<p>En bragd. Jon Michelets «En sjøens helt»-serie er et énmanns folkeopplysningstiltak som har lykkes overmåte godt.</p>

En bragd. Jon Michelets «En sjøens helt»-serie er et énmanns folkeopplysningstiltak som har lykkes overmåte godt.

Kiosklitteratur for vår tid – mellom stive permer

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Jon Michelets sjette bind om skogsmatrosen Halvor Skramstad setter et storslått og harmdirrende punktum for en nasjonal historietimedugnad.

Det finnes skjeletter i Norges skap. Kanskje ikke så mange som i andre lands, men om dette skyldes moralsk overlegenhet, liten befolkning eller makthavernes svake gjennomføringsevne, er ikke gitt. Blant disse skjelettene er uansett behandlingen av krigsseilerne av internasjonalt format i sin nedrighet.

Ingen har bidratt mer til å gjøre sine samtidige bevisste om dette enn Jon Michelet gjennom sin serie «En sjøens helt». Man må virkelig ty til superlativene for å finne litteratur som i samme grad har påvirket en befolknings syn på sin nære historie. Upton Sinclairs «The Jungle» om slakteriarbeidere i Chicago, og underforstått den amerikanske arbeiderklassen, kan kanskje være en parallell.

Fakta:

Jon Michelet

«Krigerens hjemkomst»

Sjette bind i serien «En sjøens helt»

Oktober, 574 sider

Pulp fiction

Jon Michelet, som fullførte «Krigerens hjemkomst» bare noen dager før sin død, var en av de sjeldne forfatterne som kunne påta seg nesten alle sjangre. Han kunne skrive følsom, innfløkt «litteratur-litteratur», han behersket aviskommentarer og rollen som dagsavisredaktør, og han skrev populærlitteratur for kioskmarkedet, som en slags norsk Jack London.

Michelet og forlagets genistrek, enten det har vært bevisst eller ubevisst, har ligget i å ta et emne Michelet brant for og samtidig tilby noe til markedet som er blitt stående uten tilbud etter at paperback-seriene begynte å henvende seg nesten utelukkende til kvinner, og da bare en bestemt type kvinner. Borte er Morgan Kane og Alaska-bøkene, borte er Kaptein Miki og Vill Vest. Men leserne finnes fremdeles.

Pulp-grepene Michelet bruker, er en passe gjennomsnittlig hovedperson, som alle kan identifisere seg med, omgitt av passe eksentriske bifigurer, som i dette tilfellet blant annet den enarmede Gulbrandsen. Disse figurene går så gjennom en rekke prøvelser, her starter handlingen på militærhospital på Ny-Guinea og leseren føres gjennom Stillehavet og kamikazeangrep frem til tittelens bebudede hjemkomst.

Med den spennende handlingen, det historiske bakteppet og forfatterens solide moralisering, lagt i munnen på romanfigurene, er likheten til Leon Uris' bøker som «Exodus» påfallende. Det er faktisk fristende å tro at Michelet har lagt inn et lite blunk til Uris gjennom den relativt perifere bipersonen «kelneren David i Kilkee» i dette bind. En gutt fra Bronx i Irland på vei til Midtøsten? Kanskje det er en tilfeldighet, men dette er den kvintessensielle Uris-figur.

Bokelsker? Les flere anmeldelser her

Odysseen

Michelets hovedpersoner kjemper ikke bare de godes kamp, de har også rett om det meste. Som tidligere i serien, diskuterer de fremdeles cirrus-skyer og andre værfenomener med enorm presisjon, som jo inngår i deres yrkeskunnskap. Men også historiske og geografiske anliggender, eller antropologiske fenomen som penisfutteralene til stammefolkene i Ny-Guinea, blir analysert med forstand og stor faktakunnskap.

Man kan selvsagt surt kommentere at dialogene sjelden føles naturlige med sin pedantiske, doserende tone, men enhver leser har fått utvidet sin allmennkunnskap med flere hakk etter å ha lest disse bøkene, så hvor sur skal man være?

«Krigerens hjemkomst» er en fullførelse av en syklus laget på lesten til «Odysseen»: krig og ensomhet til havs, individets kamp mot kaos i det ytre og i det indre og en sår hjemkomst. Den er et solid eksempel på hvor kort avstanden er mellom de urgamle, arketypiske mytene og den såkalte triviallitteraturen.

Hverken serien eller dette bind har vært skrevet for å være litterære mesterverk. Menneskene er av papp, sentimentaliteten og jovialiteten er klam, dialogene er utroverdige og spenningssekvensene er moraliserende: Man føler seg som et dårlig menneske om man ikke lar seg engasjere.

«En sjøens helt» er skrevet for å skape leserglede og engasjement. Det er et énmanns folkeopplysningstiltak som har lykkes overmåte godt. Uttrykket er blitt brukt om Michelet før, men det kan gjentas: Dette er en enestående bragd.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk