Anmeldelse av nye album fra Ole Kirkeng, Gard Nilssen's Supersonic Orchestra og Bushman's Revenge.

Førstkommende torsdag starter Bylarm i Oslo, den årlige festivalen for en musikkbransje der svært mye har endret seg siden oppstarten i Trondheim i 1998. Noe av ideen bak var også at ansatte i plateselskap og lignende institusjoner skulle få seg en helgetur vekk fra familien, ut av hovedstaden, for å feste og skravle med likesinnede. En ganske typisk intern og halvseriøs affære, med kort vei mellom aktører og beslutninger.

Siden den gang er nivået på både debattene og showcasekonsertene blitt skyhøyt, både som del av en solid profesjonalisering, men også fordi antallet små og mellomstore uavhengige aktører har vokst. Norsk musikkbransje består i dag av langt flere med forskjellige bakgrunner og ideer, og målet er ikke lenger å bli akseptert av de store norske plateselskapene og den lille musikkoffentligheten som er igjen. Nå går veien like gjerne rett til utlandet, stort som smått.

Nye tider

Vi ser også i dag hvordan såkalt uavhengige plateselskap innen de fleste sjangre har overtatt den største kunstneriske verdiskapingen fra de store, som uansett tjener gode penger på å forvalte de største internasjonale suksessene.

Men det er heller ikke bare slik at de store ikke vil røre hippe artister fra undergrunnen. Mye allmenngyldig og velprodusert norsk musikk innen sjangre som voksenpop, viser, jazz og rock har i dag et langt mer naturlig hjem på mindre plateselskap. Med enkelte hederlige unntak later de store selskapene til å satse ungt, det vil i hovedsak si singler med bygderock, russehits, rap og pop. Det går kaldt nedover musikksnobbenes rygger når nyhetsbrevene med ukens singler med skvip dumper ned i innboksen.

Ja ja, musikk er jo tross alt en business.

Men i «gode, gamle dager» kunne de store satse på alt mulig rart, etter «kast dritt på veggen og se hva som blir hengende fast»-teorien. Ens mål var ikke nødvendigvis høyverdige tanker om å være kulturbærere, man prøvde først og fremst å skape artister og hits man kunne tjene penger på. Forskjellen var bare at man gadd å prøve alt mulig for å finne den. Men i dagens algoritmestyrte økonomi kan man måle hva kunden faktisk er ute etter, og dermed trenger man ikke lenger bedrive kvalifisert gjetning.

Dermed får vi ikke lenger kjærlige nekrologer over plateselskapssjefer, slik som de om Jerry Moss fra A&M Records i august. På en annen side kommer det stadig rapporter om at de store uansett ikke lenger klarer skape så mange kommersielle superstjerner med lang levetid, dette er noe som like gjerne skjer organisk i markedet. Da er det godt at man kan falle tilbake på mega-eventer som lanseringen av nyheten om et kommende album fra The Rolling Stones. «Hackney Diamonds» utgis 20. oktober til lyden av gamle penger.

Til tross for bransjemessig singledominans her hjemme, er det også et veritabelt ras med gode indieutgivelser i høst

Musikerdrevet

Til tross for bransjemessig singledominans her hjemme, er det også et veritabelt ras med gode indieutgivelser i høst. Det er morsomt å se hvordan en ny generasjon studiomusikere dominerer, slik lignende musikere tidligere hadde klippekort når de store selskapene sendte sine artister og sangstjerner i studio.

En av dem som hadde dette klippekortet i den norske platebransjens forrige gullalder, er gitarist og multimusiker Geir Sundstøl (53), nevnt i disse spalter utallige ganger de siste årene grunnet en solid renessanse som musiker.

Denne uken dukker Sundstøl opp i en sentral rolle på Ole Kirkengs glimrende debutalbum «Still Not Lost». 29-åringen er en del av et miljø med ganske unge artister som fant sin egen inngang til amerikansk country, folk, singer/songwriter-tradisjoner og LA-rock, presentert under navnet «nordicana».

Slike merkelapper er smart for å bli kjent, men blir etter hvert også en tvangstrøye, der ens egen artistidentitet kan forsvinne i gruppetenkning. Det virker også som de fleste nå ønsker å være seg selv. Duoen Sweetheart har også et finfint album ute denne uken, Malin Pettersen går i popretning på sitt kommende album, mens Kristine Marie Aasvang, alias Krissy Mary, er antatt med et avansert vokalverk på Høstutstillingen, som åpner denne lørdagen.

Eksentrisk melodiker

Ole Kirkeng stikker seg ut ved å være en særegen og god tekstforfatter, som hverken er redd for å være eksentrisk eller humoristisk. Han har en spennende klang i stemmen, og aller viktigst: Det er mange minneverdige og sterke melodier her, også med litt mer futt og fart enn det ofte mer andektige norske lydbildet. Hans USA-opphold har sikkert hjulpet med dette.

Flere fremragende norske musikere, kjent fra mye jazz og rock, er også involvert her. Jeg vil fremheve det litt corny, fargeleggende gitarspillet til Sander Eriksen Nordahl, og merk også at den unike musikeren Shahzad Ismaily deltar på to låter med bass og synth.

For meg er disse musikerne superstjerner, som også kan oppleves hyppig på scenen i alskens forskjellige prosjekter. For den musikerdrevne musikken er fortsatt mest engasjerende.

Supertrommis

Gard Nilssen (40) fra Skien er en av sin generasjons friskeste trommeslagere, også internasjonalt. Folk som er opptatt av jazz har kunnet se ham tusenvis av ganger, i en rekke band, men han har også spilt med mer folkelige favoritter som Susanne Sundfør og Thomas Dybdahl.

Hans enormt omfattende Supersonic Orchestra, som i år spilte på Øyafestivalens hovedscene, kommer med det ultrafengende albumet «Family» neste fredag. Mange av musikerne i dette storbandet er kjente for fri og avansert musikk, men helheten her oppleves som karnevalistisk lykkemusikk med uimotståelige riff og betydelig spilleglede. Nilssen og to andre supersonics kan straks også høres med mer sofistikert ECM-jazz med polske Maciej Obara.

Full bombing, full ro

Men det Gard Nilssen-bandet som kan tilfredsstille flest lyttere, er trolig Bushman’s Revenge, oppkalt etter en afrikansk hot sauce. Denne krafttrioen har gitt ut en haug plater, og denne helgen utgis «All the Better for Seeing You» på det nye bergensselskapet Is It Jazz? Records. Svaret på spørsmålet er «både-og». Dette er rullende jazzrock av det slaget Mötörhead-fans kan digge, samtidig er troikaen med årene også blitt stemningsfulle melankolikere.

Blandingen er perfekt, samtidig er det også elementer av stilisert Khruangbin-rock her. Samspillet, utviklet gjennom mange år mellom Nilssen, gitarist/låtskriver Even Helte Hermansen og bassist Rune Nergaard, er telepatisk fett, noe som gjør at de også kan senke tempoet og finne nye farger med lignende intensitet.

Les ukens «Lunch» og få ukens tv-tips og anmeldelser før alle andre. Meld deg på Lunch-nyhetsbrevet her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.