– Jeg sto her på kjøkkenet, febersyk, og laget suppe.

Rune Christiansens hår står en smule til værs. Han drar en hånd gjennom det.

– Jeg som aldri er syk. Men nå sto jeg her. Jeg lyttet til et hørespill, jeg gjør ofte det. Jeg hadde valgt «Storhertuginnen av storsalen» av Stein Riverton, fordi handlingen er lagt til slutten av november, så jeg tenkte det passet bra …

Han venter litt.

– Jeg har fortsatt det første radioteatret jeg tok opp. Det var «Stompa arrangerer romfest». En blå Agfa-kassett. Da var jeg ni år.

Det ser ut som om han tenker på å finne den, men slår det fra seg.

– Men så ringte jo redaktøren min, sier han.

Han er tilbake på kjøkkenet i forrige uke. Norsk litteratur var samlet til fest på Dansens Hus i Oslo for å dele ut de prestisjetunge Brageprisene. Rune Christiansen var nominert i klassen for skjønnlitteratur, kanskje den tyngste av dem alle.

– Men hun sa ikke noe da jeg tok telefonen. Jeg hørte bare masse støy, og først etter noen sekunder forsto jeg at det var applaus, og da tenkte jeg at hun nok ikke hadde ringt og holdt opp telefonen for å si at en annen mottok jubel, og samtidig kom samboeren min ned trappen fra etasjen over, der hun hadde fulgt sendingen på nettet: «Jammen fikk du den ikke,» sa hun.

Han stopper opp litt, så sier han:

– Det var veldig moro.

– Hva gjorde du?

– Hva jeg gjorde?

– Ja?

– Jeg laget ferdig suppen.

KASTANJER OG HELLIGDAGER

Muligens kan man si at han er litt lut der han står i huset på Vestfossen, et lite tettsted i Øvre Eiker i Buskerud, men man kan like gjerne si at holdningen inngir en stille følelse av tilfredshet og ro.

Det er vanskelig å tenke seg en norsk forfatter motta mer uforbeholden ros fra kritikerne enn Rune Christiansen. Allerede diktdebuten for 28 år siden ga ham ry som en innflytelsesrik poet, som de sier, og stadig nye diktsamlinger og romaner har fått anmeldere til å snakke om ren lykke, et språk som fløyel, at hver eneste setning var så vakker at du kunne klippe den ut og henge den på veggen, hadde vi kastet terninger, ville Rune Christiansen fått en sekser, ja, en syver og så videre.

Han skriver bøker om vanlige liv, kastanjer og helligdager, hårstrikk og ensomhet; å være her på Jorden blant alle de andre. En hest som må avlives. Slike ting.

Likevel er han forblitt en slags skjult perle. Det store gjennombruddet blant lesere har latt vente på seg. Men nå vant han altså Brageprisen for «Ensomheten i Lydia Ernemans liv», og for samme bok ble han nylig langlistet til P2s romanpris og Ungdommens kritikerpris, så …

– Nå kommer det til å bråke litt mens jeg kverner kaffebønnene, advarer han.

– Men det er snart over.

Han står med ryggen til, grå bestefarscardigan med dype lommer og brune cordfløyelsbukser.

INDIANER I STUMMENDE MØRKE

Før de flyttet, vokste han opp i blokkene i Otto Ruges vei på Østerås i Bærum, med høye trær og bare en stor, blå himmel over seg, Charles Dickens i bokhyllen etter besøk fra en dørselger, en plakat av en ensom indianer på rommet han delte med en yngre bror og søster. Faren var industriarbeider, jobbet på en fabrikk i Sandvika som het Alf K. Karlsen, men ble kalt Akka, og støpte produkter av plast. Når Rune hadde penger, gikk han til bokhandelen på Eiksmarka og kjøpte indianerbøkene om Hjortefot, og det var der han lærte at skogen var et sted man kunne gjemme seg, et sted man var på flukt i. Det var der han lærte ord som elvebredden.

Han smiler av det.

– Jeg husker at faren min vekket meg om kveldene, så bar han meg inn i stua, og så satt vi i sofaen og så på westernfilmer sammen, selv om det var skole dagen etter, og det var noe vi delte. Fortsatt er jeg veldig begeistret for westernfilmer. Det er sikkert derfor.

Men så flyttet de.

Han trekker pusten uhørbart.

– Jeg har et minne av at vi kjører langt i bilen, og vi barna sitter i baksetet. Det er mye skog og stummende mørke, bare lyset fra frontlyktene. Det var i 1976, jeg var 12.

Faren hadde gjort en oppfinnelse, og han hadde bestemt seg for å satse alt på den: sprøytestøpte ringpermer i hel plast. Fabrikken skulle bygges i Alvdal, og hele familien skulle flytte fra blokkene til en seter på Tronfjellet i Nord-Østerdal.

– Jeg husker jeg kunne se bilen foran oss i lyset fra lyktene. Det var en annen familie som også hadde solgt alt for å bli med på eventyret. De hadde en gammel bil. Det var i en bratt oppoverbakke. Antagelig rant bensinen over på et vis, for plutselig så jeg flammer slå ut fra begge de bakre hjulbrønnene, og dørene åpnet seg og de flyktet ut av bilen og løp unna, den ene av dem med et spedbarn i armene, og faren min begynte å rygge i tilfelle den brennende bilen skulle begynne å rulle bakover. Da husker jeg at jeg tenkte: Er dette et varsel?

Rune Christiansen lener seg litt frem.

– Vi bodde der i tre år, mine ungdomsskoleår. Faren min slet, men bestillingene på ringpermen hans var ikke store nok. Så gikk han konkurs. Vi sto ribbet tilbake. I hyrten og styrten pakket vi sakene våre og kjørte til Hokksund, der vi levde i et kråkeslott med utedo og uten innlagt vann. Men faren min prøvde fortsatt, for seg selv nå, med en østeuropeisk sprøytestøpemaskin, men det var jo minimalt med ordrer.

– Hvordan opplevde du den tiden?

– Det var en bjørnsonsk fallitt, rett og slett. Vi hadde lensmannen på døren en gang i måneden for å høre hvordan vi skulle få til dette med de manglende betalingene våre. Det bidro til en tung følelse av klassetilhørighet. Ikke en romantisk en, men en som kjentes begrensende.

Han stopper.

– I mange år følte jeg meg uvel bare Alvdal ble nevnt. Men så – helt brått – plaget det meg ikke lenger. Jeg forsonet meg med det.

– Hvordan preget det forholdet til faren din?

– Det kom nok litt i veien. Han var flinkere til å forstå barn enn ungdom, og i mitt voksne liv hadde vi ikke så tett kontakt. Jeg har aldri levd så nært slekten. Men det er ikke noe stort savn jeg har, heller.

– Nei?

– Disse menneskene og minnene er en viktig del av historien min. Men jeg har en egen sønn som snart blir 18. Jeg lengter ikke tilbake. Jeg lengter fremover. Er det ikke det som kalles håp?

FADED SEASIDE GLAMOUR

Hva som gjør ham glad? Han kan finne et fotografi av den britiske skuespilleren Jacqueline Bisset på et antikvariat ved havet i Whitstable i Kent. Han kan komme til å tenke på romskrotet som går i omløpsbaner rundt Jorden. En reise til en tom badeby i Bretagne senhøstes. En bildør som åpnes i stillestående luft, og sønnen som snakker til ham.

– Hadde jeg hatt førerkort, ville jeg hatt en Ferrari Dino fra 1968, sier han.

I rommet der han skriver, har han to gamle Corgi-lekebiler i vinduskarmen, en Batman-blikkboks, et stålskilt som reklamerer for 64 sider med Superman-action, stabler med bøker, cd-er med musikk fra italienske pulpfilmer, en dvd-boks med «Derrick» på tysk, en filmplakat fra Michelangelo Antonionis «Blow-Up», en mekanisk kalender som viser mandag 24. desember og et fotografi av kjæresten som ser litt bort. I alle rom er det dvd-er, filmer og serier, sortert og systematisert. Omtrent 5000 stykker, sier han og forsøker å få det til bare å lyde som et tall i forbifarten.

Han sitter ved spisebordet i stuen. Enkelte morgener om vinteren står han opp ekstra tidlig for å kunne sitte i mørket for seg selv, spise frokost og se på gamle episoder fra 50- og 60-tallet om den rampete gutten Dennis. Det minner ham litt om julene da han var liten. Han kunne stå opp før alle andre og se «Rackarungar» med Alfalfa og «Scooby Doo» på svensk tv.

– Jeg var veldig begeistret for alt svensk. Det var egentlig sånn jeg ble forfatter.

– Å?

– Sommeren 1985 bestemte jeg meg for å dra til Skåne. Jeg tok toget til Malmö, og så trasket jeg rundt, før jeg kjøpte en sykkel hos en skrothandler og syklet til Höganäs og Mölle, Landskrona. I Helsingborg hadde jeg en stamkafé. En dag der leste jeg en bok med et sitat av den franske forfatteren J.M.G. Le Clézio: «Det är det att tingen är åtskilda. Därför sätter vi i hop historier; vi hittar på historier … och säger för var gång: här är medelpunkten, ja, här har vi nog naveln.»

Han smiler igjen.

– Jeg ble så glad da jeg leste det.

– Hvorfor det?

– De radene forandret hele måten jeg tenkte på. Jeg innså at jeg kunne gjøre ting på min måte. Mine erfaringer kan være sentrum like mye som andres. Alt er skilt fra hverandre, slik er det, men jeg kan finne på historier som binder dem sammen, ut fra meg selv. Også jeg kan gjøre det. Hvem bestemmer hva som er ekte, for å ta en sånn ting? Folk tror at Bruce Springsteen er ekte, men han bor i Beverly Hills, og når han gjør lanseringsintervjuer i hytteveggen med skoghoggerskjorta på, er han sannsynligvis fløyet til Canada i helikopter … Jeg foretrekker Bee Gees fremfor Bruce Springsteen. De er like ekte for meg.

Han ser ut over åskantene han er så glad i.

– Forhåpning, sier han.

– Det var det jeg følte da jeg leste det.

– Hvordan da?

– Setningene åpnet verdenen min. De vekket noe av den samme følelsen som da jeg leste om Hjortefot. Eller da jeg lyttet til hørespillene på radioen hjemme, eller så westernfilmer med faren min, og kjente at livet ble godt: Verden er stor! Det var det jeg følte. Jeg kunne leve fritt, jeg behøvde ikke tynges av begrensningene som fantes i det å ha dårlig råd, for eksempel.

– Så da begynte du å skrive?

– Ja, da begynte jeg å skrive små notater.

LYTTER TIL MINNENE

I trappen henger en gedigen plakat fra actionfilmen «Kick-Ass», som de fikk fra Kino City Drammen. De måtte bære hver sin del inn på lokaltoget, samboeren og han. Hun bar den delen det sto «Kick» på. På hans sto det «Ass» i store, gule bokstaver.

Han legger armene vennlig i kors.

– Små, frusna ögonblick, sier han på svensk.

Det er sånn han ser på disse minnene, glimtene fra før. En bildør som åpnes i stillestående luft, en jente som sitter på en sofa og plukker på en sårskorpe, alt som var i bevegelse til tross for at det ikke blåste.

– Så mye av dagens litteratur og filmer handler om ytterpunktene, men jeg vil skrive om det helt vanlige. Et liv er stort nok. Vi har vårt tungsinn, våre lengsler, bekymringer og sorger. Vi er menneskelige og ømskinnet. Men vi er ikke alene.

Han nikker forsiktig, mer til klangen av ordene enn til selve resonnementet, synes det først. Så sier han:

– Vi lever jo alle vanlige liv. Samtidig fornemmer vi at det å være menneske, er noe ytterligere. Vi kan ane en vind, et slags sus av tiden. Disse små glimtene av noe vi husker fra et sted, en gang, fra kanten av en sti eller noe, kan hinte om suset bakenfor trærne: om våre drømmer, forestillinger, fornemmelser, holdninger til livet. Jeg tenker at det er som om vi mennesker identifiserer oss med det tilsynelatende ubetydelige. Og jeg synes det er ganske fantastisk.

Han ser opp.

– Jeg forsøker å lytte til disse minnene. Jeg forsøker å holde fast ved det som ellers kan gå tapt. Jeg prøver å skrive ting ned på papiret. Så har jeg det i hvert fall fast der. Vi lever jo under flyktige og kompliserte omstendigheter, omgitt av blaff. Jeg prøver å holde igjen, i livet jeg lever og når jeg skriver. Vi abonnerer ikke på noen aviser. Vi har ingen tv-kanaler og tok ned antennen fra taket samme år som vi flyttet inn. Jeg er heller ikke redd for å dø.

– Nei?

– Men jeg er redd for å bli syk. Jeg holder igjen.

Han smiler.

– Når jeg skriver, prøver jeg å fange en verden som kanskje ikke ville vært der hvis jeg lot være. Jeg prøver tålmodig å lytte til disse minnene mine. Jeg må være stille.

Han kjører hendene ned i lommene på cardiganen. En fuglekasse henger skrått i en gren utenfor.

– Lytter jeg godt nok, kan jeg kanskje skrive meg klar av det som tynger meg. Jeg kan få igjen følelsen av å ligge i sengen på Østerås før jeg sovnet og se for meg plaskregnet som rant ned i en rist. Selv om jeg lå under dynen på rommet mitt og ikke sto og kikket ned i den lenger. Alle disse følelsene i et enkelt, lite minne.

Et nesten tomt lokaltog passerer på overgangen rett utenfor.

– For en utrolig verden.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.