Anmeldelse av boken «Ensomhetens århundre» av Noreena Hertz.

Amerikanske Carl flytter fra ekskone og barn til Los Angeles, for å jobbe som programvareutvikler. Lønnen er god, men Carl er ensom. Alene i en ukjent metropol, uten nettverk. Nettdating fikser han ikke, det Carl ønsker seg, er nærhet, intimitet – fysisk kontakt.

Han leier en profesjonell koser, en cuddler, og kjenner seg umiddelbart bedre. Han leier én til, snart alternerer han mellom to ulike kosere. Men det koster: over 2000 dollar i måneden må han ut med for noen timers kosing i uken. Så Carl flytter inn i bilen sin.

«Det er en tragisk historie», skriver den britiske økonomen Noreena Hertz: «En yrkesaktiv middelaldrende mann som er så desperat etter menneskelig kontakt, at han frivillig har gitt avkall på hjemmet sitt for å få råd til det, vasker seg på døgnåpne treningsstudioer i nærheten av der han parkerer varebilen, og har maten sin i et kjøleskap på jobben.»

Historien er dessverre ikke enestående. Carl er bare én av mange ensomme mennesker forfatteren snakker med og skriver om i boken «Ensomhetens århundre», der hun graver dypt i det hun kaller vår tids ensomhetsepidemi. En tid i rask endring, med stadig mindre menneskelig kontakt, der leievenner gjør god butikk, kunstig intelligens og «sosiale roboter» er på fremmarsj. En tid der japanske pensjonister begår butikktyveri for å havne i fengsel. Bak murene er de i hvert fall ikke alene.

«Ensomhetens århundre» inspirerer både til refleksjon og til handling, en slags startkabler for tankesettet.

Ensomhetsminister

Hertz er ingen hvemsomhelst: prisbelønnet forsker og æresprofessor ved University College i London, som slo gjennom internasjonalt med «Gjeldens historie» (2004), og siden har fått sine bøker oversatt til over 20 språk. «Ensomhetens århundre» utgis mer eller mindre samtidig i flere land, og den inspirerer både til refleksjon og til handling, en slags startkabler for tankesettet.

Det 21. århundre er ifølge Hertz det mest ensomme århundret menneskeheten har opplevd. Tre av fem amerikanere regner seg som ensomme. To tredjedeler av den tyske befolkningen anser ensomhet for å være et alvorlig problem, og i 2018 utnevnte Storbritannia en egen ensomhetsminister.

Her hjemme tipser nettavisene om hvordan vi kan bli mindre ensomme, og i fjor lanserte regjeringen en egen langsiktig ensomhetsstrategi.

Konsekvenser

Koronapandemien har vel ikke gjort oss mindre ensomme. Kanskje leser du dette på en skjerm på hjemmekontoret. Hvor mange har du ført en ordentlig samtale med i dag (Zoom og Messenger telles ikke), hvor mange har du smilt til, eller fått et smil fra?

Med selvbetjente kasser, bøyde nakker, støydempende hodetelefoner, kontaktløs netthandling, nettdating og nettporno, lever vi stadig mer ensomme, avsondrede liv.

Og vi blir syke av det: ensomhet er like skadelig for kroppen som 15 sigaretter om dagen. Men ensomhet er ikke bare en utfordring for enkeltpersoners fysiske og psykiske helse. I boken viser Hertz hvilket omfattende globalt samfunnsproblem ensomhet er, hvilke konsekvenser det fører med seg, både økonomisk, sosialt og politisk, og hvor farlig det er: hvordan isolasjon gir grobunn for aggressivitet og hat, som igjen misbrukes av høyrepopulister.

Restart

Hertz går imponerende grundig til verks for å komme til bunns i «ensomhetskrisen». Hun undersøker vårt grunnleggende behov for fellesskap i en verden stadig mer dominert av kapitalisme og konsum, og kommer med konkrete tiltak for hvordan vi kan «koble oss på» igjen, finne sammen, både som enkeltpersoner og som samfunn.

Nettopp koronapandemien kan være en restart, en mulighet til å løfte blikket fra skjermen, tenke nytt, gjøre store, radikale endringer, «innføre en mer omsorgsfull og snill kapitalisme».

Forslagene er mange, og de er solide, fra en mer human byplanlegging til innføring av robotskatt, for å unngå at roboter tar over arbeidsmarkedet. Myndighetene må ta grep, men også vi må ut av boblene våre, gjøre en innsats, «anstrenge oss for alltid å være mer menneske enn robot.»

Det kan høres banalt ut: slå av en prat, liksom. Helt til man tenker på den kinesiske 85-åringen Hertz skriver om, som i 2017 hengte opp en lapp i et busskur, der han håpet at en familie ville adoptere ham. Ingen tok kontakt. Han døde tre måneder senere.

Boken er essensiell lektyre for den som vil forstå tiden vi lever i, og hvordan fremtiden vår skal være. Grunnen til at den treffer, skyldes ikke bare Hertz’ omfattende researcharbeid og evne til å omgjøre dataene, tallene og studiene til forståelig lesning, men også måten hun argumenterer på; forfatterens lidenskap og empati smitter over på leseren. Så spørs det om budskapet hennes smitter over på dem som bestemmer.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.