Anmeldelse: «Kraften» av Naomi Alderman

Det er et takknemlig tankeeksperiment: «Hva om alt var motsatt?»

Øvelsen gjøres ofte når det gjelder rase. Jan Kjærstads «Det store eventyret» (1987) utspiller seg i et Norge som ikke bare er en øynasjon, men der svarte har mesteparten av makten, mens hvite anses mest egnet til idrett og musikkfremføring. I filmen «White Man's Burden» (1995) har John Travolta og Harry Belafonte hovedrollene i en fortelling satt til et USA der hvite er fattige og svarte er rike. Filmen «Alien Nation» (1988) og Will Smith-serien «Bright» (2017) spiller begge på klisjeen med hvit og svart politiduo, bare med henholdsvis romvesen og troll i rollen som minoritetsrepresentant.

Kjønn på hodet

Britiske Naomi Alderman har overført dette konseptet til kjønn. Hva om kvinner hadde det fysiske overtaket? I «Kraften» følger hun fire hovedpersoner, tre kvinner og én mann, i tiden som følger etter at tenåringsjenter oppdager at de kan sende ut kraftige elektriske støt. Etter hvert lærer også eldre kvinner å bruke denne muligheten. Menns fysiske overlegenhet er dermed ikke bare utlignet, men overgått.

På samme måte som Margaret Atwoods «The Handmaid's Tale», Justin Cronins «The Passage» og Max Brooks’ «World War Z» (og faktisk Jan Kjærstads «Slekters gang») later forfatteren som om boken er skrevet lenge etter at hendelsene har utspilt seg, i Naomi Aldermans tilfelle 1000 år senere.

Det er et smart grep, fordi rødpennknugende besserwisserlesere dermed fratas muligheten til å rope opp at «sånn ville ikke hendelsene ha utspilt seg»: Fremtidens forfattere kan selvsagt ikke være helt presise på alt.

Smart eller for smart

Uten å avsløre for mye kan man kanskje tillate seg å si at noen fredelig utopi inntrer ikke i denne romanen. I Aldermans fremstilling – og dette vil overbevise mange lesere, i hvert fall akkurat mens de sitter med boken i hendene – er vår tids forståelse av hva som er mannlig, i stor grad predikert av hvem som har det fysiske overtaket. Det er ikke slik at kvinner «blir» menn i «Kraften», men selv hvordan de ordlegger seg til medlemmer av det andre kjønn antar en form de fleste nåtidige mannlige lesere sjokkert vil gjenkjenne i seg selv.

Lesehest?Sjekk ut flere boktips her

En utfordring for en forfatter som starter med et såpass artig premiss, er at boken kan ende opp med bare å bli en streng av gjentagelser av samme poeng. Joseph Heller («Catch 22») har beskrevet dette i en skildring av sin egen skrivesperre, hvordan han lekte med tanken på en bok som skulle hete «Guds kone». Men hva skulle han skrive etter den første setningen, «Guds kone var motstander av ideen fra første stund»?

Alderman lykkes imidlertid godt i sin lekne, men samtidig spennende utforskning av hva som er makt, og hva som er kjønn. Som med de aller beste fabelfortellinger legger man boken fra seg og forundres over dagligdagse ting man bare litt tidligere tok for gitt.

At man aldri tenker over Knut Ofstads oversettergjerning underveis, er et sikkert tegn på godt utført arbeid.

'(Vilkår)