Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

For en knyttneve dollar

Tekst
Georges St-Pierre (til venstre), regjerende mester i weltervekt i mixed martial arts, ble utfordret av Johny Hendricks.

Georges St-Pierre (til venstre), regjerende mester i weltervekt i mixed martial arts, ble utfordret av Johny Hendricks.

Den pågikk i det skjulte, var bannlyst på tv og forbudt i de fleste amerikanske delstater. På drøyt ti år er kampsporten mixed martial arts blitt milliardindustri.

Tittelholderen i weltervekt, Georges St-Pierre (32), får en tannbeskytter dyttet inn i munnen før han viser seg for fansen, slår hjul, tar en spagat i luften og gjør et baklengs spark.

St-Pierre er superstjernen i Ultimate Fighting Championship (UFC).

En jente i bikini annonserer første runde, med en plakat med tallet «1» på.

Utfordreren, Johny Hendricks (30), er en knyttnevemaskin. Han driver St-Pierre mot nettingen og dæljer løs.

«Mer blod!» skriker publikum i kor.

St-Pierre får et blodig øre, et blodig ansikt, blod på brystet og, til slutt, på magen.

– Herregud! Han ser ut som et solbær, utbryter en sportsjournalist.

Det er 40 sekunder igjen, slåsskjempene stamper mot hverandre som slitne, blinde okser. Gongongen slår. Kampen er over. Ingen skjønner hvem som har vunnet. «Georges St-Pierre», avgjør dommerpanelet etter en tid, basert på en intrikat system ingen i salen forlanger å forstå.

Mesteren blir stående i buret med beltet sitt hevet over hodet.

– Nå trenger jeg en pause, jeg legger fra meg hanskene, piper han.

Så blir han geleidet vekk, lastet inn i en ambulanse og sendt direkte til sykehus.

Sjokkerte familien
Dagen før kampene i UFC 167, som også var 20-årsjubileum, møter DN Lorenzo Fertitta (44), eier og direktør av UFC, mixed martial arts-sportens største forbund.

Han tar imot på kontoret, passerer et kunstverk, tre makrofotografier av blod, og dumper ned i en hvit skinnsofa.

– Jeg hadde sett MMA på tv på nittitallet, men på den tiden fantes det ingen regler. Det var skandaløst, helt på siden av noe som kunne aksepteres som sport, sier han.

Faren har røtter fra Sicilia og kjempet seg fra en stilling som pikkolo på Tropicana i Las Vegas til gründersuksess med kasinoforetaket Station Casinos. Sønnene Lorenzo og Frank (51) gjorde det stort innen utleie av enarmede banditter, og i 2001 betalte brødreparet to millioner dollar, rundt 12 millioner kroner, for UFC. Oppkjøpet var slående lite populært.

– Alle trodde vi var gale, også familien. Faren min var en høyt respektert entreprenør i Las Vegas som drev mye veldedighet. Han fryktet at UFC var så besudlet som merkevare at det ville skade familiens rykte.

I dag er mixed martial arts større enn boksing og wrestling tilsammen. Fertitta-brødrene står på Forbes liste over verdens 400 rikeste og eier det dominerende forbundet i en milliardindustri.

Ifølge Las Vegas Review er UFC verdt opp til to milliarder dollar, omtrent 12 milliarder kroner, og omsetter, skriver Financial Times, for 500 millioner dollar, tre milliarder kroner, i året.

(Saken fortsetter under bildet)
 

Hanekamp
Slik var det ikke i begynnelsen. På åttitallet dengte folk hverandre blå i bingohaller og garasjer, og fansen samlet seg rundt VHS-kassetter med opptak fra hemmelige voldsfester.

I 1993 besluttet den brasilianske familien Gracie å introdusere vale tudo – kampsport med alle midler tillatt – i USA. UFC var født, og målet med det første evenementet var å avgjøre hvilken kampsport som var mest effektiv.

– Det gikk vilt for seg. Vi var bare åtte stykker, og øyne ble stukket ut og neser ble most, forteller eksbokseren Art Jimmerson til DN.

Han tapte sin første og eneste MMA-kamp mot vinneren av UFC 1, Royce Gracie. Selve begrepet mixed martial arts kan forøvrig spores tilbake tv-kritikeren Howard Rosenberg, som brukte det i en anmeldelse av pay-per-view-visningen av UFC 1.

Utover 90-tallet fikk UFC stadig dårligere rykte på grunn av brutaliteten. I 2001 var sporten forbudt i et flertall av USAs delstater. Den var bannlyst fra vanlig tv. Men Fertitta, en mann som trener hver morgen og har egen kokk som besørger måltider med styrkende ernæring, hadde en plan:

– Sporten hadde fått merkelappen «hanekamp med mennesker» av John McCain, det var en veldig negativ ting. Jeg forsøkte å forklare at vi hadde en visjon om regelverk og reguleringer, men alle rådgiverne, alle advokatene og regnskapsfolkene sa «Hallo! Det er jo ingen verdier her, hva er det dere skal kjøpe egentlig? Det finnes ikke én grunn til å kjøpe UFC».

Målgruppe
I dag sitter 24 fightere på tribunen, mange med deformerte neser og ører. De skal granskes av Nevadas sportskommisjon og veies for klassen weltervekt. De er sultne, tørste og drittsure.

– De er helt fra seg, sier Anthony Evans, talsperson for UFC, og slår ut mot en rad av fightere.

– I ukevis har de nesten ikke spist og ligget i et dampende hett badekar for å tape enda mer væske. Så snart de er blitt veid, kommer de til å drikke ti liter vann.

På arenaen sprader også UFC-presidenten Dana White (44), en tidligere dørvakt og amatørbokser med barbert hodeskalle, tønnebryst og et smil som ligner en grimase.

I 2001 hadde han, skriver The Atlantic, flyktet tilbake til Las Vegas fra Boston, der han drev en gym, fordi den irske mafiaen forsøkte å «riste 3000 dollar ut av ham». Han støtte på sin gamle klassekamerat, Lorenzo, i et bryllup.

– Samtidig ble jeg manager for en UFC-fighter og fikk vite at de var i økonomisk uføre. Jeg ringte Lorenzo og sa vi burde kjøpe det, og en måned senere eide vi selskapet, forteller White til DN.

Fertitta-brødrene ga White ti prosent av selskapet Zuffa LLC, morselskapet som er døpt etter det italienske ordet for «slåsskamp» og investerte 38 millioner dollar. White liker å si at MMA er den hurtigst voksende sporten i verden.

– Vår målgruppe er mennesket. Jeg skiter i hudfargen, hvilket land du er fra og hvilket språk du snakker – slåssing ligger i genene våre. Vi forstår slåssing, og vi liker det.

(Saken fortsetter under bildet)
 

Merkevare
Fertitta drar en gjesp. Han har trent på det 270 kvadratmeter store treningsstudioet i underetasjen på UFCs hovedkvarter, der han har en personlig trener ansatt på heltid. I tillegg har han nettopp fløyet fra Kentucky til Las Vegas, via New York og Los Angeles, i ett av sine fire private jetfly.

– MMA hadde ingen regler. Jeg kom fra boksing og følte at det var behov for regulering, sier han.

Gardert med en MBA i business ble han medlem av sportskommisjonen Nevada Athletic Commission, der han lærte mye om helse, medisinsk tilsyn og sikkerhetstiltak.

– Jeg var faktisk medlem da Mike Tyson bet øret av Evander Holyfield. Jeg måtte gi Tyson en reprimande og inndra lisensen hans, sier han.

Fertitta samlet sportskommisjoner fra alle delstatene for å lage nye regler for MMA. Han skapte ni vektklasser og begrenset kampene til tre runder på fem minutter, han forbød biting og stikking i øyne og bestemte at utøverne skal ha på seg beskyttelse for tenner og skritt og at hansker er påbudt.

Han bestemte seg for å skape et MMA-forbund tilsvarende National Football League (NFL), ligaen som nå regjerer i amerikansk fotball.

– Tanken var å skape en merkevare som representerer det ypperste av mixed martial arts.

– Det begynte med null regler, men i stedet for å legge til regler, laget vi et sett med regler som stammer fra de fire kampsportene som er tillatt i OL. Det handler ikke om hva du ikke kan gjøre, men det du har lov til, forklarer Fertitta.

Det endte med en kombinasjon av boksing, som tillater slag mot hode og kropp; taekwondo, som tillater spark mot ben, kropp og hode; gresk-romersk bryting, som tillater kast og takedowns, og judo, som tillater grep som kvelertak, armlåser og fastlåsing med bena.

– Den største misforståelsen er at det ikke finnes regler og at folk dør eller får alvorlige skader i UFC, mener Fertitta.

– Det har aldri vært en alvorlig skade i UFC, bortsett fra en brukket arm eller et ben, noe som skjer i all sport.

Dødsfall
Til tross for regelverket, har minst tre fightere mistet livet i forbindelse med sanksjonerte MMA-kamper de siste årene, alle i regi av mindre kjente arrangører.

I 2007 døde Sam Vasquez som følge av hodeskader etter en knockout.

I 2010 falt Michael Kirkham om i South Carolina, med blødninger i hjernen etter en MMA-kamp.

Ifjor døde amatøren Tyrone Mims, også han etter en kamp i South Carolina, en delstat som har blitt kritisert for å ha mildere regelverk rundt legeundersøkelser.

I tillegg har minst seks MMA-fightere mistet livet i uregulerte slåsskamper verden over.

– Dødsfallene som har funnet sted i MMA, har skjedd utenfor UFC. Gudene vet hvor kampene ble holdt, hva slags folk det var eller hva de gjorde. Det har ingenting med UFC å gjøre, kanskje fikk de aldri medisinsk tilsyn i det hele tatt, påpeker White.

I dag er det bare delstaten New York som ikke sanksjonerer MMA-kamper i USA.

(Saken fortsetter under bildet)
 

Oppvarming
Matthew McGowan (31) er blodfan og har reist fra Edmonton i Canada for å se sin kanadiske helt, MMA-superstjernen Georges St-Pierre. Nå står han utenfor arenaen på hotellet MGM Grand.

– Risikoen for at noen dør eller blir slått i bakken er endel av spenningen, medgir McGowan, som sier han har sett «hundrevis» av fightere bli slått bevisstløse på tv.

– Det verste var en fyr som lå på matten i 15 minutter etter at han ble slått ut.

Inne, i en fullsatt sal, sitter 16.000 tilskuere.

Reklamer for Bud Light, Harley Davidson og muskelbilen Dodge RAM suser over tv-skjermene. The Whos «Baba O’Riley» dundrer i høyttalerne og tribunen rister.

Noen i vip-avdelingen har bestilt en falske Grey Goose-vodka. Der sitter filmstjernen Arnold Schwarzenegger, rød i ansiktet. Jenter i trange kjoler passerer på stiletthæler. En fyr med oksemuskler i kroppstrang t-skjorte med kamuflasjemønster står oppreist og later som han ikke poserer.

– Jeg tror jenter blir tiltrukket av sporten fordi mennene som forbindes med den, er sexy, sier Ginet Bilancio (28), en fan som ble rekruttert av ekskjæresten og har reist helt fra Miami.

I buret slenger fighteren Tyron Woodley (31) Josh Koscheck (35) i gulvet og denger løs på hodet hans med høyre knyttneve. Oksen reiser seg og gauler «Gi ham inn!», mens han svinger en neve i luften.

Koschecks hode spretter automatisk opp fra gulvet, men Tyron gir ham enda en strak, slamrer hodet tilbake i bakken og følger opp med to tette fra venstre.

Det er knockout. Publikum jubler.

– Det er mer voldelig enn jeg trodde, gaper David Samuel, en venturekapitalist fra San Francisco som har fått en gratisbillett av forretningskontakter.

– Det er litt vanskelig å forstå reglene, særlig når en ligger nede og den andre dundrer løs på hodet hans.

Tv-kampen
Det var 2005, og Fertitta-brødrene satt der med et tapsprosjekt i fanget. Til tross for at et UFC-evenement i gjennomsnitt ble sett av 45.000 pay-per-view-seere, var underskuddet på mange millioner dollar.

Lorenzo Fertitta lener seg tilbake i sofaen i ly av en enorm stålampe fra Italia.

– Vi stoppet opp flere ganger og tenkte: «Vil vi virkelig fortsette med dette? Vil dette noengang skape profitt?»

De skjønte at sporten måtte bli stueren og at veien å gå var via tv. Redningen ble «The Ultimate Fighter», en realityserie som følger amatører i duell om en millionkontrakt med UFC.

I 2005 ga de materialet til Spike TV, en kabelkanal med menn som målgruppe. Programmet ble en stor hit.

– Det var finalekampen mellom Forrest Griffin og Stephan Bonnar i den første sesongen av realityserien som snudde alt. Det var første gang en kamp ble vist live på vanlig tv i USA, sier Fertitta.

I 2005 så mellom åtte og ti millioner Griffin-Bonnar-kampen på tv. I dag blir UFC-kamper vist på tv i 148 land og er tilgjengelig for en milliard husholdninger, på 19 forskjellige språk.

(Saken fortsetter under bildet)
 

Verdier
Både Frank og Lorenzo Fertitta er i dag gode for over en milliard dollar, ifølge Forbes.

De eier 40,5 prosent hver av Zuffa og solgte i 2009 ti prosent til statseide Flash Entertainment i Abu Dhabi, en avtale som anslo Zuffas verdi til to milliarder dollar.

Den første UFC-kampen Zuffa arrangerte, fant sted i gamblingbyen Atlantic City i 2001. Ifølge White solgte de omtrent 3500 plasser og tok inn 115.000 dollar, omtrent 700.000 kroner, i billettinntekter.

Ti år senere, på UFC 129, fylte de 55.000 sitteplasser i en baseballstadion i Toronto, et billettsalg på hele 12,1 millioner dollar, mer enn 72 millioner kroner.

– Vi har gode argumenter for at vi er den mest verdifulle sportsmerkevaren i verden, i hvert fall nummer to eller tre. Manchester United blir verdsatt til 2,5 milliarder dollar, og jeg vil si at vi ligger i den kategorien, sier Fertitta.

På veien har han kjøpt konkurrerende MMA-promotører med navn som Strikeforce og World Extreme Cagefighting. Slik har UFC skaffet seg rundt 400 drevne fightere.

– Det har vært en god investering, medgir Fertitta, som har en egen portfolio utelukkende for Basquiat-malerier.

– Jeg vet ikke om det er en god eller dårlig hobby, men jeg er blitt avhengig av å samle på samtidskunst.

«Hjernen min»
Det går et sus gjennom pressekorpset når St-Pierre vender tilbake fra sykehuset.

Øyeballene hans skuler ut gjennom to sprekker, han har kutt i leppen, kutt under øynene og pannen hans ser ut som om den er overkjørt av et bildekk. Mesteren er sønderknust.

– Jeg ble skadet, det høyre øye mitt ble blindet, jeg ser fortsatt uklart. Jeg ble slått veldig hardt, sier han og vifter frenetisk mot ansiktet sitt.

– Hvorfor sa du at du trenger en pause? lurer sportsjournalistene.

– Jeg kommer rett fra en faens krig. Han traff meg med tyngde som en trailer. Hjernen min ble nettopp slått frem og tilbake fra venstre til høyre inne i hodeskallen min, skjønner du?

Georges St-Pierre, vinneren av UFC-kampen, hviner:

– Se på meg, da! Skjønner du?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.