Den perfekte komedie

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Kanskje tror man at man har sett filmer som «Lady Bird» før. Det har man ikke. Den bare ligner.

Struktur og toneleie mer enn antyder at «Lady Bird» er en tenåringskomedie, men det er sjelden tenåringskomedier blir de store snakkisene i Cannes eller nomineres til fem Oscar-priser.

Regissør og manusforfatter Greta Gerwig har fornyet den mest glattpolerte og klisjédrevne sjangeren i filmens verden med overraskelser og sting. Dermed er målgruppen utvidet; det er langt flere enn tenåringer som vil ha stor glede av «Lady Bird». Kanskje vil det til og med gjøre opplevelsen enda bedre å ha hatt tid til å se mye film.

Fakta: «Lady Bird»

USA 2017, regi Greta Gerwig

Spilletid 95 minutter, tillatt for alle, norsk premiere 16. mars

Med: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Timothée Chalamet og flere

Vredens tårer

Tittelen er navnet Christine McPherson (Saoirse Ronan) har gitt seg selv for å skille seg ut i det konforme Sacramento i California. Da hun blir spurt om det er hennes «given name», svarer hun at det er det – på den måten at hun har gitt det til seg selv.

Les D2s intervju med Gerwig: – «Lady Bird» er min hevn

Allerede i første scene er opposisjonen til moren (Laurie Metcalf) åpenbar. De sitter i bilen med tårer i ansiktet etter å ha hørt lydbokversjonen av «Vredens druer» på vei hjem fra en turné av besøk til lokale colleger, og Lady Bird er ikke i stand til å imøtekomme morens ønske om at de skal sitte stille og være i det de nettopp har hørt. En munnrapp diskusjon mellom mor og datter ender med at sistnevnte kaster seg ut av bilen og tilbringer resten av filmen med en knallrosa gips med påskriften «Fuck you, Mom».

Feil side av sporene

I sin aller første film som regissør og manusforfatter alene har Greta Gerwig skapt en opprørsk, men usikker skikkelse hun ganske sikkert kjenner godt. Hun er selv fra Sacramento, og handlingen er lagt 15 år tilbake i tid, til det katolske high school-miljøet der klasseskillene ikke synes før elevene begynner å spørre hverandre hvor de bor. «The wrong side of the tracks», er Lady Birds standardsvar, og om familien McPherson ikke er fattig, strever den med å holde regningene og datterens drøm om et elitecollege på østkysten på avstand.

Men filmen dveler ikke ved klasseskillene annet enn å bruke dem som smarte poenger i konversasjonen ungdommene i mellom: den rike piken (Odeya Rush), som ikke skjønner hvorfor noen skulle ville lyve om hvor de bor; den litt for perfekte første kjæresten (Lucas Hedges), som forsøker å skjule sin forbløffelse over at det faktisk finnes et «wrong side of the tracks» da han første gang er hjemme hos Lady Bird.

Rørende

Det er ikke bare økonomisk ulikhet som får seg noen spark i løpet av «Lady Bird». Arketypene vi kjenner både fra filmens verden og virkeligheten, blir satt grundig, men nokså stillferdig på plass: den snobbete rebellen, den høflige teatergutten, den grunne, bortskjemte tenåringsjenta.

Filminteressert? Les mer om film her

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Samtidig er dette en film som er så rørende nettopp fordi den tar rollefigurene på alvor; den er morsom og inderlig på en gang. Og dessuten svært godt spilt. Både Laurie Metcalf og Saoirse Ronan ble nominert til Oscar for sine rolleprestasjoner – Ronan fikk en Golden Globe – og bragden består av å se og høres ut som en hvilken som helst tenåringsmor og -datter.

Av alle komedier som flagrer over lerretet i løpet av et år, er «Lady Bird» den som kommer til å bli stående lenge.

' (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk