Det er hard kamp om fritiden til barn og ungdom, og i 2024 er tegneserier utvilsomt det viktigste våpenet dersom du vil se avkommet sitte i ro med en bok. Bare i januar utgis rundt et dusin nye tegneseriebøker for de yngste, og alt dreier seg slett ikke rundt fantasy – selv om det iblant kan virke slik.
Første uken i februar kommer den etterlengtede finalen av Kazu Kibuishis fantasysaga «Amuletten», etter at de åtte foregående bøkene er trykt i et samlet opplag på 420.000 eksemplarer – i Norge. Veien videre i tegneseriehyllene fører oss til derimot til hverdagsdrama fra tre kontinenter og én norsk krigshelt.
Fakta: Cathrine Sandmæl
«Jenter»
Egmont, 144 sider
Norsk hverdagsdrama
Etter «Nordlys» i 2018 ga Egmont oss den norske fantasyflommen, men med tegneserieromanen «Jenter» gir forlaget oss en etterlengtet dose realisme. Tegneseriedebuten til den erfarne illustratøren Cathrine Sandmæl (32) er en sjarmerende og småsår oppveksthistorie om jakten på kjærlighet og identitet fra Follo tidlig på 2000-tallet. Serieskaperen er for øvrig storesøsteren til Cha Sandmæl, som lager fantasyserien «Dragens øye».
«Jenter» blir nærmest også en kommentar til hvorfor fantasy og lignende kan være så viktig, siden hovedpersonen «Emo-Eli» også må navigere mellom ulike verdener: som mobbeoffer på ny ungdomsskole, i fellesskapet i nerdekroken i kantinen samt alle dørene som åpner seg i hodet etter at hun tullekysser venninnen Nina. Dessuten gir alle de japanske tegneseriene Eli sluker henne et verktøy for å bearbeide følelsene og finne frem til nye venner.
Sandmæl plasserer sine figurer stilsikkert midt i sin egen oppvekst, som «skeiv og nerdete ungdom tidlig på 2000-tallet». Lesere som selv lastet ned tv-serier på Pirate Bay, hørte på Linkin Park og drømte om å svi av alle sparepengene på manga og klær på Outland og Bodymap, vil garantert kjenne at det rykker ekstra hardt i hjerterøttene.
Fakta: BéKa og Maya
«Forelska? bok 2: Kjærlighetssorg»
Oversatt av Cecilie Weiss-Andersen
Fontini, 96 sider
Fransk hverdagsdrama
Det er mer jordnær og vanskelig kjærlighet i andre bok av «Forelska?». Der fjorårets «Hjertets hemmeligheter» ble «noe fattig på tvister og intriger», er fortsettelsen «Kjærlighetssorg» både mer nyansert og alvorlig.
Det som startet som en uskyldig og nysgjerrig utforskning av forelskelsens mysterier, utvikler seg her til noe langt mer eksistensielt for Lina og Gabrielle. I første omgang sklir venninnene fra hverandre fordi Lina er så hodestups forelsket at hun ikke enser problemene Gabrielle har på hjemmebane. Da Lina kort etter blir både dumpet og ydmyket, har Gabrielle rukket å gå videre.
Den franske forfatterduoen BéKa (Bertrand Escaich og Caroline Roque) og den italienske tegneren Maya (Martina Mura) klarer å bake sammen fjortisforelskelse og den første hjertesorgen med fine skildringer av den vennskapelige kjærligheten og de voksnes langt mer komplekse kjærlighetsliv.
Fakta: Nathan Fairbairn og Michele Assarasakorn
«Pote-gjengen får seg en overraskelse»
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
Fontini, 169 sider
Kanadisk hverdagsdrama
Er den kanadiske tegneserien «Pote-gjengen» den beste tegneserien for barn og tweens på det norske markedet? Den er iallfall nær toppen, og med tredjeboken «Pote-gjengen får seg en overraskelse» skrur forfatteren Nathan Fairbairn og tegneren Michele Assarasakorn til hverdagsdramaet med ytterligere knepp.
Greta får endelig mobiltelefonen hun har ønsket seg, og gjør raskt suksess med hundevideoer i sosiale medier, mens Pernille havner i en nær eksistensiell krise etter at familien på kort varsel tvinges til å flytte langt unna skolen. «Pote-gjengen» viser godt frem venninnedynamikkens gode og dårlige sider, samtidig som den uanstrengt klarer å vise de små kulturelle forskjellene som skiller disse tre jentene fra hverandre. Men hvorfor indiske Priya heter Pernille i norsk oversettelse kan vel bare markedskreftene og redaktørene svare på.
Fakta: Brrémaud og Federico Bertolucci
«Løven»
Oversatt av Liselotte Dick
Bonnier, 94 sider
Dyrisk hverdagsdrama
På tampen av fjoråret lanserte Bonnier etiketten «Comix» som paraply for forlagets tegneserier, inkludert en rangering fra én til seks stjerner. Dette handler ikke om kvalitet, men lesbarhet, der én stjerne signaliserer en utgivelse «for alle, også de som aldri har lest en bok før», mens seks stjerner er «for unge trente lesere». Man kan jo rynke litt på nesen over at tegneserien igjen reduseres til gamle ideer om at mediet først og fremst handler om lesetrening, men så lenge dette også gir oss flere gode oversettelser, kan man ikke sutre for lenge.
«Comix»-bøkene ble innledet med Jason Pamments fantasyserie «Lukas og den magiske øya», en reprise på den danske hybridserien «Taynikma» (begge fire stjerner) og Andy Runtons sjarmerende «Hugo får en venn» (to stjerner), men årets helt ordløse «Løven» (én stjerne) viser at rangeringen langt fra er perfekt, for dette er ikke nødvendigvis noe for de som aldri har lest en bok før.
«Løven» er den tredje av totalt fem ordløse tegneserier fra franske Frédéric Brémaud og italienske Federico Bertolucci, som alle skildrer ett dyrs historie, både realistisk og brutalt. En ting er alle de blodige strabasene denne flokkløse løven må gjennom, viktigere er det at det slett ikke alltid er like enkelt å lese ordløse tegneserier. Det krever tvert imot ekstra mye, av både serieskapere og lesere, når man hverken kan støtte seg til dialog eller fortellerstemme, og «Løven» er først og fremst en bok for allerede godt trente tegneserielesere – eller for samlesing.
Fakta: Andreas K. Iversen
«Max Manus: En tegneserie om en av Norges største motstandshelter»
Kagge, 191 sider
Krigsdrama for nye lesere
Norske tegneserier om annen verdenskrig har på 2000-tallet handlet mest om krigens ofre og mindre kjente historier. Men etter at John S. Jamtli (41) rettet blikket mot oversette krigshelter i «Sabotør»-serien skjedde det en dreining mot de mest kjente motstandshistoriene. Noe som ga oss fjorårets «Sabotør 4: Tungtvannsaksjonen» og nå «Max Manus».
Sistnevnte er kompetent tegnet og skrevet av erfarne Andreas K. Iversen (40), og er en lettlest og engasjerende innføring i den dramatiske historien til Max Manus og Oslogjengen for yngre lesere. Samtidig er det ikke til å unngå at et slikt friskfyraktig og pistolsvingende helteepos føles som et litt uinspirert tilbakeskritt for den norske krigstegneserien, etter at serier som Mikael Holmbergs «26. november» (2010), Ingebjørg Jensens «Dødsleiren» (2017) og Ida Larmos «Rigel» (2022) utforsket den norske krigens rand- og gråsoner med stort hell.
Les ukens «Lunch» og få ukens tv-tips og anmeldelser før alle andre. Meld deg på Lunch-nyhetsbrevet her.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.