Gentlemen under press

Tekst

Skal papiravisen dø? Vi tok spørsmålet med til et knippe aldrende papiravislegender og ba dem oppsummere egen glanstid. Her er siste nytt fra «the gentlemen of the press».

– Nå har du faktisk råket bort i den siste gjenlevende redaktør. Alle de andre er enten døde eller helt utafor. Typisk nok. De går nå rundt og … hva heter disse stolene som de skyver foran seg?

– Rullatorer.

– Ja. Og der henger det en tisseflaske.

Journalist og korrespondent og forfatter og tidligere Dagbladet-redaktør Jahn Otto Johansen er blitt 80 år, men trenger på ingen måte hjelp. Han er mer bekymret for restene av sin egen generasjon: de som ikke alltid dro hjem og la seg da trykkeriet startet opp i avishusenes kjellere.

– Mange av oss levde livet og har heller ikke forsøkt å skjule det. Samtidig lagde vi jo aviser. Nå erstattes de gamle redaktører på nettet av datamaskiner.

– De erstattes av datamaskiner?

– Ja. Og datamaskinene, de røyker ikke sigarer. Og de puler ikke.

– Hva mener du?

– Du kunne være ganske uenige med de gamle redaktørene – enten fordi de var for sosialistiske eller for konservative. Men du kunne jo snakke med dem, sier Johansen.

– Du kan ikke snakke med en computer.

 

A4-MENNESKER

Da Washington Posts tidligere sjefredaktør Ben Bradlee døde 93 år gammel i høst, gikk det et sukk gjennom minst én generasjon norske avishøvdinger. En helt var borte. Bradlee, redaktør i «The Post» fra 1969 til 1991, løftet ikke bare den amerikanske avisgiganten til nye opplagshøyder – John F. Kennedys gode venn ble, etter å ha ledet avisen gjennom Watergate-avsløringene, selve innbegrepet på en gentleman of the press.

Nå er Oslos eget fristed for intim omgang mellom politikere og journalister, Tostrupkjelleren, stengt. Gamle redaktører har snart bare hukommelsen igjen. Hva vil gå med dem i graven?

– I dagens klima tror jeg ikke det går an å lede en avis på Bradlees måte. Alt har sin tid, som det står i Bibelen, sier tidligere Aftenposten-redaktør og Washington-korrespondent Per Egil Hegge (74).

– Bradlee hadde jo både sterke og svake sider. Men han hadde stil. Og litt sære personligheter må man ha – hvis man bare har A4-mennesker i en redaksjon, kan man like godt produsere toalettpapir.

Hegge møtte endel vel tørste representanter for the gentlemen of the press i sin tid som korrespondent, sier han. Men mellom hans to perioder i Washington, fra 1977 til 1981 og fra 1988 til 1992, opplevde han et tidsskille.

– Da hadde de elektroniske mediene overtatt, og konsumet av selters hadde gått veldig opp. Du kunne alltid daske ned et eller annet på en skrivemaskin når det kunne rettes opp av en fyr på desken, men når du har en mikrofon under nesa, avslører den at du surrer med konsonantene lenge før du er ute av stand til å kjøre bil.

Halvard C. Hanssen (67), tidligere utenriksreporter og petitskribent med fartstid både fra Arbeiderbladet, Dagbladet og Norsk Telegrambyrå, har nå flyttet hjem til Vegårshei på Sørlandet. Han hoster i inn telefonen etter mange år med skrivemaskin og Prince.

– Skal jeg si deg når jeg for alvor skjønte det var slutt med journalistikken?

– Ja?

– Jeg var inne i redaksjonen til i noe som heter NA24, der jeg en stund hadde en spalte.

Vi hørte noen sirener på utsiden av huset. Enhver journalist i min alder ville jo ha løpt ut i gata, men i denne redaksjonen sprang de alle mot pc-en. Og da har du liksom allerede snudd ræva til virkeligheten. Jeg sa det der og da: «Nå er det slutt.»

Utdelingen av mobiltelefoner til journalistene i Dagbladet i 1994 var for ham også et endetidstegn. Som han sier:

– Da kunne jo sjefen finne deg på den verste baren i Jugoslavia.

Han er fornøyd med å ha vært med på «25 jævlig fine år», men forholder seg nå stort sett bare til Tvedestrandsposten. Den kommer ut annenhver dag. Ellers synes han nyhetene er blitt for mange.

– Alt blir jo betraktet som nyheter i dagens situasjon, mener han.

Etter et liv i pressen har han opparbeidet seg et ambivalent forhold til aviser.

– Vi hadde det jævlig gøy. Men det var også mye prestasjonsangst og nerver og sjalabais.

På åttitallet delte han rettsreferater med kolleger som ikke klarte å komme seg i retten – og omvendt. På Justisen hadde de noe de kalte «grønn sone». Der tok de seg en pils.

– I lunsjen?

– Lunsjen? Vi spiste jo ikke lunsj.

Han tenker litt.

– Nei, jeg kan ikke huske å ha spist en eneste jævla potet, jeg.

 

BALLONGTID

Norges første avis, Norske Intelligenz-Seddeler, kom ut i 1766. I 1850 fantes det 40 aviser i Norge, men først en stund etter Andre verdenskrig skjøt opplagene virkelig fart. En ordentlig gullalder kan sies å ha begynt med avviklingen av den gamle partipressen på slutten av sekstitallet – en vekst som har fortsatt helt inn til begynnelsen av våre dagers digitale revolusjon. Er dette slutt nå?

Ved årtusenskiftet var VGs opplag på 390.000 aviser. Nå er avisen nede i 165.000 (2013). Sammen med nylig tilbakeflyttede Aftenposten er den gamle tabloidkjempen eneste papiravis tilbake i det som i over 100 år var Norges svar på Londons Fleet Street. I Akersgata, det gamle kutråkket mellom Store Aker gård og Akershagen i Oslo sentrum, fantes også en gang et Dagbladet på høyden. Arve Solstad (79) var da sjefredaktør – og med helt fra sekstitallet og inn i tabloidens tidsalder. Det er kona Inger Marie som åpner døren i leiligheten i Bygdøy allé. Selv sitter den aldrende pressemann med tilnavnet «Storoksen» i en lenestol ved siden av et meterhøyt portrettmaleri av ham selv med en sigar, signert Håkon Gullvåg. Han leser. Bena er ikke lenger noe tess. Magen stikker enda lenger ut mellom bukseselene enn før, men som han sier:

– Hodet er ennå på riktig plass.

Han tenner en sigarett, blåser røyken ut i stuen som fra syttitallet og i to tiår også var åsted for Dagbladet-redaksjonens årlige, utemmede julesammenkomster. Den gangen ble bartendere leid inn, mens Solstad selv sto for innkjøpene: I entreen plasserte han en to meter lang trekiste fylt til randen med drikke, ja, så raust fylt var kisten at det hvert år viste seg å bli for mye. Som redaktørens biograf, Christopher Hals Gyseth, skriver i boken «Storoksen» fra 2011: «Det sa en del, i alle fall for dem som visste hvor mye Dagbladets journalister kunne helle i seg av gratis sprit.» Folk sovnet på sofaene eller under bordene, det ble spydd i krokene, og stjernereporter Arne Hestenes skrittet en gang over et par i omfavnelse på kjøkkenet med følgende kommentar: «Så det er dette som er layout.» Slik ble det lagd avis.

– Jeg forundrer meg hver dag over produksjonen i avisene nå til dags. Hver journalist produserer jo hele tiden et eller annet på forskjellige plattformer. De må jo utføre journalistikk i den forstand at de bruker kjeften mye mer en pennen. Den arbeidsformen der, den må da gå ut over noe? Hvordan blir det tid for refleksjon?

– Din generasjon satt også endel på kafé?

– Vi satt der jo altfor meget, selvfølgelig. Men det var også viktig. Og det synes jeg faktisk også blir et problem i nyere tid. Hvordan får man tid og mulighet til å drøfte fortroligheten til kildene? Kilder er jo ikke rundskriv og direktiver. Det er jo den muntlige kontakten som gir kilder.

Han var selv på ekskursjon i Ben Bradlees redaksjon i Washington midt under opprullingen av Watergate.

– Under redaksjonskonferansen satt Bradlee og sendte ballonger opp i taket og lo, helt avslappet, som om det var i en barnehage. Det var meget stimulerende. Det var da jeg forsto hvor viktig det er at et avismiljø ikke blir altfor stressende.

– Er det noe fra denne epoken man ikke bør ta med seg inn i fremtiden?

– Ja, hva skal jeg si, da? Det blir fort litt sånn gammelmannspreg. Men én ting savner jeg, det er humoren. Den går jo tapt nå i det nye systemet. Det er jo fanden ta meg ikke noe lenger.

– Hva slags humor tenker du på?

– Alle former, forsåvidt. Jeg har jo lagt merke til det selv, at det første jeg slår opp i min gamle avis, vet du hva det er? Fredrik Stabel. Det er ingen som har klart å skape noe lignende. Det er like fantastisk hver dag. Det får vi ikke med oss i den nye verdenen. Tror du?

– Jeg vet ikke.

– Men hvem faen skulle det være, da? Den der «Under streken» i Aftenposten er tynt piss. Ja, unnskyld uttrykket. Men hele den flisa der blir jo bare tynnere og tynnere for hver dag som går.

 

TRYKKSVERTE PÅ FINGRENE

Tidligere kulturredaktør i Aftenposten Jan E. Hansen er selv bare 55, men han forlot norsk presse og emigrerte til Roma allerede rundt årtusenskiftet. Da hadde han holdt på til han ikke orket mer. Nå lever han livet som avdanket pressemann, er reiseguide og forfatter i den evige stad, holder seg langt unna «antikommunikasjonsmiddelet internett» og bruker heller tiden på kafé. Dit har han med seg sin avis, og selvsagt leser han den, men han legger den også igjen når han går, ettersom «avisen både er din og min, og slik kan også nestemann få gleden av litt mindre trykksverte på fingrene». Hansen er også en av disse flanørene som gjerne får betegnelsen gentleman of the press. Det er på tide å spørre: Hva skal dette begrepet egentlig bety?

– For meg har begrepet vært en måte å betegne en hedersmann i pressen på, altså et anstendig pressemenneske, først og fremst, som både er dannet og udannet, men skriver med en viss takt og tone, sier Hansen.

– Har du noen eksempler fra i dag?

Han tenker seg om.

– Tegneren Ulf Aas var vel en av de siste. Han førte seg med stil i sine pene jakker og bukser og slips.

Benjamin Disraeli, den britiske statsmannen, avisredaktøren og grunnleggeren av det moderne konservative partiet, var den første som tok i bruk betegnelsen gentleman of the press – om seg selv. Han var da kjent som «litteraten i Downing Street» og forfatter av en rekke romantiske romaner, og dessuten en nær venn av dronning Victoria i en tid da ordet presse ikke var ensbetydende med kritisk distanse til politisk makt.

– Selv i sosialistiske aviser hadde man redaktører og journalister som kledde seg ut som adelsmenn. Det var en slags sosial profil, en forfengelighet ledsaget av et indre krav til at en pressemann skulle oppføre seg på vegne av avisen da det å være den fjerde statsmakt krevde tillit fra de tre andre, sier Hansen.

– Det var vel mest snakk om å være et haleheng, sier Per Edgar Kokkvold, mangeårig leder av Norsk Presseforbund, selv en av disse som selv stadig får betegnelsen gentleman – kanskje aller mest på grunn av sin anglosaksiske stil, både når det gjelder klær og interesse for britisk avishistorie.

– Pressens menn, for det var mest menn, viste da en ærbødighet overfor all type makt og skjønte ikke i tilstrekkelig grad at antagonismen, altså motsetningene mellom pressen og politikerne, i virkeligheten er en forutsetning for at demokratiet skal kunne fungere.

Senere er andre betydninger kommet til. Man kan si: et forsøk på litt glamour. I Holly­wood-filmen «Gentlemen of the press» fra 1929 (basert på en Broadway-oppsetning fra året før) skildres stjernereporteren Wickland Snell – en mann som har gitt opp enhver annen interesse i livet til fordel for sitt yrke, det vil si: alt unntatt kvinnene og hans bar.

Knut Haavik, notorisk krimreporter i VG på syttitallet, husker i dag helst endeløse netter.

– Jeg var sjef på dagen, og så dro jeg hjem og spiste og var hjemme til ungene hadde lagt seg, før jeg dro tilbake på jobben og var ute med hundetjenesten eller spanere eller satt på krimvakta eller hva som helst til ett-tiden om natten, før det igjen var redaksjonsmøte klokken ni. Da den eldste sønnen min, Svein Arne, begynte som kriminalreporter i VG, kom han til meg og sa: «Har du et godt råd å gi meg, fatter’n?» Da sa jeg: «Gå aldri hjem. Vær i avisen så mye du kan. Den dagen det skjer noe stort, så er du der.» Så gikk det et år, og da kom han til meg og mente at rådet ikke var særlig godt. Han hadde fått jævlig trøbbel med redaksjonsklubben.

Knut Haavik ler godt. Han er nå pensjonist med utsikt mot spanske golfbaner og har, idet vi ringer, nettopp åpnet seg en kald pils.

Var presselivet verdt innsatsen?

– Jeg husker jeg pleide å kjøre forbi en svær lysreklame nede ved Bispekaia der det sto: «Aftenposten – Norges største avis», forteller han.

– Den dagen de skrudde ned den tavla, det var en god dag.

 

STJERNER

«En skrivende ridder har lagt ned pennen» lød tittelen i VG da Arne Hestenes var død. Stjernereporteren er den eneste norske journalist som er belønnet med både den franske æreslegionen og den norske St. Olav Orden, ridder av 1. klasse. Hestenes var også æresborger av Cannes, der han som ensom norsk pionér allerede fra 1949 formidlet suset fra den mondene filmverdenen hjem.

«The gentlemen of the press var tilstede, men det var ikke the gentlemen of the buksepress,» uttalte han selv en gang – selv alltid velkledd, gjerne i hvit dress i Dagbladets korridorer. Mens man i dag snakker om at journalistene har fått seg litt store bylinebilder, skal man også huske en tid da det føltes naturlig å gjøre et helt intervju med seg selv.

I øverste etasje i en bygård på Frogner åpner Rie Bistrup (82) døren. Da hun ga seg som journalist i Aftenposten i 1999, hadde hun jobbet i 44 år og endte, som hun selv sier, «i stjerneklassen». Men hun kom som ung kvinne, fra Sarpsborg, og startet med å skrive notiser om torvpriser, før hun til slutt endte her, i en fornem, bokfylt leilighet i Bygdøy allé.

– Jeg dro jo innimellom til Frankrike og fikk litt mer polish, forklarer hun.

– Du studerte?

– Jeg studerte ved selveste Sorbonne, i halv­annet år. Og da jeg kom hjem, eide jeg Oslo.

Hun ble Aftenpostens dronning. I 1971 ga hun like godt ut en portrettsamling som altså inkluderte et stort intervju med henne selv. Det hadde tittelen «Verdenskvinnen fra Sarpsborg», og ett av spørsmålene var: «Når rykket De opp i Stjerneklassen?» Hun svarte:

«Jeg sto på venteliste til 1966, da gjorde jeg mitt første lørdagsintervju.»

Hun jobbet mest sammen med tegneren Ulf Aas.

– Arne Hestenes og Gösta Hammarlund hadde jo sitt faste bord i Annen Etage på Continental. Og like innenfor døren, husker du Pedro?

– Tegneren?

– Ja, han og «Laffen» lagde sin lille ukerevy for VG ved det lille hjørnebordet nærmest utgangen på torsdager.

Selv satt hun innerst i lokalet, ved vinduet.

– I sofaen. Jeg har alltid vært glad i sofaer. Der har man den fulle og hele oversikten, sier hun.

– Ellers var jo journalistene heller pøbler, den gangen, vil jeg si.

– Pøbler?

– Råkjørere. Den som kommer meg i pennen nå, holdt jeg på å si, det er Knut Haavik. Han gikk over lik. Det piper vel fortsatt litt i ham, tror jeg.

– Ja.

FIIN

Skal alt dette dø? Skal man i fremtiden aldri mer kunne bli en gentleman of the press?

– Det finnes også et annet forferdelig begrep som brukes i alle nekrologer, påpeker Halvard C. Hanssen.

– Og det er?

– «Fin, gammel pressemann». Fiin, med to i-er, holdt jeg på å si. Jeg håper faen ikke jeg får dette i nekrologen.

– Hvorfor ikke?

– Nei, for da har du med en gang en mistanke om hva det er. Da slet ikke vedkommende ræva av seg, i hvert fall. Det var ganske mange av disse.

– Hva gjorde en «fiin, gammel pressemann», egentlig?

– Han kunne være litt tørst, litt laidback, ja, veldig mye rart. Men uansett hva han gjorde, ble han «fiin, gammel pressemann» som dau.

 

EPLEMOST OG INTERNETT

– Changer d’avis!

Det er Jan E. Hansen som ringer igjen, det er visst mer på hjertet.

– Second thoughts, som det heter på engelsk, forklarer han.

– Som når man forlater et middagsselskap og står der i trappen og plutselig kommer på alt man egentlig skulle ha sagt.

Det er et par momenter han gjerne vil tilføye. Som dette med da han selv gikk med posten til dikteren Arnulf Øverlands enke Margrethe i Grotten, et eksempel på en tid med «litterære eksistenser», en tid da man bare hadde dette papiret, som jo var det samme papiret man også trykte litteraturen på, en tid der nær sagt ingenting bare forsvant inn i «den daue padde».

– Og når det gjelder vesentlig innhold, da mener jeg selv at jeg var i ferd med å oppdage, mens jeg selv ennå var en mer eller mindre sentral person i Aftenpostens redaksjon, og til og med i dens redaksjonelle ledelse, at terskelen for hva man i det hele tatt setter på trykk, enten det gjelder vesentlig innhold eller tekstlig, språklig kvalitet, ble betraktelig lavere etterhvert. Nå sitter ikke jeg her og sutrer og sier at alt var bedre før, for det var ikke bare det, men det var da noe definitivt objektivt flott med litt mer rom for det artistiske.

Solen er på vei ned i Roma. Papiravisen skal i trykken, og Hansen selv skal straks spise sin fettuccine al funghi.

Men én ting til, altså et andre changer d’avis:

– Brandyen i skuffen, sier han.

– Apropos disse løse litterære eksistenser. Jeg tror det var sent på åttitallet at de sluttet med julesherryen i Aftenposten. De byttet den ut med eplemost. Og det var sikkert bra, det, og mye Akan og slike ærverdige embeder kunne ta hånd om. Og jeg sier heller ikke at avisene ble dårligere av bare det.

– Så hva sier du da?

– Jeg sier bare at det også er mye rart som henger sammen. Men God knows. Jeg er faen ikke sikker, jeg.

Så hva nå?

Et siste changer d’avis?

Som det en gang sto i en nekrolog i Aftenposten: I krematoriets halvlys går tanken mange veier. Pressemannens urolige hjerte er stilnet.


Se også:
Pjoltergeist er et førstevalg til en helaften på privaten.

– Min mor er polsk. Jeg har heldigvis arvet hennes energi og ikke min italienske fars, sier vinmaker Olek Bondonio i Piemonte.

Unge mennesker i Sør-Korea som får høre de ser sure ut, nøler ikke med å operere munnvikene.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk