BlaBlaCar – en pionér i delingsøkonomien

– Det er penger å tjene og penger å spare på et samfunn som samarbeider, sier Brett Caldas-Lima mens han trommer fingrene på rattet i sin grå Mercedes.

39-åringen er plateprodusent og bor i Montpellier i Sør-Frankrike. For noen dager siden kjørte han til Barcelona for å overvære en U2-konsert. Nå skal han hjemover, og det er utenkelig ikke å invitere fremmede passasjerer til den fire timers kjøreturen. I dag blir det full bil, og for hvert sete får Caldas-Lima 90 kroner. Ingen av oss kjenner hverandre, men før ti minutter er gått, diskuterer vi høylytt konseptet vi ruller avgårde i.

BlaBlaCar er et fransk startup-selskap for samkjøring som har doblet antallet brukere til 20 millioner det siste året. Det opererer i 19 land og åpner stadig nye kontorer, sist i Moskva, Mexico City og New Delhi. BlaBlaCar havnet nylig på Fortune Magazines eksklusive liste over såkalte enhjørningsselskaper, noe som betyr at det er verdt mer enn én milliard dollar.

Men BlaBlaCar startet opp allerede for ti år siden, som et av de aller første innen delingsøkonomien.

– Jeg tjener ikke penger på bilturene mine, men de koster meg heller ingenting. Som sjåfør er jeg den som betaler for bensin, bompenger, forsikringer og slitasje, mens passasjeren får en billig reise. Jeg går i null, og om det blir overskudd, går pengene til konsertbilletter med Lady Gaga eller Judas Priest, sier Caldas-Lima.

Etter å ha benyttet BlaBlaCar lenge og vel, er han blitt «ambassadør» – den høyeste brukerrangen. 50 reisende har gitt ham toppscore.

Nå bremser han opp foran Hard Rock Café i Barcelona, der han har avtalt å møte siste passasjer før vi tar fatt på motorveien nordover mot Frankrike.

– Vent, er hun som står der Marie, tro? Ser hun ut som en Marie? Jeg ringer henne.

Taushet er tull

I Europa deler i gjennomsnitt 1,7 mennesker bilkupeen. Innen BlaBlaCar-samfunnet er tallet 2,8. Alle medlemmer må bruke sitt ekte navn. De fleste har bilde og en beskrivelse av seg selv og bilen sin. To tredjedeler er under 35 år. Gjennomsnittsreisen er på 342 kilometer, og BlaBlaCar utveksler mailadresser og telefonnumre når betalingen er unnagjort på nettsiden. Sjåføren får pengene på konto ved reisens slutt.

Navnet BlaBlaCar ble plukket ut blant 250 forslag og spiller på ønsket samtalenivå. I brukerprofilen krysser man av for hvor mye musikk og røyking man kan tåle, om man kan reise med dyr og hvor mye man liker å skravle: én «bla» for «ikke særlig pratsom», to «bla» for «middels pratsom», tre «bla» for «kan ikke holde kjeft». Ifølge selskapets statistikk er folk mest pratsomme i Polen.

Et busselskap i Spania har varslet søksmål mot BlaBlaCar for tapte billettinntekter. BlaBlaCar svarer med at sjåførene ikke er ute etter gevinst. De er ikke taxisjåfører eller en variant av Uber, for tjenesten kan ikke bestilles. Samkjøring handler om mennesker som uansett skal fra a til b og som ønsker å dele utgiftene med andre som tilfeldigvis skal samme vei.

Miljøvenner

DN deler Caldas-Limas bil med Marie-Ange Fernandez (25), som skal hjem fra brorens bryllup på Menorca og egentlig bare ønsker å sove ut i baksetet.

I bilen er også Samuel Courtois (35). Han forteller at han har haiket rundt i Europa i ti år og mener haikekulturen i Spania er dårligere enn i Frankrike – og i hvert fall dårligere enn i Makedonia, «hvor absolutt alle stopper, også de som kjører i motsatt retning». Courtois tyr til BlaBlaCar av og til, men har et hat-elsk-forhold til tjenesten.

– En bil er som en forlengelse av stuen din, men miljø­messig er det helt håpløst at alle skal eie hver sin bil, sier Courtois.

Akkurat nå er han på vei fra et vegankollektiv i fjellene utenfor Barcelona til en klimademonstrasjon i Genève. Til tross for miljøengasjementet liker han best å dele bil med sjåføren alene.

– Da kan folk ha timelange samtaler, gråte og dele hemmeligheter. Når bilen er full, tar alle på seg en teatermaske, og det blir bare middelmådig middelklasseprat. Det kjeder meg, sier Courtois.

Sjåfør Caldas-Lima tygger i seg et smil, stirrer bent fremover mens hvite ponnier, vingårder og sypresstrær forsvinner forbi. Egentlig vil han sette på heavy metal, gjerne svensk, høyt, men han lar Fernandez i baksetet få sove.

– At BlaBlaCar tar så mye som 12 prosent av hver eneste biltur, sliter jeg litt med, fortsetter Courtois.

– Det blir millioner av euro hver dag, og de driver jo bare en nettside! Det gjør meg litt sint. De driver grønnvasking – later som om de er miljøvennlige givere, men er egentlig en gjeng nykapitalister.

Sjåføren bryter inn:

– Men fyren bak firmaet hadde jo en genial idé, som er til det beste for både min og din økonomi. Alle vinner, så da synes jeg han fortjener å tjene massevis av penger.

– Joda, nok til smør, til å leve, ikke til å bli millionær, sier Courtois.

– Er han det, da? spør Caldas-Lima.

Courtois svarer.

– Ganske sikker på det, ja.

Gratis er dyrt

– Ja, for BlaBlaCar går jo på smør, sier Frédéric Mazzella (39) ironisk.

BlaBlaCars sjefgründer stikker en plastgaffel forsiktig ned i en pappbøtte full av asparges og andekjøtt og forteller om ideen han fikk på en motorvei julaften 2003.

Vi er blitt kjørt til Paris, nedenfor bydelen Montmartre.

I en sølvfarget bygning hvor unge gutter med sparkesykkel kommer inn gjennom glassdørene og kantinen ser ut som en nattklubb i Bangkok, viser det seg at BlaBlaCar fyller to hele etasjer med saccosekker, diverse pokaler og premier – og folk. På bare ett år har antallet ansatte på hovedkontoret vokst fra 150 til over 250. Derfor må BlaBlaCar snart flytte. Globalt plasserer selskapet seks nye ansatte i en kontorstol, hver uke.

Da Mazzella blir overbragt skepsisen fra Caldas-Limas grå Mercedes, kikker han ned i bordet og sukker, før han kremter, retter ryggen.

– Folk er for dårlig opplært. De skjønner ikke hvor mye som skal til, hvor mye det faktisk koster å levere digitale servicetjenester. Spørsmålet er om man blir finansiert av reklame eller ikke. Internettprodukter som Google og Facebook koster enormt mye penger å levere, men er gratis å bruke, fordi de også kommer med reklame. Vi har hundrevis av servere, hundrevis av ingeniører som skal ha lønn, og vi har ikke reklame.

De sier jo nå, at hvis du ikke kjøper produktet, da er du produktet, og det som blir solgt, er din personlige informasjon.

BlaBlaCar har fått drahjelp fra investorer. Forrige måned hentet selskapet inn 200 millioner dollar, den høyeste summen for et fransk startup noengang. Det har kjøpt opp sine to største konkurrenter, tyske Carpooling og østeuropeiske AutoHop, samt seks andre lignende selskaper. BlaBlaCar er nå verdens største samkjøringssamfunn og verdsatt til 1,6 milliarder dollar.

– Den summen er en skygge. Det kommer an på fremtiden og hvor på himmelen solen står. Skyggen kan være lang, den kan være kort. Pengene finnes egentlig ikke. Ja, om vi i måneder og år fremover gjør det vi sier vi skal, og det går bra, er vi verdt store summer. Hvis ikke: mindre, sier Mazzella.

Å slå Einstein

– Jeg skulle hjem til jul og var blitt hentet av søsteren min fordi toget var fullt. Men togskinnene ligger langsmed motorveien A10 i Frankrike, og gjennom bilvinduet så jeg at nesten alle bilene ved siden av oss var halvtomme. Samtidig gikk både tog og biler i samme retning. Og jeg bare «aha!», sier Mazzella.

Han gikk til sengs i femtegir den kvelden, men tenkte likevel at et stort bildelingssamfunn allerede måtte eksistere. Da han googlet neste morgen, fant han en nettside i Tyskland.

– Men den fungerte ikke i nærheten av hva jeg tenkte ville være mulig å gjøre med en slik idé.

Tre år senere ble selskapet grunnlagt, og etter seks mislykkede forretningsmodeller har han i dag funnet en som funker. Nå driver han BlaBlaCar med to andre franskmenn.

Moren er professor i filosofi, faren professor i matte. Selv studerte han fysikk og jobbet for Nasa med å utvikle et program for kirurgi i verdensrommet, men da Mazzella følte at han ikke kunne bli bedre enn Albert Einstein uansett, ville han sette sine fotavtrykk på en annen arena.

– Tenk, du jobber hele livet, og så legger du på bordet 0,1 prosent av det som en smart fyr som Einstein kan levere. Da tenker jeg at det er bedre å vente på en som faktisk kan ta over Einsteins plass – og det var ikke meg. Jeg vil føle at det er bruk for meg på det stedet jeg er. Likevel har jeg ikke utført mer enn like over én prosent av hva jeg tror er mulig innen samkjøring. Det er i løpet av de neste 20 årene vi kommer til å oppdage hva mine 100 prosent er, sier han, tygger litt and.

– Men det er virkelig en hard jobb å lage noe globalt og kommersielt.

Vil til Norge

Utenfor kontordøren sitter medarbeidere med kosedyr og godteri på pultene. De er unge, pratsomme og virker ikke trette. En er fra Sverige, hun har en fransk kjæreste, mens franske Pierre har et norsk flagg bak pc-en sin, et han kjøpte da han var i Norge 17. mai i år. Det er det nærmeste BlaBlaCar kommer Skandinavia akkurat nå. Mazzella smiler unnskyldende da vi spør om Norge står skrevet på en av Post-it-lappene kontorfellesskapene er tapetsert med.

– Vi utvider så fort vi kan. Jeg kan love deg at vi kommer til hver krok av verden som har biler og smarttelefoner.

– Skandinavia har lange veistrekninger, mange biler, dyr bensin. Et perfekt marked for dere?

– Vi kommer, men vi trenger litt mer tid. Nå fokuserer vi på Latin-Amerika. Og India. Du har sett biler av tog hvor folk henger ut fra vinduer og tak? De behøver oss. Togselskapene der ønsker faktisk å samarbeide med oss.

For Mazzella handler deleøkonomien om «teknologiske plattformer som gjør det mulig å skvise det beste ut av vår fysiske verden» og å «dra nytte av underbrukte verdier».

– Det er helt enkelt en måte å spare på, både økonomisk og økologisk. Selvfølgelig er det bedre for miljøet å ha fire mennesker i én bil enn fire biler med ett menneske i hver. Når man deler bilen med andre, har vi regnet ut at BlaBlaCar sparer naturen for en milliard tonn CO2 i året, eller, vi kan gi lys til Los Angeles i ett år. Dette handler også om utdannelse. Vi hjelper folk med å forstå at miljø er viktig.

Massivt sløseri

Ifølge interne undersøkelser oppgir bare syv prosent av BlaBlaCars nye passasjerer at de lar bilen sin stå for miljøets skyld, mens etter noen måneders bruk av tjenesten, øker prosenten til 20.

– Og hva angår økonomi, og hvor mye man kan spare, er samkjøring sjokkerende logisk, sier Mazzella.

Han bruker Frankrike som eksempel. Landet har 38 millioner biler, som hver koster rundt 50.000 kroner i året å bruke og eie. Det blir i underkant av to billioner kroner i året – omtrent ti prosent av Frankrikes bruttonasjonalprodukt. 

– 96 prosent av tiden står bilene parkert. Når de er på veien, brukes 0,5 prosent i kø og 0,8 prosent til å lete etter parkeringsplass. Bare 2,7 prosent av tiden gjør en bil det den skal: ta deg fra a til b. Hele tre av fire ganger er det bare én person i bilen. Med andre ord: Vi bruker altså en fjerdedel av 2,7 prosent av en ressurs som koster oss ti prosent av bruttonasjonalproduktet vårt, sier Mazzella.

– Grunnen til at BlaBlaCar fungerer, er at vi bringer til torgs en digital løsning på dette massive sløseriet. Og vi har bare skrapt i overflaten av det som er mulig å gjøre.

Stol på meg

Selv om det i gjennomsnitt er mellom 20 og 50 ganger dyrere å kjøre taxi enn BlaBlaCar, og BlaBlaCar noen ganger er kjappere enn både tog og buss, er det personlighetene folk vurderer når de legger igjen kommentarer i nettfellesskapet. BlaBlaCar har snakket med 18.000 mennesker i 14 land, og det viser seg at folk stoler mer på en fremmed sjåfør med en fullstendig nettprofil enn sin egen nabo. Tillit er viktig, og det er derfor både passasjer og sjåfør vurderer hverandre etter endt reise. Hele 96 prosent av vurderingene er positive.

Marie-Ange Fernandez fant ekskjæresten sin i et baksete, og venninnen hennes har giftet seg med en sjåfør.

– Systemet er fantastisk! Jeg har møtt alle mulige slags folk. Det er så enkelt å bli kjent når man kjører sammen så tett så lenge, sier hun.

Det mest ubehagelige Brett Caldas-Sala har opplevd, var to barneskolelærere som diskuterte skolesystemet og var så uenige at de ikke ville si farvel til hverandre på slutten av turen.

– Men at noen skal stjele bilen, voldta eller drepe meg, nei, haha, det har jeg ikke tenkt på engang. Og uansett, BlaBlaCar sitter jo på all informasjon om alle passasjerer. Det er derfor jeg stoler på folk, sier han.

Samuel Courtois har forlangt å hoppe av bilen om noen kommer med gjentagende rasistiske eller sexistiske kommentarer. Caldas-Lima har som tommelfingerregel å unngå politiske diskusjoner.

Blablabla

Dagens andre BlaBla-sjåfør som vi sitter på med langs Den franske rivieraen, Claudine Siavy (35), har heller ingen ekle hendelser å fortelle om fra hennes «minst 1000 delebilturer».

– Vel, en gang tok en fyr frem en kniv – og en enorm camembert i en plastboks. Den var gammel, med blå flekker, og jeg bare: «Nei, den kan du ikke spise her inne. Sorry.»

Siavy jobber som sosialarbeider i barnevernet, bor i Perpignan og skal til Toulon for å ta en eksamen for å kunne fortsette i jobben sin. Med seg har hun den libanesiske selgeren Gerald Kurkian (56), som bor i Nice og har vært i Perpignan for en time hos en spesialtannlege.

– Jeg kunne tatt toget, men det er stressende og tar masse tid. Der får jeg ikke røyket heller. Folk er stive og snakker ikke med deg. Det er kjedelig, sier Kurkian og setter seg bedre til rette i baksetet.

– I alle fall når jeg er «blablabla».

Les også:
Portrettet: Hun var barnefilmstjerne, kjører Ducati og elsker en god rettsbatalje.

Restauranter: Amerikansk mat blir aldri så god som et sultent hode tror den skal bli.

Vin: Dette drikker du til hummer.

Ukens «Lunch»: Med Dieselgate-motor under panseret.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.