Noen ganger ser jeg meg selv i speilet, og føler på noe i nærheten av skam fordi jeg fortsatt er så opptatt av ungdommens musikk. Albumaktuelle Undergrunn kunne vært mine barn, og kollektivet har – med noen avantgardistiske og emosjonelle unntak – en noe infantil livsholdning.
Vender tilbake til 80-tallsrøttene.