«Det er makt i salte tårer», skrev musikkanmelder Audun Vinger her i avisen nylig. Han pirket i en tydelig tendens, eller snarere figur, i det norske musikkbildet fra de siste fem–ti årene: den følsomme, inderlige og mannlige popartisten, som åpenhjertig deler sitt indre sjelsliv i sangtekster og intervjuer.
Ikke alle depresjoner blir god litteratur
«Sårbare» norske rappere er lydspor i romanen «Mono Sapiens». Det gir et troverdig tidsbilde, men tilfører ikke stort av litterær verdi.