Helt mot slutten av «Golda» vises et arkivopptak av Israels daværende statsminister Golda Meir fra 1973, der hun spøker og ler med Egypts president Anwar Sadat under fredssamtalene etter Yom Kippur-krigen. Vi får se en riktignok dødssyk, men samtidig høyst levende statsleder: sterk, menneskelig og med en naturlig autoritet.
Denne kvinnen er praktisk talt fraværende gjennom hele «Golda».
Dette er ikke Helen Mirrens feil. En av sin generasjons virkelig store skuespillere kommer aldri helt ut av lateksmasken, og hun makter – med et par unntak – knapt å stråle gjennom sigarettrøyken som innhyller og tåkelegger hver eneste scene.
Det