Jeg har lest en ny bok om musikkbransjen i gamle dager, og har igjen fått litt angst over hvor oppslukt jeg er av kulturlivet fra rundt et halvt århundre siden. Det kan umulig være sunt! Er det noe i samtiden jeg ønsker meg vekk fra?
Uansett hvor skrubbsulten jeg er på dagens – og morgendagens – musikk, er det som veldig mye likevel følger historiens kraftlinjer bakover.