Omtaler av noen av 2021s beste oversatte romaner.

Våren og sommeren er tradisjonelt en god tid for oversatte romaner av høy kvalitet, og her følger et knippe av årets høydepunkter.

Prisnominerte

I november deles Nordisk råds litteraturpris ut, og tre av våre nabolands nominerte er oversatt til norsk i år. Ingen av dem kan kalles feelgoodlitteratur.

«Full av klare poetiske bilder og perfekte setninger», skrev DNs anmelder om danske Asta Olivia Nordenhofs Scandinavian Star-roman «Penger på lomma» (Oktober), mens Gyldendals vårliste rommer både «Blomsterdalen» av grønlandske Niviaq Korneliussen og «Kongenes land» av kosovo-finske Pajtim Statovci.

Førstnevnte tar utgangspunkt i Grønlands dystre selvmordsstatistikk, mens Statovici forteller en Romeo og Julie-aktig kjærlighetshistorie fra Kosovokrigen i 1990-årene. «Kongenes land» utgis 28. mai.

La oss heller ikke glemme at Oktober har gitt ut fjorårsvinneren, «Hvem drepte bambi?» av finsksvenske Monika Fagerholm, mens Aschehoug rakk å utgi islandske Andri Snær Magnasons «Om tiden og vannet» i fjor.

Bestselgere

De oversatte bøkene som dominerer bestselgerlistene er i hovedsak krim, thrillere og løkkeskriftromaner fra forfattere som Jojo Moyes. Vårens store unntak er «Shuggie Bain» av brakdebutanten Douglas Stuart, oppsummert av DNs anmelder som en av fjorårets aller beste bøker.

I tillegg har «Klara og solen» av nobelvinneren Kazuo Ishiguro, novellesamlingen «Første person entall» av Haruki Murakami, «Far; En kvinne» av Annie Ernaux og «Familieleksikon» av Natalia Ginzburg vært innom listen.

Sistnevnte er en selvbiografisk klassiker, opprinnelig utgitt i 1963, et varmt og morsomt familieportrett av forfatterens slekt og omgangskrets i Torino under Mussolinis tid. Ginzburgs forfatterskap har fått et kraftig oppsving utenfor hjemlandet de siste årene, det er godt mulig vi må snakke om en Elena Ferrante-effekt.

Det har i alle fall Domenico Starnone, som sammen med sin kone, oversetteren Ania Raja, de siste årene har stått sentralt i heftige spekulasjoner om hvem som skjuler bak Ferrante-pseudonymet. «En klok roman om vanskelig kjærlighet, løgner og kampene som oppstår i nære relasjoner», oppsummerte DNs anmelder om «Hemmeligheter», Starnonens nyeste roman – i eget navn.

I tillegg kommer Benedict Wells rett fra de tyske bestselgerlistene, hans «Hard Land» kommer ut på norsk etter bare to måneder. Han slo gjennom internasjonalt med «Ut av ensomheten» (2016), og årets oppvekstroman beskrives som hyllest til 80-tallsfilmer som «The Breakfast Club» og «Stand By Me». Han har også satt sammen to spillelister med 80-tallsslagere.

To mursteiner

«Spekulativ, manipulerende og overlesset», lød DNs dom over massive «Det åttende livet (til Brilka)» på hele 1150 sider. Men, den er også «nesten umulig å legge fra seg». Georgisk-tyske Nino Haratischwili har opplevd internasjonal suksess siden denne mursteinen ble gitt ut i Tyskland i 2014, «den type roman som gjør at ens egen virkelighet kan føles uvirkelig».

Ali Smiths «Sommer» er strengt tatt ingen murstein, med sine fattige 341 sider, men når dette også er siste bind i hennes årstidskvartett, blir det samlet sett en heftig leseropplevelse. Smith går rett inn i vår tid, nærmere bestemt februar 2020 – da branner herjer Australia, et mystisk virus er blitt oppdaget i Wuhan og 16-åringen Sacha i Brighton har sine egne problemer å stri med.

Fra Japan

Haruki Murakami har en trofast norsk fanskare, men flere bør også få øynene opp for ti år yngre Hiromi Kawakami, også regnet som en av Japans fremste nålevende forfattere.

«Merkelig vær i Tokyo» (2016) gjorde det bra i norsk oversettelse, og nå er hun her med en stillfaren science fiction-historie. «Så den store fuglen ikke tar deg» (Forlaget Press) foregår i en fjern fremtid, der en dristig plan utformes for ikke at menneskeheten skal utryddes: For å stimulere fremveksten av nye menneskeslag isoleres verdens befolkninger og forhindres i å ha kontakt med hverandre.

Kanskje litt for tett på koronahverdagen for noen, og romanen har både gledet, forvirret og irritert anmelderne.

Svenske giganter

Etter «Rettsstridig forføyning» (2013) sto Lena Andersson igjen som en av Sveriges viktigste samtidsforfattere, og hun har definitivt ikke hvilt på laurbærene. Årets «Datteren» (Pax) er oppfølgeren til «Sveas sønn», og denne gangen møter vi Elsa, datteren til forgjengerens hovedperson, sosialdemokraten Ragnar. Til sammen utgjør dette en større utforskning av det svenske «folkhemmet» og dets ringvirkninger.

Debutanten Lydia Sandgren er også en svensk størrelse, både i omfang og kvalitet, hennes «Samlede verker» (Strawberry) er 700 sider lang og vant den prestisjetunge Augustprisen. «En svensk Elena Ferrante», oppsummerte DNs anmelder.

Sjekk også ut «Kjøttets tid» (Oktober) av Lina Wolff. Å lese denne «kan best sammenlignes med å sette tennene i en saftig biff, etter uker med knekkebrød-diett», mente DNs anmelder.

Kresne thrillere

Det starter rolig. En middelklassefamilie kjører sin middelklassebil ut til middelklasseferiehuset de har leid på Long Island. Men så banker et eldre svart par på døren, de påstår at de eier huset og at de har rømt Manhattan på grunn av et plutselig strømbrudd. Familien er usikre på om paret forteller sannheten, om huset, om strømbruddet på Manhattan, om det meste. Men de har hverken tv, internett eller telenett i feriehuset.

«Legg verden bak deg» (Strawberry) er den tredje romanen til newyorkeren Rumaan Alam, en sakte og lett identitetspolitisk thriller, som både ble et kommersielt gjennombrudd og belønnet med en nominasjon til National Book Award i fjor. Netflix kjøpte rettighetene før boken var utgitt.

Julia Philips' debutroman «Alt som ble borte» (Pax) ble også nominert til National Book Award, der hun bruker sine kunnskaper om Russland til å skildre flere kvinner i et patriarkalsk samfunn i Sibir, i etterdønningene av en mystisk forsvinningssak: to søstre på åtte og elleve år blir borte fra en strand på Kamtsjatka-halvøya.

Adams tid

Amerikaneren Ben Lerner må vel nærmes regnes som norgesvenn, og nå er han tilbake med sin tredje roman om sitt alter ego Adam Gordon.

«Topeka-skolen» (Cappelen Damm) starter idet Adam går siste året på videregående i 1997 og romanen handler om både familie og de store ting; «den offentlige samtalens kollaps, trolling og tyranner på den nye høyresiden og hvite menns pågående identitetskrise», for å sitere vaskeseddelen.

En annen kritikerrost og norgesaktuell amerikaner er Brit Bennett, og hennes «Det som forsvinner» (Gyldendal) er sannelig også med på de milelange listene Barack Obama setter opp med sine favorittbøker. Romanen tar leserne med til USAs sørstater i 1960-årene, om to tvillingsøstre som forsvinner fra hverandre, fordi den ene av dem har funnet ut at hun med sin lyse hud kan fremstå som hvit – og dermed skape et nytt liv i California.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.