Stakkars store, sterke karer

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Det er ikke bare kvinner som lager god musikk i Norge. Følsomme og ambisiøse menn stiger frem.

Blue mood. Bendik Hofseth synger og spiller voksen og alvorlig jazzpop på sitt nye album «Atonement». Her live med Paolo Vinaccia og Audun Erlien. Foto: Stein Erik Skar/C+C Records

Walker, Karpe og Kygo får ha meg unnskyldt: Det er i stor grad kvinner som styrer Pop-Norge. Dette er på ingen måte noen ny situasjon; utviklingen har vært klar i årevis, både når det gjelder voksne kunstartister og yngre, mer hitorienterte utøvere. Spesielt med tanke på artister som også synger. Joda, folkesjelen får forsåvidt sitt via barske mørkemenn av typen Stein Torleif Bjella, Torgeir Waldemar og Sivert Høyem, som fortsatt er verdifull norsk valuta, men som i strømmingsøkonomien i det store og hele også er som anakronismer å regne.

Da ligger heller E6 klar og venter på Cezinando og den unge, mer porøse mannsrollen – post-Skam om du vil – som i tillegg vil spre seg som et meme i musikken de nærmeste årene.

Men et spørsmål dukker opp. Kan det kan hende at det er plass også for tradisjonelt funderte, kunstnerisk ambisiøse, melodiøst orienterte mannlige artister? Hvordan kan de bevege seg i kulturen og sette sitt avtrykk på den?

Tre aktuelle utgivelser med noen karer fra forskjellige generasjonskull og kanter av Pop-Norge behandler hvordan man på en avmålt måte kan uttrykke seg i dag.

Fakta: Bendik Hofseth

«Atonement»
C+C Records

Oppreisning

Det har vært vanskelig å unngå Bendik Hofseth og hans comebackaktige nye album «Atonement» den siste uken. Tenorsaksofonisten, sangeren og komponisten er kun én av en stor gjeng ypperlige norske jazzmusikere som lager sofistikert musikk, så hva er da så spesielt med ham? De siste årene har han jo mest gjort seg bemerket som slitsom musikkbransjebyråkrat med gode hensikter, men det var en tid på begynnelsen av 90-tallet da den billedskjønne og intellektuelt anlagte mannen skulle bli den nye Sting, og fortjente å bli det, med et knippe særdeles ambisiøse og fabelaktige popalbum myntet på det internasjonale marked. Men det var da.

Det fjonge håret er kanskje borte, men den musikalske tyngden og elegansen består. «Atonement» er latterlig vellagd, innspilt i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug som tekniker og et velbalansert band med Mats Eilertsen (bass), Eivind Aarset (gitar), Helge Iberg (flygel) og Paolo Vinaccia (trommer) – og enkelte gjester. Hofseths noe hverdagslige stemme er først og fremst et redskap for å formidle tekstene, og fungerer samtidig avvæpnende og får uttrykket og melodiene ned på landjorden. Det vakre og mektige åpningskuttet «Things Fall Apart» flyr forsåvidt himmelhøyt med kor og fanger albumets tematikk, der samlivets gjenvordigheter er i spill med med godt formulerte behandlinger av den større verdens stadige stridspunkter.

Det fjonge håret er kanskje borte, men den musikalske tyngden og elegansen består

Kanskje holdes det i for stor grad på et høflig og veltemperert kvalitetsnivå, det er i alle fall svært kjærkomment når det røskes opp litt, som i «IOU» med antydning til syntetiske effekter og ikke minst sang fra malesiske Sidiki Camara. Og i den intense «Don't You Hold Me Back», der Aarsets manipulerte gitar og Hofseths sinte, pinefylte vokal virkelig får frem en følelse av desperasjon.

Ja, det er jazz med sinnrike popmelodier og tekster på høyt nivå, men det er også filmiske atmosfærer kjent fra tidligere tiders Daniel Lanois-rock.

Fakta: The Fjords

«Ladders»
Kosmos

Pining for the fjords

Da er det mer samtid å hente i «Ladders», den andre platen til The Fjords, som er Petter Vågans band. Det startet som et soloprosjekt på Jazzlinja i Trondheim (Petter er forøvrig broren til bassist Ole Morten Vågan som nå leder Trondheim Jazzorkester), og du verden, dette er musikk som trenger og fortjener mange interesserte lyttere. Balansen mellom tunge ambisjoner, hjertet på utsiden av skjorteflakene og tilgjengelig modernitet opprettholdes av et ikke ubetydelig, men heller ikke påtatt innslag av soul og nøkterne elementer av gospel. Noen ganger må man bare utbryte et lite jøss!? over at så oppvakt melodiøsitet foreligger hos et norsk band med foreløpig så moderate strømmetall.

Noen ganger må man bare utbryte et lite jøss!? over at så oppvakt melodiøsitet foreligger hos et norsk band med foreløpig så moderate strømmetall

Det er de lange tanker og linjer i et ellers korttenkt samfunn som behandles og omsynges, men den spretne poprocken med flerrende innslag av synth som finnes i låten «You Know», burde gå rett i sikringsboksen hos de fleste. Danse-indierocken i singelen «Pure Love Star Crossed» er en smule mer prosaisk, men man hører Vågans klo i måten han pitcher vokalen ned, kanskje også som en kommentar til mannsrollen i dag, noe han så tar enda lenger i gripende «Nametags». I det sitrende tittelkuttet nærmer vi oss faktisk moderne, churchy britisk soulpop à la Sampha. Ikke verst for en kar fra Brønnøysund.

The Fjords består av Petter Vågan, Vegard Lien Bjerkan , Bárður Reinert Poulsen og Kim Christer Hylland. Deres andre album «Ladders» forsterker sofistikasjonsnivået i moderne norsk pop.

The Fjords består av Petter Vågan, Vegard Lien Bjerkan , Bárður Reinert Poulsen og Kim Christer Hylland. Deres andre album «Ladders» forsterker sofistikasjonsnivået i moderne norsk pop.

Platen er jevn og innholdsrik. I «The Heart Knows Nothing» kommer en velkommen saksofon full av trillende pondus, fremført av Eirik Hegdal. Andre gjester på platen inkluderer Kristoffer Lo (flugabone), Ola Kvernberg (fiolin) og Marianne Baudouin Lie (cello), men det er i hovedsak et kompakt banduttrykk, nærmest rocka i «Flatliner», om det da ikke er meget intimt og demopreget, som i avsluttende «Head On pt. 1», med kun Vågan og et gammelt piano. Denne fjorden leder ut til havet.

Kai Gundelach skaper moderne norsk croonermelankoli med like deler dype bassfrekvenser og ringlende depperockgitar. Foto: Jacob Landvik/U OK?

Kai Gundelach skaper moderne norsk croonermelankoli med like deler dype bassfrekvenser og ringlende depperockgitar. Foto: Jacob Landvik/U OK?

James Bleik

Mer av sin tid kan man absolutt si at Kai Gundelach er. Ved første ørevending kan hans elektronisk baserte croonerpop virke noe generisk, som en av disse utallige, dumpe konsertene med lovende artister man forlater eller uinteressert streifer forbi på festival eller Bylarm. Men også her ser vi en vilje til å gå dypt – og da ikke bare i bassfrekvenser. Han kommer fra klubbmusikken, og opererte tidligere som dj, men på spørsmål fra houseklubben Jægers blogg om sin egen musikk svarte han en gang: «Akkurat nå hører jeg på ‘Gymnopédie No. 1’ av Erik Satie på repeat, jeg blir smud av den. Og så er jeg influert av Ian Curtis, Radka Toneff og Gaahl fra Gorgoroth.» Ingen videre kommentarer nødvendig herfra.

Fakta: Gundelach

«Baltus»
U OK?

Også han pitcher ned vokalen i første kutt på debutalbumet «Baltus», som kommer etter mye turnering og en lovende ep siste to årene. Platen er laget med produsenthjelp av Knut Sævik, Øyvind Mathiesen og briten John Calvert.

I «Duck Hunting» er han tilbake på falsetten, i en låt med optimistisk depperock, med ringlende gitarer av godt merke. «I'll forget about depression tonight», synger han i det noe mer dansbare oppfølgersporet «Iron», men det holdes i velsmakende, dyster sirup på store deler av platen. I «Hurt» synker han helt sammen i en låt som har hypnotiske kvaliteter. Litt mer bounce er det i låtene med det kommende stjerneskuddet fra Sandvika-miljøet Ariadne «Ary» Loinsworth på vokal: «Games» og «Past The Building».

Man får kanskje ikke lyst til å felle en bjørn av disse tre platene. Men man kan ta seg i å lure på hvorfor bjørnen eksisterer.

' (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk