Hvilken sinnatype er du?

Tekst

Blir du passiv-aggressiv, foraktfull, overdrevent vennlig – eller kanskje du overbeviser deg selv om at noen andre er forbanna på deg?

– I mange år trodde jeg faktisk at nordmenn aldri har konflikter. Selv skilte par virket så rolige og siviliserte, skriver franske Lorelou Desjardins i en epost til DN.

Hun er jurist i Regnskogfondet, og står bak bloggen «A Frog in the Fjord» som handler om nordmenns særegenheter. Desjardins kommer fra en kultur der sinne gjerne kommer i form av fektende armer og høyrøstet uenighet. I Norge har hun lært seg å se etter subtile tegn på om folk er irriterte – som endringer i pustemønstre eller armbevegelser.

– I Frankrike er det bare tenåringer som himler med øynene. Jeg har skjønt at dette er veldig aggressivt i Norge. Det mest forvirrende er når folk bare smiler, påpeker hun.

Sinne er en av de mest grunnleggende følelsene i mennesket – som glede, sorg og frykt. Blir man sint, oppstår rent fysiske reaksjoner: Hormoner frigjøres. Pulsen øker. Blodet strømmer vekk fra indre organer og ut til musklene. Kroppen går i beredskaps- eller kampmodus.

– Når dette skjer, tar vi tak i ting: Følelsen gir kraft og energi. Impulsen er å håndtere hindringer og fjerne det som står i veien for oss, sier Ole André Solbakken, psykologspesialist og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO).

 

Konfliktfylt sinne

Det er mye energi i sinne, og ofte fører følelsen til adferden aggresjon. Dette kan være nødvendig om vi må drepe en bjørn, men verre å håndtere i hverdagen. Man kan jo bli rasende på en sjef, ektefelle eller diskusjonspartner som utgjør en hindring. Det er likevel uhensiktsmessig å kverke vedkommende.

– Sinne er i prinsippet et indre signal om å stå opp, sette grenser og representere seg selv. Det å være sint er en naturlig del av livet. De fleste av oss har respekt for mennesker som hevder sine rettmessige synspunkter – som kan si «dette er faktisk veldig provoserende» på en ålreit måte. Å kommunisere hva du ikke liker, og hva du lar deg provosere av, gjør at du trer tydeligere fram for andre, at du får bedre relasjoner og blir mer vital, sier Solbakken.

Men han påpeker at mange har et konfliktfylt forhold til det å ha negative følelser overfor andre.

– Mange blir redde og overveldet. Når det begynner å koke i oss, daler også impulskontrollen. Fiendtlige følelser kan tyte ut som passiv-aggressivitet, fordekt aggresjon, skjulte personangrep og denslags.

 

En spydig kommentar eller en ektefelle som ikke lytter: Hva gjør du når det begynner å koke i deg? Her er noen måter sinne og andre aversive følelser kan få utløp.

Et sunt sinne
Du har god tilgang til eget følelsesliv. Når du blir irritert, forstår du at det skjer og kan ta ansvar for at du blir sint. Mange ganger klarer du også å opptre storsinnet, siden du forstår at andre oppfører seg dårlig fordi han/hun er sliten, skuffet eller frustrert. Du klarer også å vurdere og bestemme deg for hvordan du skal representere ditt eget sinne – om du skal la det passere, gi en mild tilbakemelding eller tydelig uttrykke at du misliker det som skjer. Du klarer også å erkjenne at du går over streken og si unnskyld.
Typisk språk/oppførsel: Først og fremst tydelig. Klarer å vise at man er uenig – og også sint – på en respektfull måte: «Jeg skjønner hva du mener, men merker at jeg blir litt irritert nå – det er ikke sånn jeg ser på det.»

Passiv-aggresjon
Du støtter tilsynelatende et standpunkt, men protesterer i det stille. Du er for eksempel uenig i sjefens avgjørelse, men saboterer ved å somle eller gjøre jobben dårlig. Eller du støvsuger litt for dårlig eller litt for sent for å demonstrere mot et strengt og påtvunget renholdsregime.
Typisk språk/oppførsel: Frustrert, men også litt for ivrig på å bekjempe indre sinne. Blir overdrevent positiv eller konstruktiv – «jada, det er helt fint for meg!» – eller benekter litt for iherdig at man er sur eller irritert for noe.

Projeksjon
Du er egentlig frustrert og forbannet på en venn, men klarer ikke erkjenne eller få tak i dette og laster følelsene dine over på moren din eller sjefen. Du går med tanker om at andre er sinte på deg og kan bli usikker og engstelig for dem på grunn av dette. Du blir gående i en ubehagelig og utrygg tilværelse, bygget på en idé om at du er offer for at «noen» er irritert på deg uten å forstå at du selv er sint.
Typisk språk/oppførsel: Unnvikende, usikker, blir gående litt i limbo. Svarer «neida, jeg bare er utafor for tiden» hvis noen spør hva som egentlig foregår.

Overvennlighet
Å være sint gjør deg usikker, og du blir handlingslammet eller redd for å bli forlatt eller avvist. Du svelger all irritasjon, slik at sinnet forsvinner og det bare er engstelse og uro igjen.
Typisk språk/oppførsel: Friksjon og ubehag må bort så fort som mulig. Du er forbannet på ektefellens egoisme, men sier «neida, jeg er sikkert bare sliten – stikk på byen med kameratene, du, så tar jeg barna!»

Utagering
Du har så dårlig impulskontroll at du ikke klarer ikke ta hensyn til normer og den andre – det overordnede blir å «lette på trykket» og la raseriet få utløp. Ved gjentagende tilfeller er denne adferden ofte koblet med en litt hensynsløs personlighet, lav selvinnsikt og liten evne/vilje til refleksjon.
Typisk språk/oppførsel: Foruten vold eller annen fysisk agering: rene utskjell­inger, raseriutbrudd, bli sadistisk eller bevisst prøve å såre den andre.

Konfrontasjon
Du er nå så irritert og «drevet» at impulsen er å knekke motparten om det så er med ufine våpen. Du henter det du har tilgjengelig i arsenalet, enten det er latterlig­gjøring, rene personkarakteristikker eller provokasjoner rettet mot den andres personlighet, utseende eller kompetanse.
Typisk språk/oppførsel: Ofte rødme og et «strammere» kropps- og ansiktsspråk. Retorikken er ikke lenger like «morsom», siden målet primært er blitt å vippe motparten av pinnen: «Du mangler kompetansen til å uttale deg om dette.»

Fordekt aggresjon
Du har behov for å kommunisere «her ulmer det kraftig – pass deg!», men gjør det ikke ved å være tydelig og si «nei, nå kjenner jeg at jeg blir litt provosert her». I stedet begynner du å lekke aggresjon, som subtile personangrep, komme med antydninger, pirke borti svake punkter – kort sagt by opp til kamp uten å erkjenne at det er akkurat det du gjør.
Typisk språk/oppførsel: Litt lumsk og kampvillig. Tyr gjerne til ironi og tvetydigheter. Holder blikket og bruker tilsynelatende snerten retorikk: «Fiffig å høre det fra den kanten!» eller «Jeg må tenke litt på om jeg ville hatt med deg i krigen!».

Devaluering av andre
Du forstår dels at du er irritert, og på hvem, men klarer ikke håndtere det og kommer heller ikke unna. Når forakt og avsky kobler seg på disse følelsene, har du «verktøyet» du trenger fordi du nå – i eget hode – kan heve deg over situasjonen ved å devaluere samtalepartneren som dum, patetisk eller inkompetent.
Typisk språk/oppførsel: Slutter å ta ansvar for situasjonen. Får et litt hånlig blikk. Legger inn avstandsskapende kroppsspråk, unngår blikkontakt, ignorerer, er sarkastisk eller jager misforståelser: «Jeg tror ikke du helt skjønner dette her, jeg.»

Undertrykkelse
Du blir irritert, for eksempel på noe ektefellen eller sjefen har sagt eller gjort. Men siden du har dårlig tilgang til følelsen, klarer du hverken markere at du blir irritert (forsvare deg) eller rent faktisk erkjenne at du blir sint. Du klarer kort sagt ikke rette sinnet noe sted.
Typisk språk/oppførsel: Forlate situasjonen, melde seg ut av samtalen eller bli furten. Smile litt «flatt», vende seg bort, unngå blikkontakt. Skifte tema eller kommunisere utydelig, for eksempel ved å bruke vendinger som «vi trenger ikke snakke mer om det».

Sluttkommentar
Mange vil ofte veksle mellom ulike måter å håndtere sinnet. Man kan eksempelvis representere sinnet sitt på en god måte tidlig i en situasjon, men siden skli over til å bli både unnvikende, devaluerende og fordekt aggressiv. Det vesentlige er ofte å klare å reflektere over dette – helst mens det skjer, men også i ettertid: «Oisann, der ble jeg forbannet på kona, gitt – hva skjedde?»

Beskrivelsene er basert på samtaler med førsteamanuensis Ole André Solbakken ved Universitetet i Oslo og fagsjef Andreas Høstmælingen i Psykologforeningen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk