Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

– Redsel er ikke noe for meg

Tekst
Foto
Damaskus / Homs / Latakia / Kassab, Syria

Elizabeth Hoff, WHO-sjef i Syria, har i fire år har ledet verdens vanskeligste nødhjelpsoperasjon.

– Her må du forvente at en bil kan eksplodere når som helst.

Luna, en ung syrisk hjelpearbeider, sitter i en pansret bil på vei mot sentrum av Homs, langs de brede gatene løper høye murer, reist for å hindre folk i å bevege seg mellom nabolagene uten å passere gjennom militære kontrollposter. Et folk som fem år tidligere levde sammen er segregert.

– Igår var det en rakett som landet nær kontoret.

Dette er byen der opprøret mot Bashar Al-Assad slo dypest røtter i 2011. Da hun ble gravid, året etter, fikk Luna beskjed om at hun enten måtte ta keisersnitt eller flytte, siden fødebyen hennes var blitt så farlig at ingen doktorer lenger kunne rykke ut om natten. Hun dro, men kom tilbake.

– Vi er trette av denne krigen. Alle er trette. Folk har dratt, folk er døde, folk er kidnappet. Men vi liker oss her, sier Luna.

Tilbake til Homs. – Den massedestruksjonen som skjer her er vanskelig å skjønne mentalt, for en hjelpearbeider som meg, sier Elizabeth Hoff på besøk i Homs. –Jeg har jobbet i Afghanistan og Somalia men jeg har aldri sett noe som ligner på dette.

Tilbake til Homs. – Den massedestruksjonen som skjer her er vanskelig å skjønne mentalt, for en hjelpearbeider som meg, sier Elizabeth Hoff på besøk i Homs. –Jeg har jobbet i Afghanistan og Somalia men jeg har aldri sett noe som ligner på dette.

Konvoien stanser utenfor det offentlige sykehuset. Ut av bilen foran kommer sjefen hennes, norske Elizabeth Hoff. De går fra rom til rom, gjennom stinne korridorer, inne på fødeavdelingen kaster Hoff et raskt blikk på en skapning som famler uvant med fingrene nede i en kuvøse og sier, nærmest i forbifarten, «det der er gulsott, det kan du se på lang avstand». Så fortsetter hun til naborommet, der det ligger en kvinne som ble truffet av den innkommende raketten dagen i forveien. Luna følger etter jordmoren fra Ålesund.

– Under disse forholdene trenger vi noen med hennes lederegenskaper, sier hun.

Frykten. Elizabeth Hoff sov ikke på tre dager sist hun besøkte avdelingen til Dr. Khaled Mansour (til høyre).

Frykten. Elizabeth Hoff sov ikke på tre dager sist hun besøkte avdelingen til Dr. Khaled Mansour (til høyre).

Den nakne sannhet. Gutten på operasjonsbordet kommer fra Deraa, byen der opprøret mot Assad-begynte etter at noen unggutter skrev graffiti mot regimet i mars 2011 og ble torturert. Fem år senere kommer krigsskadde fra hele landet til brannskadeavdelingen i Damaskus.

Den nakne sannhet. Gutten på operasjonsbordet kommer fra Deraa, byen der opprøret mot Assad-begynte etter at noen unggutter skrev graffiti mot regimet i mars 2011 og ble torturert. Fem år senere kommer krigsskadde fra hele landet til brannskadeavdelingen i Damaskus.

Den lange hjemveien

– Det å sette seg på St. Hanshaugen og kjøpe en øl og ha med seg to-tre aviser. Det er kanskje det jeg savner mest.

Fakta: ELIZABETH HOFF

Yrke Stedlig representant for WHO i Syria. Bosatt i Damaskus.

Alder 58 år.

Sivilstand Ugift. Ingen barn.

Bakgrunn Født og oppvokst i Ålesund. Utdannet sykepleier og jordmor, tok deretter master i pedagogikk fra universitetet i Trondheim (NTNU), Master of Science i samfunns­medisin fra University of California, International Relations/Conflict Resolution fra Harvard Law School. Lang merittliste som hjelpearbeider, jobbet for ICRC og Røde Kors før hun ble ansatt i WHO, og har bodd i Kairo, Afghani¬stan, Zimbawe, Egypt, Armenia. Har også arbeidet i Somalia og Rwanda. 

Aktuell Etter fire år som sjef for WHO i Syria er hun den internasjonale hjelpearbeideren som har vært lengst i landet.

Det er på veien tilbake mot Damaskus. Elizabeth Hoff sitter på høyre side i bilen, ruinene av Homs har forsvunnet i bakspeilet, en lang stund er det ikke annet å se fra bilvinduene enn det dulmende ørkenlandskapet som vokser langsomt mot himmelen på begge sider av bilen, og veien, som skjærer som et sørgebånd sørover mot hovedstaden.

– Her får man jo ikke kjøpt aviser.

I fire år har Elizabeth Hoff bodd her. Som stedlig leder for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Syria har sunnmøringen fulgt hele krigens grufulle drama på nært hold, og utrettelig forsøkt å hjelpe, ofte med livet som innsats, mens den humanitære katastrofen bare har fortsatt å vokse, et helt land smuldret foran øynene hennes. Det siste stykket av hjemveien går i en omvei rundt Haresta, en forstad der motorveien er eksponert for snikskyttere, og plutselig ligger byen der på ørkengulvet.

– Vakrere enn Damaskus er det ikke mulig å finne. Se på dette her da, sier hun da sjåføren manøvrerer de siste svingene inn mot sentrum, og en av verdens eldste bebyggelser slår inn over oss som en brottsjø.

– I love this town.

Damaskus. Byen som ifølge Mark Twain hadde «sett alt som har skjedd på Jorden og fremdeles lever».

Damaskus. Byen som ifølge Mark Twain hadde «sett alt som har skjedd på Jorden og fremdeles lever».

Vindusposten

I år 2000 leide hun en bil og kjørte en måned rundt i Syria som turist. Det Elizabeth Hoff falt mest for den gangen, var sammensetningen av mennesker. Etter at hun kom tilbake, fortalte hun regionaldirektøren i WHO, som kommer fra Irak, hvor godt hun likte det syriske folket. «Ja,» husker hun at han svarte. «Men de dreper hverandre.»

Tre hundre mennesker skal de forutgående dagene være drept i kamper øst for Damaskus, men inne i det armerte hjertet av sentrum hviler en hardt tilkjempet ro. Folk virker å ha blitt vant til veisperringene, vant til strømbruddene og soldatene og sanksjonene. I gamlebyen sitter treskjærere og teppeselgere og ser ut som de venter tålmodig på en eller annen villfaren turist som ikke har fått med seg at frontlinjen begynner rett utenfor den gamle bymuren. Det er bare noen små kilometer fra Daraya, der 4000 mennesker har vært beleiret siden november 2012, uten tilgang på forsyninger hverken av mat eller medisiner, til Four Seasons, det femstjerners hotellet som huser hele den internasjonale FN-staben i Syria.

14

Ingen av dem har vært her lenger enn Elizabeth Hoff. Det var sommeren 2012 at hun ble sendt til Damaskus for å ruste opp WHO-kontoret for å tåle trykket fra en krig som var i ferd med å skli fullstendig ut av kontroll. Observasjonsstyrkene fra FN, under ledelse av den norske generalen Robert Mood, hadde pakket sammen og reist. Fredssamtalene var forstummet. Det siste ugjenkallelige vendepunktet mot avgrunnen kom da svogeren til president Bashar Al-Assad, forsvarsministeren og flere generaler ble drept i et voldsomt bombeangrep i sentrum av Damaskus.

Da Elizabeth Hoff fløy inn til byen dagen etter, for å ta fatt på den nye jobben, var hun den eneste passasjeren ombord. En sjåfør plukket henne opp på flyplassen. På Four Seasons sto mannen hun skulle ta over for og fulgte kamphandlingene i forstedene fra hotellvinduet.

– Han var helt forstyrra over alt som hadde skjedd. Han sa at «jeg må jo være her lenge nok til at du får forklart deg hvordan du gjør det», men da sa jeg: «Jeg tror det er bedre du reiser. Så snart som mulig. Jeg tror det er godt for deg». Da hadde han vært her i seks uker, sier Hoff.

Den uken, da hun ikke fikk lov til å gå et skritt utenfor hotellet, satte hun opp en slags plan. Med Norge som fjerde største bidragsyter har hun siden den gang bygget ut kontoret fra syv til 85 ansatte. Hun bosatte seg først i gamlebyen, da det ikke var trygt lenger flyttet hun til Sheraton, nå er Four Seasons den eneste sikkerhetsklarerte hotellet for de fem internasjonale i staben. Bilen sjekkes for bomber, både av hunder og mennesker, før vi parkerer utenfor den fasjonable lobbyen. Hun er forsvunnet opp i heisen da sikkerhetsoffiseren hennes, en tidligere basketballspiller fra Aleppo, kommer løpende etter med noe i hånden. Det er en gudbrandsdalsost som hun hadde bedt oss kjøpe med da vi ringte fra Gardermoen en uke tidligere, for å si at vi var på vei.

En slags velkomst

Det går ikke lenger fly. Vi kjørte fra Beirut i grålysningen, klatret de krappe svingene opp gjennom fjellene, til grensen lå foran oss som en western-lignende frontier, der pengevekslerne viftet med leksikontjukke seddelbunter i veikanten, og storfamilier satt stuet sammen i nedlessede kassebiler og ventet i kø for å komme seg motsatt vei. 4,8 millioner mennesker har allerede flyktet. Ifølge Syrian Center for Policy Research kan 470.000 være drept. Over en million skadde. Hva skal man forvente? Hvordan tar man det inn over seg?

Kameraer, båndopptagere, datamaskiner, mobiltelefoner: Alt blir sirlig notert av en ung soldat med kulepenn og veltrimmede skjeggstubber, før vi må vente i sofaen til en myndig kommandant som tar en bråte telefoner, under det obligatoriske og allestedsnærværende bildet av president Bashar Al-Assad. Fjernsynsapparatet i hjørnet kverner ut nyheter fra frontlinjene. Etter nok en telefon forandrer mannen bak skrivebordet omsider gemytt, byr på sigaretter og kaffe, og sier, litt trett:

– Velkommen til Syria.

Like over grensen passerer vi avkjøringen til Madaya. Byen ble kjent for en hel verden da bildene av avmagrede mennesker som var under beleiring begynte å spre seg i januar. Elizabeth Hoff var den første personen som gikk inn. Videre mot Damaskus ligger stadige kontrollposter, og hver gang må vi stoppe. Sjåføren griper noen sedler fra dashbordet og hopper ut, en soldat åpner bagasjerommet og lukker det igjen. Etter ni rutinemessige passeringer kommer vi til Yafour, som enkelte omtaler som den vanskeligste kontrollposten i hele Syria. Her tar sjåføren frem flere sedler enn vanlig, i tillegg til tre pakker sigaretter, før han går ut, og da vi kjører videre, puster han lettet ut.

– Difficult, sier han.

Dronningen

Enda to soldater må bestikkes før vi omsider parkerer utenfor hovedkontorene til WHO i sentrum av Damaskus. Over halve staben jobber her. I tillegg har de fire regionalkontorer, og 59 «focal points», det vil si lokale doktorer utstyrt med mobiltelefoner som rapporterer om helsetilstanden over resten av det krigsherjede landet. De har satt opp varslingssystemer, iverksatt vaksinasjonsprogrammer og kartlagt helsesituasjonen over hele landet. Operasjonen har nettopp fått 50 millioner kroner fra det norske utenriksdepartementet.

– Jeg er helt overbevist om at det at jeg har vært her så lenge har hjulpet enormt. Så det med at du liksom skal være så kort i sånne krigsområder har sine negative konsekvenser i en konflikt som Syria, sier Hoff.

Uken før vi ankom fordømte Syrias regjering Norges beslutning om å sende 60 spesialsoldater for å trene opp syriske styrker i kampen mot IS som en «grov og uakseptabel innblanding i statsanliggender, og er et skamløst brudd på suverenitet, sikkerhet og stabilitet».

– Det har gjort det vanskelig å være norsk her, sier Hoff.

Hun frykter at det å blande seg politisk inn i konflikten skader Norges troverdighet som humanitær aktør.

– Det er det vi har markert oss på, og som har gitt oss denne tilgangen. Hadde jeg vært fra England eller Frankrike eller Amerika, så hadde jeg ikke vært her. Da hadde jeg ikke fått visum en gang, til å lede en sånn organisasjon, sier hun.

Samme ettermiddag klatrer hun inn den bakerste av to pansrede Land Cruisere for å reise til Latakia, ute ved kysten nord i landet. Vi følger etter i en hvit BMW, den tynnhudede halen på konvoien som brøyter seg ut av den stampende sentrumstrafikken og viftes ubesværet videre av soldatene. I baksetet sitter Yahya Bozo, en geskjeftig mann med lang fartstid i helsedepartementet som nå fungerer som Hoffs høyre hånd. Vi er såvidt ute av byen da han peker ut Adra, en klynge boligblokker der det tidligere bodde folk som jobbet for myndighetene, som ble overrent av en islamistisk opposisjonsgruppe i 2013.

Alene mot alt. I et land som ikke bortskjemt med kvinnelige lederskikkelser er Elizabeth Hoff blitt et forbilde. – Er det én ting som har gjort at jeg har lykkes, så er det at jeg er beslutningskraftig, sier hun.

Alene mot alt. I et land som ikke bortskjemt med kvinnelige lederskikkelser er Elizabeth Hoff blitt et forbilde. – Er det én ting som har gjort at jeg har lykkes, så er det at jeg er beslutningskraftig, sier hun.

– De stekte til og med folk levende i ovnene på bakeriet, sier Bozo.

Vi har nettopp kjørt forbi Homs da stemmen til Elizabeth Hoff plutselig spraker gjennom på sambandet fra den midterste av bilene. «Med denne farten er vi ikke fremme i Latakia før midnatt!». Sjåføren vår, Osama, en ung mann fra Damaskus som har en bror som har reist som flyktning til Fredrikstad, klemmer ned gasspedalen for å holde tritt med FN-vognene som umiddelbart skyter opp i 140 kilometer i timen.

– Hun er en dronning, sier han.

Nødens stund

De siste årene har utsultingen, som regnes som en krigsforbrytelse, blitt en stadig større del av den brutale konflikten i Syria. Minst 400.000 mennesker befinner seg i beleirede områder, og fire og en halv million i såkalt «vanskelig tilgjengelige områder». Det har gjort at jobben til Elizabeth Hoff og andre som driver humanitært arbeid har viklet seg uhellsvangert inn i selve konflikten.

– Det er like mye politikk som helse. Kanskje mest politikk, sier hun.

Det som kanskje best illustrerer kompleksiteten i dette arbeidet, er fortellingen hennes fra Madaya. Det er en liten by, 40 minutter utenfor Damaskus, et av 18 beleirede områder der ingen får reise hverken ut eller inn. I 2015 nådde Verdens helseorganisasjon ingen av disse stedene. Da historiene om sultende barn som overlevde på gress og supper av vann og pepper begynte å komme ut i januar, hadde Madaya vært beleiret av regimet i seks måneder. Forespørslene fra WHO om å komme inn ble avvist av myndighetene. Så begynte ting endelig å skje. De klarte å forhandle frem en avtale om å kjøre inn mat og medisiner i Madaya og Zabadani, begge beleiret av regimet, mot at man samtidig kjørte inn konvoier til Fua og Kefraya, to andre områder som er under beleiring av opposisjonen.

– Alt går gjennom avtaler. Det er ikke sånn at det er øyeblikkelig hjelp som teller. Og regimet har heller ikke den kontrollen alle tror. Dette er bestemt mellom Iran, Hizbollah og «the armed opposition groups», sier Hoff.

De hadde lastet syv tonn medisiner i bilene da de reiste fra Damaskus 11. januar. Underveis måtte de holde kontakt med konvoiene som skulle til de andre områdene, stoppe og vente, ingen fikk komme frem før de andre. Klokka var blitt seks da Elizabeth Hoff steg ut av bilen inne i den beleirede byen og beveget seg til fots alene ut i mørket og regnet.

Håpløs enighet

– Jeg kunne ikke se noe. Så jeg lurte først på om det var taktikk. For det skjer nesten hele tiden. Du kommer ikke inn før det er mørkt. Og det er ikke elektrisitet, sier Hoff.

Hun fikk huket tak i en mann som kunne litt engelsk, og dro ned til markedsplassen for å se om hun kunne finne noen tilfeller av underernæring, «stoppet folk og løfter på klærne deres» for å se skikkelig. Flere sa de ikke hadde spist på 20 dager. Da hun kvelden etter viste frem bildene av det hun hadde sett til viseutenriksministeren, fikk han ifølge Hoff tårer i øynene og lovet å kontakte øverste sjef for den syriske hæren, for å finne ut hva som var nødvendig for å hjelpe.

I bakgrunnen hørte hun en sekretær påstå at alt var iscenesatt.

De neste dagene jobbet hun døgnet rundt. Tilsammen 18 mennesker trengte øyeblikkelig medisinsk evakuering, noe som bød på nye problemer, for ingen kunne evakueres uten at det samme ble gjengjeldt i de opposisjonsbeleirede byene.

– Det var en håpløs politisk avtale. Hvis tre små barn trenger øyeblikkelig hjelp, kan du ikke vente på at de finner ett og en halvt fra Fua and Kefraya. Det er som et keisersnitt, altså. En mor som er i fødsel kan ikke sitte og vente på at du skal finne en tilsvarende tilfelle fra det områdene som skal ha tilsvarende behandling.

Da de til slutt fant en løsning, ble de medisinske evakueringene fra Fua og Kefraya plassert i et feltsykehus utenfor Damaskus. Noen dager senere ble dette sprengt i lufta.

– Jeg tror det var ISIL som tok ansvar for det. De sendte opp en bilbombe og blåste opp hele greia, så det var veldig mange av dem som døde etter at vi endelig hadde fått dem ut ...

Det var «extremely high risk». Og da drar jeg selv, altså. Det setter et eksempel. Jeg synes det er viktig som leder, at de ikke skal kunne si at du sender andre i stedet for deg selv

ELIZABETH HOFF stedlig representant for WHO i Syria

Den norske pasienten

Under de verste russiske bombetoktene over Syria i midten av februar, ble hun fanget i Aleppo. Industribyen, som før krigen var Syrias største, er splittet mellom regimet og opposisjonen. De fikk bare lov å bo på den siden av hotellet som vendte mot vest, heisene sto fordi byen var uten strøm, og rommet lå i 16. etasje. Da jeg ringte henne første gang, en av disse dagene, hadde det akkurat gått av en eksplosjon like nede i gaten for hotellet.

– Vi sitter i et regn av bomber, sa Hoff.

Egentlig skulle hun bare være noen dager. Dette var like etter at man fikk den såkalte München-avtalen mellom USA og Russland, som ble implementert 12. februar, der et av hovedpunktene var å øke tilgangen til de beleirede områdene. Plutselig åpnet det humanitære handlingsrommet seg. Dette var dyrebar tid. Elizabeth Hoff hadde fått til en avtale om å krysse til fots over frontlinjen til øst-Aleppo, med godkjennelse av blant annet den fryktede islamistgruppen Jabhat al-Nusra.

– Det var «extremely high risk». Og da drar jeg selv, altså. Det setter et eksempel. Jeg synes det er viktig som leder, at de ikke skal kunne si at du sender andre istedenfor deg selv, sier hun.

To forsøk var allerede blitt avbrutt. Hun satt klar i bilen den morgenen de skulle dra da det kom en telefon om at oppdraget var stoppet på øverste hold i FN. Neste gang jeg ringte, for å høre om utfallet, var det Yahya Bozo som tok telefonen.

– Elizabeth er innlagt på sykehus, sa han.

Det var det eneste fungerende offentlige sykehuset, som de selv hadde vært med å utstyre, i den regimekontrollerte delen av byen. Hun hadde galleinfeksjon og lungebetennelse. Mens hun lå der, angrep IS hovedveien tilbake til Damaskus. Akkurat da de omsider begynte å få tilgang til steder som hadde vært beleiret i årevis, var hun plutselig selv beleiret, i det som stadig fler på denne tiden begynte å omtale som «verdens farligste by».

Bokhandleren i Aleppo

Veien tilbake var fremdeles stengt da den første skjøre våpenstillstanden trådte i kraft 27. februar. IS var ikke omfattet av avtalen, men bombingen stilnet, og i gatene i Aleppo, som frem til da hadde vært «en spøkelsesby», begynte folk så smått å piple ut av husene. På vei ned til en restaurant der hun pleide å spise, fikk Elizabeth Hoff øye på en bokhandel som var åpen. Hun hadde gått tom for lesestoff og gikk inn og spurte innehaveren om de hadde noen bøker på engelsk eller fransk.

– Det var første gang på fem år han hadde hørt noen snakke engelsk. Vanligvis tar ikke muslimene på deg, men han mista helt kontrollen, løfta meg opp fra bakken og ropte: «The tourists are back in Aleppo!».

Hvis jeg skal lykkes her, må jeg være litt diktator

ELIZABETH HOFF stedlig representant for WHO i Syria

Hun forteller dette den første kvelden, da vi sitter på en fiskerestaurant i Latakia.

– Da jeg gikk derfra sa han at «dette er den lykkeligste dagen min på fem år». Så jeg tenkte mye på ham etter at ... nå er det jo verre enn noensinne i Aleppo.

Våpenstillstanden har raknet. Det store restaurantlokalet er nesten tomt. På stranden nedenfor slår bølgene inn fra nattemørket over Middelhavet.

– Var du redd på noe tidspunkt?

– Redd har jeg bare vært en gang. Det var når jeg var i Øst-Ghouta og de bombet varelageret rett bak oss. Da tenkte jeg at «dette blir slutten på meg», sier hun.

– Men ellers ... redsel er ikke noe for meg.

I godt selskap

– Hvis jeg skal lykkes her, må jeg være litt diktator.

Neste morgen. Elizabeth Hoff våkner som regel tidlig, har allerede jobbet siden fem med å få alt klart før en konvoi med medisiner etter stort internasjonalt press endelig skal prøve å nå beleirede Daraya.

– Da jeg kom hit ville alle komme på kontoret halv ti og gå klokken halv fire, for det hadde de gjort før. Men når vi skal få ut 18 millioner behandlinger i året, er man nødt til å styre med jernhånd.

Fra vinduene i frokostsalen på hotellet kan man se kranene på Syrias største havn. Det er den internasjonale sykepleierdagen, og Hoff er invitert til universitetet i Latakia for å holde en tale. Under store bilder av presidenten og hans far, Hafez Al-Assad, som ble født i en landsby ikke langt herfra og styrte landet i tre tiår, står hun som eneste kvinne på første rad, sammen med utdanningsminister Hazwan Al-Wazz, da hele salen et par timer senere reiser seg for å synge den syriske nasjonalsangen. På radene bakenfor sitter sykepleierstudentene tett. Hun bruker talen på å gi dem æren for at WHO nesten ikke har trengt å hente inn internasjonal stab når hun har tidoblet antallet ansatte på kontorene for å møte behovet fra krigen, eller krisen, som alle her kaller det.

Under argusøyne. Elizabeth Hoff deler ut diplomer til sykepleierstudenter i Latakia sammen med utdanningsminister Hazwan Al-Wazz (til venstre). På veggen til venstre henger Hafez Al-Assad, som styrte landet med jernhånd frem til sønnen Bashar tok over i år 2000.

Under argusøyne. Elizabeth Hoff deler ut diplomer til sykepleierstudenter i Latakia sammen med utdanningsminister Hazwan Al-Wazz (til venstre). På veggen til venstre henger Hafez Al-Assad, som styrte landet med jernhånd frem til sønnen Bashar tok over i år 2000.

– Utdanningsnivået her er like høyt som i mitt eget hjemland Norge eller noe annet europeisk land, sier Hoff fra scenen.

Selv begynte hun på sykepleierstudiet fordi hun var forelsket og ikke ville dra fra Ålesund. Nå har hun ikke bodd i Norge på 20 år. Når hun snakker om hjemlandet, kaller hun det ofte «Disneyland 3». Hun har jobbet i Somalia og Rwanda, studert folkehelse i San Francisco og konflikthåndtering på Harvard, bodd lengre perioder i Egypt, Kenya, Zimbawe, men «aldri fått Afrika under huden på samme måten som Midtøsten og Kaukasus». I 1991 ble hun evakuert ut av Kabul etter 11 måneder i Afghanistan fordi byen var omringet. Hun dro hjem til Norge, en kveld noen måneder senere jobbet hun som nattevakt som jordmor på Ullevål sykehus da det begynte å smelle utenfor vinduet.

– Jeg hadde ikke tenkt på at det var nyttårsaften. Jeg hadde en dame som var i fødsel, og var opptatt med det, og så finner jeg plutselig meg selv under bordet, sier hun.

Da seremonien er over, flokker unge sykepleiere seg rundt for å ta bilde mens Elizabeth Hoff intervjues av en statlig syrisk tv-kanal. To av dem har stilt seg opp i døren, og da hun haster forbi, lyser øynene deres av beundring.

Et splittet land

Det kom en helsedirektør fra Ar-Raqqah for å delta på et møte i Damaskus. Dette var første eller andre året, da FN-staben fortsatt ikke fikk lov å dra ut av hovedstaden.

– Han fortalte at han noen dager tidligere hadde gått ned på markedsplassen, og sett 17 avkappede menneskehoder som var plassert på staker, sier hun.

Da jeg begynte, var 80 prosent mot Assad oppe på kontoret, men nå vil alle bare at dette skal slutte og gå tilbake til sånn ting var før

ELIZABETH HOFF stedlig representant for WHO i Syria

– Jeg spurte hvordan han hadde kommet seg ut, og da sa han at det ikke var noe problem, for de hadde latt ham skjønne at hvis han ikke kom tilbake, så ville noe skje med familien.

Syria er fullt av historier som dette. Vi hadde nettopp vært på universitetssykehuset, og snakket med en mann med hjertetrøbbel som hadde etterlatt seg to barn i Raqqa, uten mulighet til å vende tilbake, og besøkt et flyktningmottak, der det sto en firebarnsmor som fortalte at hun hadde rømt fra Idlib da en væpnet gruppe som inntok byen hadde kuttet hodet av en mann og «lekt med det» foran øynene på barna hennes. Nå satt vi på kontoret til den lokale helsedirektøren, under et bilde av Assad som var så stort at det gikk nesten fra gulv til tak.

14

Syria er også et dypt splittet land. Latakia er høysetet til alawittene, shia-sekten som utgjør presidentens mest lojale støttespillere og forsyner hans innerste sirkel med betrodde, en by der mange av bilene som kjører rundt i sentrum er pyntet med bilder av en uniformert Assad i selskap med Vladimir Putin. Vår reise foregår bare i områder som er kontrollert av regimet. Her snakker ingen om deres krigsforbrytelser. På et sted, og i en konflikt, der lojaliteten er en livoppholdelseskraft, er det naturligvis vanskelig å danne seg et fullstendig bilde av hva folk mener. Elizabeth Hoff, som selv er avhengig av gode relasjoner til alle parter for å kunne gjøre jobben sin, sier:

– Da jeg begynte, var 80 prosent mot Assad oppe på kontoret, men nå vil alle bare at dette skal slutte og gå tilbake til sånn ting var før.

På vei videre svinger hun innom hotellet for å levere noen lister i forbindelse med et landsomfattende vaksinasjonsprogram for barn, der de har forhandlet frem avtaler med alle parter, inkludert IS. Så drar vi videre til en stor fiskerestaurant nede ved stranden, der utdanningsministeren har invitert på lunsj. Rett nedenfor bader små barn i vannkanten, fire voksne menn spiller tennis i bar overkropp, store helstekte fisker bæres ut, og et stakket øyeblikk virker krigen ufattelig langt unna.

Samtidig står konvoien med medisiner fremdeles og venter utenfor beleirede Daraya. Senere den kvelden må den reise fullastet tilbake etter å ha blitt nektet passasje av soldatene på den siste kontrollposten.

Den siste sangen

En haug splintrede ammunisjonskasser i veikanten varsler at frontlinjen nærmer seg. For hver kontrollpost blir det frodige landskapet mer avfolket. Noen tanks står parkert ved en forlatt bensinstasjon, og et skilt viser avkjøringen til Idlib, der opposisjonen holder veien noen få mil lenger nede. Vi kjører rett frem, videre oppover en vei som ender blindt helt oppe ved den tyrkiske grensen. Knapt hundre meter nedenfor, trengt sammen under de bratte fjellene der Syria slutter, ligger Kassab, en liten, armensk landsby som i 20 år hadde vært et yndet feriested for formuende syrere da den tidlig om morgenen 21. mars 2014 ble innhentet av krigen.

19

– De kom over grensen fra Tyrkia, sier Vache Boujikan, en fattig armensk murer som rømte med familien til Latakia og bosatte seg i en armensk kirke. Han står på det trange torget som er sentrum av byen, foran en annen kirke, denne er utbrent. Elizabeth Hoff kom hit første gang noen dager etter at stedet var gjenerobret av den syriske regjeringshæren, i en konvoi med ministere og soldater, for å inspisere helseforholdene. Den gang var byen forlatt. Nå har folk begynt å stimle tilbake. Selv Mourad Alikian, en forretningsmann som har bodd mange år i Amerika, er vendt hjem. Inngangen på det firestjerners hotellet til sønnen hans er murt igjen, flere av butikkene brent, på kirkegården ligger gravstøtter veltet og knust på bakken.

De sa vi var «kafir», fordi vi jobbet for FN. En av dem brakk FN-flagget, og sa at det eneste flagget skulle være guds flagg

LUNA hjelpearbeider på WHO-kontoret

– Alt er Erdogan sin skyld, sier Vache Boujikan opprørt.

– Hva med Putin? spør Elizabeth Hoff.

– Putin good! America, no good.

I et ramponert restaurantlokale helt oppe på toppen av landsbyen, med utsikt over dalen, treffer vi «Aram» Heneskahian, en 88 år gammel mann som ifølge kona Alya har fått Alzheimer av hele tragedien. Hun ber ham strengt om la være å snakke tull og heller synge, slik han pleide å gjøre da gjestene fortsatt kom alle bakkene opp hit for å få servert den beste maten i Kassab. Han gjør som hun sier, lukker øynene og slipper ut en tynn strofe mens gebisset sklir opp og ned i munnen. Først på armensk, deretter på arabisk.

«Besøk meg hvert år», synger han. «Ikke glem meg.»

Storpolitikk. Et russisk flagg på veien opp bakkene i Kassab, ved den tyrkiske grensen. Mange vi snakker med setter sin lit til at Putin vil redde Syria.

Storpolitikk. Et russisk flagg på veien opp bakkene i Kassab, ved den tyrkiske grensen. Mange vi snakker med setter sin lit til at Putin vil redde Syria.

Sykehuskrigen

– De sa vi var «kafir», fordi vi jobbet for FN. En av dem brakk FN-flagget, og sa at det eneste flagget skulle være Guds flagg.

På veien tilbake til Homs forteller Luna fra det lokale WHO-kontoret om den humanitære konvoien som ble stoppet av en væpnet opposisjonsgruppe på vei til Ar-Rastan. Krigerne kom ut av skogen, hun husker at de hadde langt hår og svarte tørklær foran ansiktet og fyrte av geværene i luften for å feire «byttet». Først da de fant frem sitt eget flagg, skjønte hun at de var «daesh», IS. Alle de 17 hjelpearbeiderne ble tatt inn i en minivan, og fratatt sine personlige eiendeler. De hadde stoppet på et gårdstun da hun sier hun hørte mennene utenfor bilen snakke om at det var en kristen kvinne ombord.

– Jeg visste at det var meg de mente.

Ingen steder er det farligere å være helsearbeider enn i Syria. Mer enn 700 er drept så langt i konflikten. Det var bare tilfeldigheter som reddet Luna og følget hennes. Kidnapperne støtte på en annen opposisjonsgruppe, og i skjærmyslene som oppsto ble alle sluppet fri. Hun sier at hun ikke sov på to uker.

Det har vært 17 angrep mot helseinstitusjoner bare i år. I ukene før vi kom ble to sykehus bombet i opposisjonskontrollerte øst-Aleppo, samme kveld angriper IS et stort sykehus i Deir ez-Zor, mandag denne uken ble 40 pasienter og to sykepleiere drept i et selvmordsangrep på et akuttmottak i Jableh, rett sør for Latakia.

Før vi drar fra Homs besøker vi et siste sykehus. Dette ligger i gamlebyen. Den ene halvdelen av inngangsporten henger fortsatt litt halvhjertet på plass i hengslene, og det alene virket nesten heroisk. Rett ved står et hus der etasjene ligger stablet over hverandre som tallerkener etter et barneselskap fra helvete. Plutselig kommer en ung gutt gående ut av de folketomme ruinene. Han ser litt bortkommen ut, mutters alene der i gaten mellom de avskallede fasadene, som om han nettopp har våknet etter fem års søvn og ikke har fått med seg av sivilisasjonen har gått under. Så er han borte.

Ruinert. Helsedirektøren i Homs, Dr. Hassan Al-Jundi, viser rundt i ruinene av det som en gang var byens største sykehus. – Det blir bare sterkere og sterkere for hver gang jeg kommer tilbake, sier Elizabeth Hoff, som følger etter sammen med Yahya Bozo (til venstre).

Ruinert. Helsedirektøren i Homs, Dr. Hassan Al-Jundi, viser rundt i ruinene av det som en gang var byens største sykehus. – Det blir bare sterkere og sterkere for hver gang jeg kommer tilbake, sier Elizabeth Hoff, som følger etter sammen med Yahya Bozo (til venstre).

– De fleste føler at de ikke fikk noen ting ut av denne krigen, sier Elizabeth Hoff da hun har satt seg tilbake i bilen, på høyre side, slik at det døve øret hennes vender ut mot de uvirkelige kulissene utenfor vinduet.

– Ikke de fleste, alle. Nå er det et ødelagt land. Jeg blir helt deprimert jeg, av å se hva mennesker kan ødelegge.

Så kjører vi tilbake til Damaskus.

Smeltevær

Når en krig får pågå lenge nok, er det lett å glemme alle som ikke er døde. Vi hadde spurt hva det gjorde med henne, å se sykehusene de hadde utstyrt bli bombet, folk hun samarbeider med bli drept, og det var da Elizabeth Hoff begynte å snakke om brannskadeavdelingen i Damaskus. Sist hun var der hadde hun ikke sovet på tre netter. Det er den eneste av sitt slag, så de kommer fra hele landet, fra Ar-Raqqah og Aleppo og Deir ez-Zor, og det alle sier, når vi drar dit den siste morgenen i Syria, er at det har skjedd «en ulykke».

Mohammad Hammada bare sitter der, inntullet i bandasjer, med armene stikkende rett ut til hver side og et opprådd uttrykk i de unge øynene, som en fortapt snømann innhentet av den arabiske våren. Han er 13 år, bak sengen står faren, en taus mann i brun kjortel som ifølge legene har nektet sønnen hudtransplantasjon, han sier at de måtte reise i 17 timer for å komme seg hit fra al-Bab, en landsby like nord for Aleppo, og nå må de reise tilbake. Det er særlig dette siste som virker å gjøre sterkest inntrykk på Elizabeth Hoff: Å se for seg alle de timene på buss, med halve huden flerret av kroppen.

Utskrevet. Mohammad kommer fra Al-Bab, nord for Aleppo, og har reist 17 timer på bussen for å komme seg hit. Nå er han ansett som frisk nok til å sendes hjem.

Utskrevet. Mohammad kommer fra Al-Bab, nord for Aleppo, og har reist 17 timer på bussen for å komme seg hit. Nå er han ansett som frisk nok til å sendes hjem.

– Mange spør jo om jeg ikke blir platonisk, etter fire år, men det gjør jeg ikke. Jeg blir helt ødelagt, jeg. Reise sånn på bussen med åpne sår ...

Hun er på oppløpet nå. I løpet av året må Hoff flytte herfra, enten hun vil eller ikke. Da er det noen andre som skal ta over kontoret, kollegene, og krigen.

– Jeg føler et veldig ansvar. Jeg tror reaksjonen min blir sterkere når jeg drar herfra enn når jeg er inne i det. Det er noe jeg prøver psykisk å forberede meg på, sier hun.

Det er en stekende varm vårdag i Damaskus. Tilbake på kontoret får Hoff en kollega til å ta noen telefoner, for å høre om det er mulig å hjelpe den unge gutten fra sykehuset med transporten tilbake til Aleppo.

Kanskje slapp han å ta bussen en gang til.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.