Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Tyranniet er dekadensens tvilling

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Sveitsiske Christian Kracht fortsetter sin nådeløse avsløring av hvor kort veien er fra frihet til total underkastelse i sin nye roman «1979».

Fanatisk. Christian Kracht interesserer seg alltid for menneskets hang til underkastelse, så også i boken «1979».

Fanatisk. Christian Kracht interesserer seg alltid for menneskets hang til underkastelse, så også i boken «1979».

Romanen «1979» starter i revolusjonens Teheran, der kultureliten og overklassen med morbid stoiskhet fester som før mens alt endrer seg rundt dem. Dette observeres gjennom en ung turist – bokens hovedperson – på reise med sin elsker, den muligens aids-syke Christopher.

Hovedpersonen er interiørarkitekt og føler seg som den dumme, uopplyste sidekicken til den beleste, karismatiske og selvdestruktive Christopher. Men Christopher dør på et skittent sykehus i Teheran, og vår mann dras inn i en fortelling med islag av «Fantomet», «Greven av Montecristo» og «Gulag-arkipelet».

Fakta: Christian Kracht

Pelikanen, 170 sider

Retro

Tonene og miljøene til Christian Kracht minner ofte om noe man kunne funnet i Gyldendals Gode Guttebøker eller de mer tilbakeskuende Steven Spielberg-filmene. «Imperium» utspilte seg på en stillehavsøy på tidlig nittenhundretall, «De døde» tok utgangspunkt i tysk filmmiljø på 1930-tallet, komplett med propellfly og alpelandskap.

Kracht interesserer seg alltid for menneskets hang til fanatisme og underkastelse. I «Imperium» tok han for seg den ubehagelig tette slektskapen mellom nazismen og elementer i moderne miljøbevegelse; ingen leser forholder seg senere til vegetarisme og soldyrking som helt udiskutabelt prisverdige identiteter i seg selv.

I «1979» tar Kracht opp et dilemma som hittil særlig er blitt forbundet med den franske filosofen Michel Foucault: Hvordan forklare at en uttalt homoseksuell levemann, «dekadent» i nesten alle ordets betydninger, kunne være så positiv til enhver totalitær bevegelse, og da særlig ayatollahveldet i Iran?

Selvutslettelsen

I «Underkastelse» klarte Michel Houellebecq både å la sine lesere identifisere seg med bokens jeg-skikkelse, samtidig som vedkommende utsettes for den mest nådeløse ydmykelse og kritikk. Noe av det samme kan oppleves i «1979», der overgangen fra utsvevende festliv på den ytterste eggen av forbrukersamfunnets sofistikasjon til religiøs selvutslettelse og politisk omskoleringsleir, virker nesten naturlig. Hovedpersonen er nummen av sin egen frihet; uten at det sies direkte, tar han imot enhver forsakelse nærmest med takknemlighet.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Han deltar i situasjonistisk leke-motstandsarbeid i Teheran, han oppsøker et hellig fjell, og han ender i kinesisk omskoleringsleir. Mot slutten er horisonten hans burlesk innsnevret, men ikke mer enn det millioner av mennesker faktisk har opplevd i den totale frigjøringens navn.

Kracht behandler de psykologiske og kulturelle mekanismene bak driften mot underkastelse og slaveri med en nesten sadistisk og ondskapsfull presisjon.

Sverre Dahl har overført hovedpersonens underspilte 70-talls queer-sosiolekt til norsk. Det virker til tider rart og malapropos, men det er meningen det skal være slik.

* (Vilkår)