Altså, jeg er svak for hardkokt krim, så hardkokt at svoveldunsten stiger opp fra boksidene eller ut av tv-skjermen. En forfyllet, desillusjonert og selvfølgelig fraskilt antihelt, som gjør så godt han kan i et ødelagt samfunn, der korrupsjonen går helt til toppen og alle banner som tømmerhuggere med flis i fingeren: Kjør på!

Men akkurat som det kan bli litt i meste laget å bare høre på death metal fra morgen til kveld, kan jeg som krimleser også ønske meg noe som ikke har ligget fullt så lenge i gryten, som fortsatt har et lite smil i plommen, for å strekke denne hardkoktmetaforen så langt som mulig.