Hva skjer når wonderboys runder 40?

Tekst
Henrik Langeland skriver om mediedirektører, professorer,pr-koryfeer. Folk som <i>tilsynelatende</i> er vinnere.

Henrik Langeland skriver om mediedirektører, professorer,pr-koryfeer. Folk som <i>tilsynelatende</i> er vinnere.

Ti år etter «Wonderboy» slipper Henrik Langeland boken om hvordan det gikk med Christian von der Hall.

Under sterk tvil bestemmer Christian von der Hall seg for å takke ja til portrettintervju i Dagens Næringsliv. Han rådes til å stå frem, som det heter. I all sin menneskelige skrøpelighet. Helt uten armbåndsur. Og til sin egen overraskelse svarer direktøren i Hall Consulting ærlig på samtlige spørsmål. Ikke strategisk ærlig, men ærlig-ærlig.

Forfatter Henrik Langeland trengte ingen overtalelse for å møte DN, vi er snarere en del av lanseringsplanen. Han foreslår Åpent Bakeri bak Slottet, der hovedpersonen i bøkene «Wonderboy» og «Fyrsten», Christian von der Hall, lunsjer hver fredag. Fra to nabobord oppfatter vi ordet suksess, og ved et tredje sitter Lars Lillo Stenberg med sin kone, og ja, det er blitt vår, i år, endelig.

Langeland ankommer i jeans og slitte Adidas-sko, under hettegenseren har han en enkel digitalklokke. Fra ryggsekken tar han frem sitt første og helt ferske eksemplar av «Fyrsten». Han berører forsiktig omslaget, konstaterer et litt uheldig grønnskjær.

– Hvor ærlig akter du å være i dette intervjuet?

– He, he. Det blir nok bare strategisk ærlig.

– Er det ikke strategisk smart å snakke om sine nederlag?

– Det er jo alltid en avveining. Men det er ikke helt min stil.

 

Den nye hypen
Han er en luring, Henrik Langeland. Hvem kunne trodd at en spjæling med slike briller og slikt et gutteaktig glis kunne ha en plan om å skrive en roman? At den høflige og hardt arbeidende Schibsted-traineen i virkeligheten var en uhyre observant Proust-leser som en dag skulle legge 480 sider satire om blårussens indre sirkler ut til allmenn fornøyelse.

Henrik Helliesen Langeland



  • Alder 40 år.
  • Sivil status Singel.
  • Bakgrunn Management trainee i Schibsted, doktorgrad i litteraturvitenskap. Debuterte med «Requiem» i 2000, har siden gitt ut fire romaner, sist «Hauk og due» (2012), og flere sakprosaverk. Styremedlem i Litteraturhuset og Skiforeningen.
  • Aktuell Gir ut romanen «Fyrsten» – oppfølgeren til «Wonderboy», som kom ut i 2003.




Nå har han gjort det igjen. Ti år etter.

– Jeg var veldig ferdig med genren, med den kulturen og det livet. Men jeg har stadig fått spørsmål fra lesere om hvordan det gikk med Christian von der Hall. Og sommeren for to år siden fikk jeg lyst til å gjøre noe gøy igjen. Leke meg litt. Jeg spurte meg selv: Hva er vår tids dotcom-bransje? Med den samme hypen?

Hall gikk nedenom, men har reist seg. Han er blitt 47 og helgefar til tenåringsbarn, han har erstattet scarfing på sexklubb med elghufs i Havnabakken, blitt klassevinner i Birken og selve Fyrsten i kommunikasjonsbransjen.

– Du kjenner vel ikke denne bransjen fra innsiden?

– Nei, men kanskje får man et vel så godt blikk ved å trenge inn i noe som å skue ut. Jeg har bedrevet utstrakt kildearbeid gjennom lang tid. Ikke for å avdekke hemmeligheter, men for å kunne skrive mest mulig autentisk. Stort sett har jeg møtt åpne dører, hos politikere og kommunikasjonsbyråer. Noe har foregått i full offentlighet, noe inkognito.

– Og på ski med Støre?

– Hvordan visste du det? Hm, hvordan skal jeg svare? Jeg kan bidra til mystifiseringen eller prøve å benekte det, og ingen vil tro det. Du setter meg i en catch 22.

– Jeg spør bare hvem du går på ski med?

– Research på skitur er en dårlig idé. Men jeg har oppsøkt steder og miljøer for å hente ut en side ved den norske virkeligheten som ikke så mange andre får tak i.



Sun Tzu
«Fyrsten» handler om valgkampen som snart skal komme. Med navn på faktiske politikere, journalister og pr-rådgivere. Innledet med to sitater: ett av Machiavelli («alt er det du gjør det til, også deg selv») og ett av Hans Geelmuyden («javisst kan vi leve av å klippe håret på hverandre»). En verden av drittpakker, av taktikk og mottrekk, med en helt som manipulerer selv sin egen pulsklokke (via en app) og ser en kaffeavtale med en eksdame som en klassisk Sun Tzu-situasjon, en mulighet til å skru henne for en og annen internopplysning fra First House.

Jeg har gitt beskjed til venner, forlag og familie om aldri å informere om noe som står om meg i mediene

– Inntil for noen dager siden tenkte jeg på boken som en ren underholdningsroman, men jeg har skjønt på reaksjoner fra folk som nå har lest den, at den oppfattes som noe mer.

– Hvis den skal tas seriøst, så er det mørkt?

– Ja, dette er milevis unna mer demokrati og mer åpenhet. Pr-bransjen er preget av kynisme. Det er krig, kamp om ressursene, som består av medial oppmerksomhet og påvirkningskraft. Og den foregår nå hele døgnet, det er et annet race enn før, ting kan løpe løpsk mye raskere, og mulighetene for spinning er større. Hvem som sier noe, er like viktig som hva som sies. Men jeg svartmaler ikke pr-bransjen, jeg synes den har sine positive sider.

– Som?

– Mye informasjon kommer raskere og riktigere ut enn før. Jeg skjønner ikke helt mediefolks angst for pr-rådgivere, kilder skal vel uansett sjekkes. Pr-rådgivere har i det minste en klar agenda, nemlig oppdragsgiverens beste.

 

En viktig beskjed
En forbausende spennende bok, gitt, sa næringslivsfolk om «Wonderboy». Førsteopplaget ble solgt ut på fire dager, og den sommeren var Henrik Langeland høyere enn Tryvann. Kjendislivet var et narkotikum, veien ut ble doktorgrad om Proust. Og i intervjuer sa Langeland: Bare vent på mitt egentlige prosjekt. Proust startet på sitt livsverk i 35-årsalderen. Det er på tide å komme i gang.

Ideen hadde han fått på en kafé i Havana i april 2000. En høstdag ti år senere kom hans 600 sider lange «Verdensmestrene» ut, første del av syklusen, han antydet fire bind, eller kanskje seks, og at dette verket skulle ta ytterligere ti år av hans liv. Kalkun, skrev VGs anmelder. Utroverdige karikaturer, mente Aftenposten.

– Det var tungt. Nå er jeg ærlig-ærlig. Jeg hadde jobbet med den i mange år, det var et dypt personlig prosjekt. Senere kom det bedre anmeldelser, men det fikk få med seg. Samlet sett fikk «Verdensmestrene» på ingen måte dårligere mottagelse enn «Wonderboy». Snarere tvert om. Og «Wonderboy» ble hyllet som en kritikersuksess. Selv har jeg uansett sluttet å lese anmeldelser for mange år siden.

– Virkelig?

– Det er utelukkende forstyrrende. Det stjeler konsentrasjon og arbeidstid. Jeg har også gitt beskjed til venner, forlag og familie om aldri å informere om noe som står om meg i mediene.

– Men salget gikk bra?

– Joda.

Henrik Langelands fjes lyser ikke opp som forventet.

– Det er hyggelig med salg, ass. Men ... å, det er umulig å si dette uten å virke kokett eller klysete. Men det jeg vil, er å skrive en leseverdig, god fortelling.

– Hva er dine litterære idealer nå?

– Jeg har utgitt like mye sakprosa som fiksjon. Skjønnlitterært har jeg to spor. Det underholdende. Og det som er ...

– Dypere?

– Jeg hater ordet dypt. Det som har en annen basstone, et annet alvor. Selv leser jeg helst Jan Jakob Tønseth nå, han er storartet. Og mer og mer lyrikk. Det hadde jeg aldri trodd, men så dypt har jeg altså sunket.

Han flirer.

– Du skriver gjerne om vinnere?

– Ja, norsk samtidslitteratur handler stort sett om tilværelsens tapere, som kanskje likevel blir vinnere på sitt vis. Sånn er det hos Saabye, sånn er det med Solstad. Jeg skriver om folk fra Heming-land, om mediedirektører, professorer, pr-koryfeer. Folk som tilsynelatende er vinnere. Jeg er opptatt av den omvendte klassereisen, den er vanskelig. Å reise vekk fra borgerskapet er ikke enkelt.

Har du en gang hatt Heming på ryggen, har du Heming i ryggmargen. Men Langeland gikk for IL Koll, på Nordberg.

– Jeg skriver aldri om meg selv, men henter stoff fra eget liv og omgivelser. En Knausgård-greie er totalt umulig for meg. Det jeg vil, er å anskueliggjøre andre menneskers subjektive oppfatning av virkeligheten. Og dessuten er vel ikke Nordberg spesielt vestkant.

– Men du har denne vestkanflinkheten?

– Hadia Tajik har et godt poeng når hun sier at hun er flink pike og stolt av det. Det er ingen grunn til å dyrke middelmådigheten.

Han ville bli ingeniør, han kunne blitt jazzpianist, han ble trainee i Schibsted, litteraturviter og forfatter.

– Jeg bærer en akademisk borgerlighet i meg, det som Anders Heger har kalt de store hagers selvtillit. Men det betyr ikke at man nødvendigvis er så jævlig selvsikker.

– Deler du von der Halls leveregel, «mestring utenfor komfortsonen»?

- Ja. Og jeg vet ikke om det skyldes arv eller miljø. Den leveregelen gjelder vel så mye mentalt og sosialt som fysisk. Ikke bare i sport og karriere, men for eksempel i foreldrerollen. Vi som trives med å strekke oss litt lenger, blir aldri lykkelige uansett. Det har jeg forsonet meg med.

 

Nyskilt i villa
Det har også Christian von der Hall. Han har kommet frem til at det er forskjell på lykke og det å lykkes. Selv er Henrik Langeland ikke riktig sikker.

– Her var jeg lenge enig med Hall, nå heller jeg mot at det kanskje kommer ut på ett. Men jeg tror at folk som oppnår suksess for raskt, enten penger eller berømmelse, ofte vil utvikle uheldige karaktertrekk. Det er sjelden det ikke går galt.

– Hva med deg?

– Jeg er unntaket som bekrefter regelen ... nei, jeg har vel hatt min læringskurve. En smule berømmelse ga meg innpass i endel miljøer, men det er en myte at jeg har et voldsomt nettverk. Egentlig foretrekker jeg anonymitet. Stort sett er jeg hjemme. Alene. Eller med barn. Jeg lever et normalt liv. Jeg står opp før seks, og har jeg ikke barna, begynner jeg å skrive.

Jeg liker snekring og trives etterhvert bedre på Maxbo enn på Mono

Ifjor ble han skilt for andre gang, tilfeldigvis det året han fylte 40. Han har to kull unger som sirkulerer i et system som gir fire barnefrie dager i en to ukers periode. Men det er jo heller ikke unormalt.

– De færreste ender opp der de hadde tenkt. 2012 var et tungt år. Det kan jeg si. Da var det greit å kunne skrive «Fyrsten». Jeg får ikke Nordisk råds litteraturpris for den, men jeg har hatt det desto morsommere.

Penger er tydeligvis ikke noe problem, han har kjøpt seg en funkisvilla på Bolteløkka, et oppussingsobjekt i hendene på handyman Langeland.

– Ånei, det blir bare tull hvis jeg skal komme der med vateret mitt. Jeg liker snekring og trives etterhvert bedre på Maxbo enn på Mono. Men her blir det bare bokhyller fra min hånd. Boligen skal restaureres, tilbakeføres slik den var i 1929, jeg har engasjert arkitekt og entreprenør og innhentet stilhistorisk ekspertise.

 

Tid for evigheten
Henrik Langeland er en forfatter av den nye typen. Med struktur på arbeidsdagen og innlagt intervalltrening. Selv på guttetur kan han nøye seg med to glass dyr vin og gå tidlig til køys, sprette opp seks neste morgen for å skrive litt på romanen.

Han trener fire dager i uken, men skulle helst trent seks. Når det drar seg mot renn, er han gjerne «syk», sier til kameratene at vi tar det som en tur, men det er jo det siste de ser til ham.

– Er du den raskeste skiløperen i kultureliten?

– Langt ifra. Det er Gudmund Skjeldal. Riktignok slo jeg ham i Holmenkollmarsjen ifjor, men det var et engangstilfelle.

– Ham holder vi utenfor, han er jo tidligere landslagsløper.

– Da er det Sindre Mekjan. Forfatter. Og en relativt god langrennsløper. Og så er det Espen Stueland, god på ski, rå til å løpe. Han har 2.39 i maraton. Norges raskeste lyriker.

Langeland har løpt maraton én gang, og skal aldri gjøre det igjen. Det skjedde i Berlin 2011. Selvfølgelig stilte han godt forberedt, på alle måter. Målet var å løpe under tre timer. Etter løpet kunne ikke de andre gutta finne ham, timene gikk, Langeland var forsvunnet. Til slutt dukket han opp, med en fersk tatovering litt til venstre for hjertet, fem sifre i Henrik Langelands yndlingsfont, Haarlemmer: 2.56.32.

– Jeg kontaktet 13 tatovører i Berlin før jeg fant en som var villig til å gjøre jobben.

– Hvorfor er tider så viktig?

– Det er artig å konkurrere, bare, og det er like gøy å slå en treningskompis som Jon Almaas. Mosjonsrenn som Birken preges først og fremst av raushet, noe en ikke finner altfor mye av i kulturlivet. Sport er for meg en frisone. Og å sette seg mål gir faktisk mening for mange.

– For deg?

– Etter ti år på Blindern vil jeg si at lykken ikke er å finne i cerebrale aktiviteter, men mer i kroppslige. Å gå på ski gir meg enorm glede og dyp lykkefølelse, alene eller sammen med andre, med voks eller klister. Langrenn er den norske tangoen, en dans mellom ski og menneske.

Han vurderte en siste tur denne uken, det falt nysnø på Mylla mandag.

– I skirenn bedømmes man ikke av andre. Sluttiden har man bare seg selv å takke for.

– Er du opptatt av hva andre mener om deg?

– Alle er jo det, men jeg forsøker å ikke være det. Du, nå er vi snart over i Frode Thuen-spalten her. Men ok.

Henrik Langeland retter seg opp og byr på et mer direkte blikk. Han vil visst likevel si noe ærlig-ærlig.

– Jeg er en tynnhudet mann. I de fleste sammenhenger. Men jeg har funnet mine strategier.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk