Grefsenkollens credo er gode, norske råvarer mikset med en del hver av fransk tradisjon, italiensk nytelsesglede og moderne eksperimentvilje.

– Og en svært heldig hånd med melkefettet, sa Salt.

De to hadde spist kjølige østers i godt selskap av friske merianblader, eple og fløtegelé, fulgt av rå frøyakamskjell med løvtynne reddikskiver og både majones og vinaigrette på brunet smør. Det som virkelig tok pusten fra dem, var tredjeretten basert på kråkebolle. Her var kråkebollekjøttet innlemmet i en royale, en fast eggekrem, og fikk følge av pepperrotsmousse, agurk og rogn med litt kraftigere smak.

Og utsikten de hadde tid til å nyte mellom rettene, var upåklagelig. På himmelen glitret stjernene, under dem skinte Oslos lyshav under et tynt lag vintersmog. Grefsenkollen er skistuen som ble gourmetrestaurant.

Det skal ikke mye til før det går an å tråkke inn i peisestuen med beksømstøvler og svett skitøy. Hadde det ikke vært for det halvåpne proffkjøkkenet og de massive taklampene i bjørk, hadde det vært like naturlig å be om en vaffel som en tiretters ved de rustikke bordene.

Men Salt og Pepper ble tatt varmt imot og fikk hjelp med både ytterjakker og stoler. Snart nippet de til hvert sitt rause glass champagne og knasket på lakseskinn, røkt ål og vannbakkels med trøffel.

For øyeblikket lider Grefsenkollen under smaksmenyens tyranni. Her er det ti retter eller ingen. Salt og Pepper visste hva de gikk til; restauranten hadde opplyst om dette da de bestilte bord.

Tiretteren koster 1100 kroner, vinmeny 900. Vinkartet er godt og rikholdig, men ikke fullt så enormt som på enkelte av byens andre topprestauranter.

Akkurat passe
Ved siden av seg hadde Salt og Pepper to typer brød, to slag smør samt pisket svinefett. Rettene kom i et behagelig tempo, og servicen var vennlig og nærmest sømløs.

Torsk pakket inn i svinemage med jordskokk og små, gelatinøse sopp-perler var dekket av høvlet, svart trøffel. Kombinasjonen var akkurat så himmelsk som den høres ut. Midtveis i måltidet kom en kombinasjon av søt gulrot, diskret lakris og foie gras som var raspet i frossen tilstand og smeltet på tungen.

Vinmenyen besto av viner fra gode produsenter, og holdt jevnt over en høy standard – her hadde ikke restauranten tydd til billigste løsning.

En gourmetversjon av pytt i panne på kalvebrissel var kraftig og syrlig på samme tid, men noen av kalvebrisselbitene føltes i overkant klabbete i munnen.

Dagens hvilerett var en frisk variant av gin tonic med et einerbærdryss før det var tid for kjøttet. Kalveentrecôte badet allerede i en fyldig bordelaisesaus før den fikk en skje med bearnaisesaus smakssatt med salvie istedenfor estragon. Sammen med bokhvetegryn, morkler og østerssopp var smaksbildet så kraftig at den milde, møre kalven ikke helt kom til sin rett.

– Disse sausene hadde tålt kraftigere kjøtt, sa Pepper.

Det var så også det nærmeste måltidet kom et feilskjær. Velmoden Epoisses var særs elegant anrettet, og bringebærskum med søte oliven var en sprek, om enn i overkant sommerlig kombinasjon. Rødbetsorbet med en bitte liten, seig karamell- og sjokoladeterte var en herlig avslutning.

Ti retter med tilhørende viner kan ta knekken på selv den mest rutinerte restaurantgjest, men Grefsenkollen lyktes i å balansere på grensen mellom over- og underforing, over- og underskjenking. Ved måltidets slutt var Salt og Pepper behagelig mette og behagelig beruset og veldig, veldig begeistret til tross for en regning på 4400 kroner for full pakke pluss aperitiff.

Turen opp til Grefsenkollen er drøy. 56-bussen går bare opp på søndager. Gjester må ta bena fatt eller praie dyr en taxi. For en spesiell anledning er det verdt det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.