Finnes det noe begrep for historier om når verden går under for andre gang? Må vi ty til tungekrølleren post-postapokalypse? Da zombieserien «Fear the Walking Dead» sjanglet videre i sin trøttende sjettesesong fikk noen på manusrommet en lys idé – røpevarsel – hva om vi brenner av en atombombe?

Dermed fikk zombieapokalypsen selskap av atomapokalypsen, slik at våre helter måtte stri med sterk stråling, evig mørke og radioaktive zombier.

Den amerikanske debutanten Marissa Levien viser også at verdens undergang sjelden kommer alene i den underholdende og rørende science fiction-romanen «The World Gives Way». Den kjemper mot argentinske Mariana Enriquez, amerikanske Rivers Solomon og Ryka Aoki, samt malaysiske Zen Cho om årets Ray Bradbury-pris. Ja, fire kvinner og én ikke-binær (Solomon) konkurrerer i år om en av de gjeveste prisene innen fantastisk litteratur.

Slik er det blitt.

Sivilisasjon på flukt

Marissa Levien tar tak i et velbrukt konsept, sist sett i «Don't Look Up»: De mest driftige og velstående klarer å unnslippe jordens undergang i et romskip stort nok til å romme et helt samfunn, ja, en hel stat.

Men historien stopper jo ikke der. For romskipet er jo bare reisen mot det endelige målet, et nytt hjem for menneskeheten. Men finnes planeten Telos, og har det egentlig noe å si når ferden gjennom verdensrommet tar flere hundreår? Ute i verdensrommet blir grensene utydelige, mens gamle makthierarkier lever videre og nye generasjoner vokser opp underveis på reisen. Og hva om også denne nye verdenen begynner å sprekke opp? Bokstavelig talt.

«The World Gives Way» begynner med et dobbelt selvmord. Et ektepar på toppen av skipets samfunnspyramide velger å avslutte reisen som deres forfedre kjøpte dem inn på, uvisst av hvilken grunn. Men kvinnen har ikke gitt opp alt håp, hun gir sin vesle datter til hushjelpen Myrra Dal.

Hushjelp? Ja, de rike har kjøpt seg plass på skipet, men det trengs jo også arbeidskraft i det ytre rom. Løsningen blir at også fattige fikk plass, i bytte mot en arbeidskontrakt som varer i 200 år, en slags livegenskap i «outer space». Myrra er tjenerskap i tredje generasjon, og hadde opprinnelig planer om rømme fra jobben, men nå må hun takle både en baby og ubesvarte spørsmål om hvorfor hennes vellykkede arbeidsgivere tok dette valget.

Det viser seg at apokalypsen truer – igjen. Det viser seg at Myrras arbeidsgivere ikke er de eneste i eliten som har gitt opp alt håp, uten at lavere samfunnslag får vite hva som foregår.

Estetisk apokalypse

Marissa Levien har selv beskrevet debutboken som «en varm, menneskelig, estetisk apokalypse». Hun har skapt en spennende verden, med en historie som både er spennende og rørende. Den er kanskje ikke så fryktelig original, men lener seg på det stramme klassesamfunnet vi kjenner fra Margaret Atwoods «The Handmaid's Tale» og den vemodige nostalgien som gjorde Emily St. John Mandels «Station Eleven» til en så givende postapokalyptisk roman.

De fleste på romskipet har et rosenrødt bilde av verden som var, selv om bare de aller, aller eldste har satt sin fot på jorden. Myra har ikke noe til overs for jevnaldrende som luller seg bort i en nostalgi for en tid og en verden de selv aldri har opplevd. Dette dilemmaet mellom nostalgi og virkelighet berøres i en diskusjon rundt romskipets utforming. Bør det bygges med eller uten vinduer, altså med utsikt til det store verdensrommet eller ei? Når reisen til planeten Telos vil ta generasjoner, skal man da tenke på alle som blir født, lever og dør underveis, eller de som en gang kan komme frem? Er skipet et fremkomstmiddel eller et hjem?

«The World Gives Way» er både dyster og vakker, optimistisk og pessimistisk, tankevekkende og underholdende. Det er en historie som stiller det umulige, men samtidig enkle spørsmålet «hvor vil du helst være når verden går under?». Og hvem vil du være sammen med?

Les boken nå, før den sikkert altfor lange tv-serien kommer til en strømmekanal nær deg.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.