«We appreciate your request to profile the Schlumberger CEO, Mr. Paal Kibsgaard. In light of our CEO’s recent public interviews, we have no plans at this time to make further statements. Thank you for your interest in Schlumberger.»
Han vil ikke si noe. Eller noen vil helst at han ikke skal si noe. Tidligere har Pål Kibsgaard-Petersen, sjefen for verdens største oljeserviceselskap, Schlumberger, gitt noen korte selskapsrelaterte uttalelser i forbindelse med offentliggjøring av konsernresultatene. Han har også gitt noen utvalgte intervjuer til et knippe internasjonale bransjeblader. Men han har stort sett vært stille i den norske offentligheten etter at han i 2011 steg helt til topps i det nå snart 90 år gamle internasjonale selskapet, i januar i år verdsatt til over 700 milliarder kroner på New York-børsen.
Han er sjef for 120.000 ansatte fordelt på 85 land. Hans egen kompensasjon av lønn, aksjeopsjoner og andre godtgjørelser er på over 80 millioner kroner i året.
Magasinet Foreign Policy plasserte ham ifjor på en liste over de 500 menneskene med mest makt i verden, side om side med blant andre USAs president Barack Obama, CIA-direktør John Brennan og tidligere utenriksminister Henry Kissinger.
– Dette må være den mest imponerende internasjonale næringslivskarrieren for noen nordmann noengang, sier Jarand Rystad, leder i oljekonsulentselskapet Rystad Energy.
Men hvem er han?
Han dro fra hjembyen til Trondheim, studerte og forsvant – først som nyutdannet sivilingeniør fra petroleumslinjen ved Norges tekniske høyskole (NTNU), og så rett til en jobb i det USA-baserte ExxonMobil. Som student skrev han hovedoppgaven om Statfjord-feltet, spesialiserte seg i reservoarteknikk: hvordan utvinne mest mulig olje fra en brønn? I 1997 entret han Schlumberger-systemet for første gang som reservoaringeniør i Saudi-Arabia. Fra Saudi-Arabia bar det videre til Kasakhstan og stillingen som regiondirektør. Så fortsatte det bare, videre, opp, til han i 2011 sto alene på toppen da den amerikanske oljeveteranen Andrew Gould gikk av med pensjon etter 17 år i samme bedrift.
Hvem er han?
– Alt jeg vet om ham, det har jeg vel egentlig lest meg til, sier Ålesunds ordfører Bjørn Ytterdal (H).
Han stiller et spørsmål tilbake:
– Hvor gammel er han, vet du det?
– Han er født i 1967.
– Å ja. Da er han bare ett år yngre enn meg!
Han tenker seg om.
– Muligens gikk vi på videregående skole sammen, men han er ikke en person jeg kan huske gjorde noe spesielt ut av seg. Jeg må si beklager, ettersom han jo nå har gjort en sånn kometsuksess i internasjonal bransje.
Ny pause.
– Men jeg klarer altså ikke å plassere ham tilbake i min egen ungdomstid.
Ikke glad i journalister. Noen få ganger i året dukker han opp for å holde foredrag rundt omkring i verden, som regel for lukkede forsamlinger. Forrige gang han holdt et slikt foredrag var, ifølge Schlumbergers informasjonsavdeling, i september ifjor under Barclays’ energikonferanse i New York.
Også denne uken skulle bli en slik uke. Han skulle holde en presentasjon av Schlumberger i hans egen hjemby, Ålesund, et møte i Shippingklubben for inviterte medlemmer, på Radisson Blu Hotell.
Skulle han nå endelig også si noe til allmennheten?
– Nei. Møtet skal være lukket, sier leder Ørnulf Blaalid av Shippingklubben.
– Schlumberger ønsker ikke å ha pressen tilstede, og Kibsgaard-Petersen vil ikke gi intervjuer.
Han er «steike glad» for å ha fått tak i byens store sønn, ved hjelp av faren, også medlem av Shippingklubben. Men Blaalid har fått klar beskjed: ingen journalister skal høre hva Kibsgaard-Petersen har å si.
Tidligere har han gjort unntak. Ifjor gjennomførte han en kort telefonsamtale med lokalavisen Sunnmørsposten i forbindelse med kåringen av verdens mektigste i magasinet Foreign Policy. Det sto lite om hans bakgrunn, men om hva han drev med på jobben sa han: «Vi har mer enn doblet oss i løpet av ti år, og nå er det fokus på å strømlinjeforme prosessene og gjennomføringen. Dermed kan vi få mer ut av størrelsen, slik at vi kan tilby et enda bedre produkt og gi enda bedre service til kundene». Utover det var det lite annet enn avsløringen om at han fortsatt fulgte sitt gamle fotballag. Han kunne røpe at han ennå kikket på Aalesund-kampene via internett på reiser.
Hvorfor vil han ikke snakke?
Hans far, Per Kibsgaard-Petersen – tidligere sjef for Sunnmørsbanken og fylkesrådmann i Møre- og Romsdal – er nå pensjonist. Han er selv blitt beskrevet som «en selvpinende sunnmøring», en som løper maraton, kjører bil til restaurant, en jevnt over prinsipielt måteholden mann. Nå er han på ferie i Spania, men tar telefonen. Kan han si noe, om sin sønn?
– Det kan jeg dessverre ikke. Vi har en avtale.
Han ber om forståelse.
– Han er ikke noe særlig glad i journalister.
Uhell i kjærlighet. Påfallende få i Pål Kibsgaard-Petersens hjemby kan huske noe nevneverdig om hans oppvekst. Flere beskriver ham som beskjeden, på grensen til sky. En ung mann som gikk høflig og stille gjennom dørene, en som ikke stakk seg ut.
– Han var blant de flinkeste på skolen, sier Tor Øyvind Hummelsund, hans gamle gymnaskamerat som fortsatt bor i hjembyen.
– Han var veldig målbevisst på resultater. Jeg tror ikke han jobbet så målbevisst da som han gjorde senere. Men han gjorde det han skulle.
Moren Liv var lærer, faren Per siviløkonom og altså sjef for Sunnmørsbanken. En slags ålesundsk borgerlighet: faren representerte Høyre i bystyret og gikk jevnlig i medlemsklubben Rotary. Han var også konsul for Finland – en rolle kona Liv senere har overtatt.
Sønnen ble sendt i skolekorpset, senere til musikklaget Brage, der han spilte saksofon og klarinett. Han spilte også fotball.
– Back, tror jeg det var, sier Erling Ytterland, en av Ålesunds store fotballspillere.
På 80-tallet spilte Ytterland på det samme laget som Pål Kibsgaard-Petersen, frem til han ga seg litt inn i gymnastiden.
– Pål var god, på den tiden, på det nivået. Men har nok større talent i det han holder på med nå, sier Ytterland og ler.
Kibsgaard-Petersens bestevenn i barne- og ungdomsårene var Kjetil Jeppesen, han driver i dag restaurant i Ålesund, og formulerer seg slik:
– Pål var en person som allerede fra førsteklasse på barneskolen hatet å tape.
Mens de andre ble igjen for å spille fotball ute i gatene, forsvant Pål som oftest tidligst inn om kveldene.
Jeppesen er ikke overrasket over sin venns karrieresprang.
– Han ga tidlig uttrykk for at det var dette han ville, allerede fra da han var ti år gammel. Det var vel derfor han heller aldri ble like god som Erling Ytterland i fotball. Han satte skolen litt for høyt.
– Hvordan er din kontakt med ham dag?
– Vi feiret en nyttårsaften sammen for en seks–syv år siden. Han har jo hatt hell i arbeidet, men uhell i kjærlighet, er det ikke det man sier om han Pål, da? Det var en periode av livet hans hvor det var slutt med kona i Stavanger. Da tok han opp igjen kontakt med gamle venner. Men så forsvant han igjen. Han prøver å dra seg hit to–tre ganger i året, men bare for en dag eller to.
«Tøff livsstil». Schlumberger Oilfield Services er det fulle navnet på selskapet grunnlagt av de franske brødrene Conrad og Marcel Schlumberger i 1926, da som Société de Prospection Électrique. De var spesialister på en ny form for borehullsteknikk. Selskapet ekspanderte fort, og i 1929 fikk det sitt første oppdrag i USA. På begynnelsen av 60-tallet gikk det inn i oljeindustrien, og i 1962 ble selskapet for første gang listet på børsen i New York. Siden har Schlumberger vokst seg til å bli «petroleumsindustriens ledende leverandør av kompetanse og teknologiske løsninger for olje- og gassutvinning».
Selskapssammenslåinger, utvidelser, ekspansjon – dagens Schlumberger dekker alle områder fra leting til produksjon, og eier også WesternGeco, verdens største seismikkselskap.
Schlumberger er en gigant som er kjent for å kreve mye av sine ansatte, men også en arbeidsplass hvor ansatte gjerne blir værende en stund. I løpet av de siste 50 årene har Schlumberger bare hatt fire toppsjefer. Rekrutteringen har gjerne foregått internt. Nyansatte kommer i stor grad direkte fra universiteter og høyskoler og blir eksperter på å jobbe i Schlumberger. Dette skaper lojalitet og kontinuitet, ifølge Kibsgaard-Petersen selv.
Til oljebransjetidsskriftet The Way Ahead, i et av sine sjeldne intervjuer, sa han i 2012 om det å jobbe i selskapet:
– Det kan være en tøff livsstil med mye reising og tid borte fra familien.
På spørsmål om hvilke kvaliteter han selv ser etter når han nå leter etter nye ansatte, svarte han:
– Jeg ser etter mennesker som er motiverte og ambisiøse, både på egne vegne og på vegne av selskapet. Det som får mennesker til å stikke seg ut, er når de har både en «ja, vi kan»-holdning og en lagmentalitet. Jeg liker også å se mennesker som er klare for å strekke seg selv, og som er åpne for nye ideer.
Et gigantisk oljeindustriselskap med operasjoner over hele verden, også i Norge. Av 120.000 er nesten 4000 av dem plassert Kibsgaard-Petersens eget hjemland. Bare Statoil rekrutterer flere nyutdannede oljeingeniører fra NTNUs petroleumslinje enn Schlumberger. Enkelte år går så mange som 50 personer rett fra lesesalen i Trondheim til selskapet.
Utdannelse, vitenskap, forskning og ny teknologi er ord man løfter frem.
– I vårt selskap skal det være like muligheter for alle. Dette er verdier som jeg mener ikke skiller seg fra typiske norske verdier, har Kibsgaard-Petersen selv sagt.
«Stor bedrift». Også andre nordmenn har gjort karriere i Schlumberger-systemet. Kjell-Erik Østdahl var tidligere Pål Kibsgaard-Petersens høyre hånd ved hovedkontoret i Paris. Etter mange år ute er han tilbake i Norge i en annen stilling, men lite villig til å rote med sin gamle kollegas hang til diskresjon.
– Hva gjelder det? spør han i telefonen.
– Jeg skriver om din tidligere kollega Pål Kibsgaard-Petersen, i forbindelse med at han skal til Ålesund for å holde et foredrag.
– Det får han svare på selv. Fint. Hei.
Den tidligere norske ekspedisjonssjefen i det som før het Oljedepartementet, Tore Sandvold, er også tilknyttet Schlumberger. Han sitter i selskapets styre. Han er i dag en høyt gasjert oljerådgiver, og har blant annet vært tilknyttet et av verdens viktigste oljerådgivningsselskaper, Lambert Energy Advisory i London. Han har fulgt Pål Kibsgaard-Petersen vei mot toppen gjennom ti år i Schlumberger-styret.
Han svarer, men han svarer nøkternt.
– Han har vært en del av den planleggingen som styret har foretatt.
På spørsmål om han kan beskrive Kibsgaard-Petersens egenskaper som sjef, svarer han med å trekke frem konserndirektørens fagkunnskaper, hans evne til å jobbe systematisk og målrettet, og det at han er «god til å kommunisere de mål og det han ønsker at organisasjonen skal oppnå».
– Han har noen klassiske trekk, sier han.
– Som leder av en jævla stor bedrift, med 120.000 ansatte … det er en krevende jobb.
– Hvor krevende da?
– Nei, det er jo krevende, gjentar han.
– En global jobb. Et globalt selskap i ordets rette betydning.
– Kunne han gått rett fra en jobb i Norge til den han har nå?
– Jeg tror nok at det er veldig nyttig å ha den brede bakgrunnen han har.
– Tror du han har tenkt hele veien at det å bli toppleder har vært et mål?
– Det vil jeg ikke svare på. Det får du nesten spørre ham om.
– Kan du si noe mer om ham som person?
– Du hører jo på meg nå at jeg er veldig fornøyd med ham som leder? Etter mitt syn er han også en veldig flott person.
– Har du tips til noen andre som kunne sagt noe om ham?
– Du kan jo prøve Helge Lund. Det ville antagelig være det morsomste.
Statoils egen konserndirektør, Helge Lund – en mann som ikke akkurat er kjent for å by nevneverdig på seg selv. Han svarer via en kommunikasjonsrådgiver, i en epost:
Hei – igjen, Helge Lund har dessverre ikke anledning til å prioritere et intervju – men han har bedt meg formidle følgende sitat – som du kan anvende om du vil: «Jeg er imponert over hva han har fått til i et stort globalt konsern som Schlumberger. Jeg kjenner han som en drivende og dyktig leder.
… og så vidt jeg husker er han en ivrig Arsenal- tilhenger.»
Spanderte. Han bor i Houston, men er vel så ofte i Paris. Schlumberger har hovedkontor i begge byene. Han har tilsammen fire barn.
Han er gift, først en gang, så på ny, nå med Fadila fra Algerie, hun er 41 år og utdannet lege.
Hva mer?
Han tar seg pils.
Det var etter et foredrag han holdt i regi av NTNU i Trondheim i september ifjor om trender i teknologiutviklingen innenfor boring etter olje og gass, ikt-løsninger koblet mot tekniske løsninger i boring av brønner. Schlumberger er drivende innen ny teknologi – flere milliarder kroner brukes årlig på forskning.
– Han sier jo selv at han fortsatt føler seg som en student, sier professor Jon Kleppe, Kibsgaard-Petersens veileder mens han skrev hovedoppgaven om Statfjord-feltet i 1991.
Etter foredraget inviterte Schlumberger-sjefen selv med seg både Kleppe og noen unge studenter til Krambua i Olavskvartalet. Og han sto visst ikke alene der, i baren, men satte seg først ved det ene bordet, skiftet så over til det andre. Han snakket. Han endte opp med å sponse 100-årsjubileet til studentforeningen. Ble han brisen? Han måtte gå etter halvannen time, skulle fly videre tidlig dagen etter.
– Men han var pratsom, synes jeg, sier Knut Vegard Løbergsli, en av studentene som var tilstede.
– Det var ikke sånn at han satt der og var et midtpunkt, heller. Men han satt sånn at de som ville nå ham, kunne nå ham. Så var vi kanskje selv også litt flinke til å bytte plasser, sånn at alle som ville snakke med ham, faktisk fikk snakke med ham.
De spurte om karrieren hans, hvilke valg han hadde tatt, hva som hadde førte ham til topps, hva han anbefalte dem å gjøre.
Det var Løbergsli som også benyttet sjansen til å få ham til å sponse studentforeningen.
– Spanderte han i baren?
– Ja, han la inn kortet.
«Nei». Dit kom vi. De andre la enten på røret, løftet det eventuelt aldri opp, eller sa bare noe kortfattet og hyggelig – enten fordi Pål Kibsgaard-Petersen faktisk bare er en ut over det vanlige hyggelig person. Eller fordi ingen helt visste hva annet de skulle si. Eller fordi de hadde fått beskjed om ikke å si noe, enten av ham selv, eller av et over 80 år gammelt system som kalles Schlumberger. Eller fordi de bare automatisk opprettholdt en slags uuttalt kodeks som fins der ute i næringslivet, den om at man ikke snakker om sin sjef i en avis, uten at han vet om det selv.
Som Siri Horn for eksempel, en av disse Kibsgaard-Petersen studerte samtidig med ved NTNU, i dag ansatt i selskapet Core Energy:
– Jeg kan si at han var en veldig ordentlig og likandes fyr.
Eller Knut Diderik Jarlsby, også tidligere kullkamerat fra NTNU:
– Dette får bli en sak mellom ham og pressen.
Så hva da?
En siste epost til Schlumberger.
Og en ny en tilbake:
– Nei.
Han kommer. Torsdag, denne uken. Klokken nærmer seg 18.00 idet gangen ved inngangen til konferanserommet i Radisson Blu Hotell begynner å fylles opp. Over 130 forventningsfulle medlemmer og spesielt inviterte er på vei inn til Shippingklubbens møte. Bord dekkes, servitører triller inn vin, tallerkener for kveldens breiflabb.
Et fly har like før landet på Vigra utenfor Ålesund. En liten privatjet med et lite følge dresskledde menn, direkte fra flyplassen Le Bourget i utkanten av Paris. Dette er Pål Kibsgaard-Petersens og hans følge.
Skal han snart dukke opp?
Han kommer. Han kommer fort, smetter rett forbi, går raskt, triller på en koffert omgitt av sitt dresskledde følge. Sier ingenting, går bare rett til konferanserommet, inn døren, bort til scenen der han skal plugge inn sin pc, laste opp sine figurer og statistikker.
Ved døren blir vi stanset bryskt.
– Hva skal dere? spør en representant for Shippingklubben.
– Vi er journalister.
– Ingen presse. Dere må gå.
– Men kan vi få spørre Kibsgaard-Petersen selv?
– Nei.
Lederen av Shippingklubben, Ørnulf Blaalid, kommer til.
– Dette er børssensitivt, er forklaringen.
– De har bestemt seg. Ingen inn. Ingen intervjuer.
Han gjentar det han har sagt før, at om det var opp til ham, så skulle han mer enn gjerne ha sluppet oss inn, men han har altså fått streng beskjed av Schlumberger-ledelsen om at dette møtet, det skal være stengt, for oss.
– Og se der, sier Blaalid.
Han peker nå en mann i mørk dress med en mobiltelefon inntil øret.
– Der står de og passer på.
Foreldrene hans, Liv og Per, kommer. Søsteren og broren kommer. Flere i familien kommer, de smetter alle inn. Medlemmer, fløyet inn fra hele verden.
– Singapore, Brasil, Skottland, USA, Canada. Ja, alle verdensdeler unntatt Afrika er representert, sier Blaalid.
Så går døren igjen.
Én time går. En time til. Og enda en, før denne døren igjen går opp, og Pål Kibsgaard-Petersen, Ålesunds store sønn, igjen kommer ut. Nå snakker han kort med faren, Per, gir ham en pose, sier han må ta den med hjem. De skal møtes der. Flyet til Paris går etter planen først klokken 16.00 dagen etter.
Han tar tak i trillekofferten, går mot utgangen, og det er da vi spør:
– Kan vi få en liten prat?
Nå stanser han ikke engang, han går bare videre og svarer bestemt:
– Nei.
– Hvorfor ikke?
Dette svarer han ikke på i det hele tatt, han fortsetter bare, videre, han går alene ut, får etterhvert følge av sin mor, to av sine kolleger fra Schlumberger, stiller seg der ute på fortauet for å vente på en taxi.
Et aller siste spørsmål, så uskyldig som det kan bli:
– Var det hyggelig å være tilbake i Ålesund?
Da snur seg bare såvidt, smiler vagt idet en bil ruller opp, fortsatt taus idet han setter seg inn i baksetet på bilen og blir borte.
Førstkommende torsdag er Pål Kibsgaard-Petersen igjen tilbake i Norge: han skal holde et foredrag under Oslo Energy Forum sammen med blant andre Statoils konsernsjef Helge Lund. Seansen har overskriften «Leading the Oil and Gas Industry in a Challenging World». Schlumberger og Pål Kibsgaard-Petersen ble også igår formiddag forelagt muligheten til å kommentere denne artikkelen og hans besøk i Ålesund. Like før DN skulle i trykken, ringte Kibsgaard-Petersens kommunikasjonssjef Joao Felix tilbake og avslo på ny på vegne av Kibsgaard-Petersen å gi noen kommentarer. Felix begrunnet dette med at møtet i Shippingklubben hadde vært et privat arrangement. – Han liker dessuten også være godt forberedt i forkant av intervjuer, sa Felix.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.