag og torsdag, før de skrev meg ut på fredag. Så løp jeg stevne på lørdag og søndag.

– Det høres ganske dumt ut.

– Det var det. Jeg hovnet opp som jeg aldri har gjort før. Jeg løp 100, 200, 400 og stafett. Det var en sånn interkretskamp, og jeg hadde allerede billetten dit.

Han blir sittende og se på det hvite kneet.

– Det var ikke noe i veien med innstillingen min.

Motivasjon

Da det regnet i London forrige uke, før startskudd og jubel, før skrikende kommentatorer og Warholms overraskede ansiktet i tv-kameraene, sto Alnes sammen ham i tunnelen under stadionet. Han holder en liten motivasjonstale før alle løp – alltid på engelsk, han synes det klinger bedre. «There comes a time in every mans life, where he has to decide: Am I a sheep or a wolf?» Sånne ting sier han, og så står de der nede og skriker til hverandre, mens konkurrentene titter bort på dem. Et primalskrik. Og det er de som mener at VM-finalen ble avgjort allerede der. At viljen vant.

– Skal du motivere mennesker, må du først finne ut hvilken frekvens de mottar på. Jo bedre kjennskap du har til dem du jobber med, jo bedre relasjon, jo større er sjansen til å ha en positiv påvirkning.

Han skyver seg frem i stolen med et lite byks. Han er blitt kalt «motivator i verdensklasse».

– Du må fjerne frykten for dårlige resultater. Jeg sørger alltid for at alle mine løpere vet at jeg backer dem uansett. Laget ditt er bak deg – betingelsesløst, sier han.

– Og skal du få mennesker til å forandre seg, må du få ned motstanden mot forandring. Alle mennesker vil forbedre seg, men ingen liker å forandre seg. Som leder må du ikke si «Jeg er misfornøyd med deg», men heller «Jeg har kjempetro på deg, men hvorfor begrenser du deg?». «From good to great», da snakker vi.

Suksesstrener Gjert Ingebrigtsen: – I Norge skryter vi altfor mye av barna våre

Han legger hendene over magen igjen.

– Jeg bruker mange engelske uttrykk. Jeg synes de gir inspirasjon, så jeg gjentar dem ofte. Kona er ikke like blid over alle gjentagelsene.

– Hvor lenge har dere vært gift?

– Skal vi se … Det var en eller annen gang på 80-tallet. Jeg er egentlig god med tall. Jeg husker fortsatt gamle løpsresultater.

Han lukker øynene.

– Nei …, sier han til slutt.

Viktigheten

Han møtte Kate på et kurs han holdt. Om friidrett. Hun er kroppsøvingslærer, deltar på veteranstevner. De har hus og hage. En datter som liker ordtak. Han sier han er heldig.

– Tror du at du har vært du lett å leve med?

– Definitivt ikke. Jeg vet jeg er ganske intens. Og kanskje litt nerdete. Men jeg har godt humør, da.

– Er du romantisk?

– Kona ville nok sagt nei til det.

Han smiler enda bredere.

– Men jeg har mye lidenskap for ting jeg driver med.

Han folder hendene, trommer joggeskoene mot gulvet.

– Folk oppfører seg som om toppidrett er så fryktelig viktig, men det er den ikke, den er et overskuddsfenomen. Det verste som kan skje, er at du får et dårlig resultat, det er ikke noe å være redd for. Bomber og tribuner som faller ned, det er katastrofer. Men idrett? Om et par dager pakker folk fisk i den avisen eller tørker seg i rumpa med den på hytta. Det er ikke viktig det som står der, det er fort glemt.

Folk oppfører seg som om toppidrett er så fryktelig viktig, men det er den ikke, den er et overskuddsfenomen

Han tenker seg om en liten stund.

– Det der har forresten blitt litt verre nå, med internett og alt.

Natt

Som regel sover han fire timer om natten. Han synes det får holde. Han husker uansett ikke hva han drømmer. I stedet sitter han inne på kontoret med bøkene sine, i lyset fra dataskjermen. Bak alle buskene i hagen, bak vinduet han ikke ser ut av.

– Nettene er fantastiske. Ingen kan ringe deg. Ingen forstyrrer.

– Hva gjør du når du er oppe?

– Ser på videoopptak. Sammenligner touchtider, altså når foten treffer bakken etter hekken, jeg ser på detaljer. Det er spennende. Jeg får helt kick av det. Du vet, det kan være like verdifullt å lære av andres feil som av andres suksess.

– Er det alt du gjør?

– Det hender jeg leser litt også.

Han smiler.

– Faglitteratur.

Gratulerer

«Gratulerer», sier en gammel kollega, «gratulerer», sier vaktmesteren. Ute på asfalten myser han mot solen.

– Jeg burde lagt opp nå, det er helt klart, sier han og pusser brilleglassene.

– Nå blir det bare vanskeligere. Men det gjelder å være ydmyk, være til stede i dette. Og ha det moro. Godt humør er viktig. Nevnte jeg det?

Alnes har siden intervjuet sjekket papirene hjemme og presiserer at han giftet seg 29. juni 1991.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.