For å være ærlig føles det som om det har vært festival siden begynnelsen av mars. Alt det disse ørene har hørt! Og jeg er ikke akkurat alene om det – festivalgjengeri har satt seg som en essensiell aktivitet for veldig mange nordmenn gjennom hele vårt gitarformede land. Med tanke på klodekoking og utrendy plastavfall er det kanskje på tide å avskaffe disse plastbåndene som fungerer som inngangsbillett, og heller bare ha et helårs digitalt armbånd som oppdateres fra den ene festivalen til den neste. For det er alltid en til.
Denne helgen er det Pstereo i Trondheim, med blant annet Cezinando, Sigrid, Kraftwerk og Gurls på plakaten. Uken etter er det Elvefestival i Drammen med Susanne Sundfør og comeback av Falsk/Mathiesen. For eksempel. Om man er så uheldig å være bosatt i hovedstadsområdet og samtidig er rammet av fomo – frykt for å gå glipp av ting – er det en forferdelig uke som nå går inn i sluttfasen. Oslo kan by på intet mindre enn tre jazzfestivaler, en hiphopfestival, en EDM/urban-festival, en technofestival, en kammermusikkfestival og en festival med musikk fra alle verdenshjørner. Hjelp! Med tanke på at lyttervanene er i endring, og de som er aktivt interessert i musikk, gjerne har utviklet en meget allsidig smak, er jo dette en bortimot uoverkommelig fristelse. Umulige tidsskjemaer, en formue i barnevakt og drosje, senebetennelse i plastglasshånda og mør lever.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herKabelkveiling
Det må også være en sesong med særdeles velklingende mynt i kassen for bedrifter som leier ut mikrofoner, kabler, gjerder, bolter, segl og alle de små og store ting som tydeligvis trengs for gjennomføring av et arrangement. Om man ikke får sove om natten, kan man for eksempel ligge der og telle antall ledninger som er i aktivitet i østlandsområdet. Da kommer nok søvnen tidsnok.
Jeg har ikke bare vært publikum eller jobbet på festivaler i sommer; i kraft av stillingen som forelder med barn i idrettslag var jeg tvungen dugnadsfrivillig på Oslo Sommertid og bar gjerder og pissoarer og stripset molton sammen med en haug andre lokale voksne. Da de første av de 55.000 publikummerne raste inn på området, satt jeg fortsatt på kne i grøften og prøvde febrilsk å dekke gjerdene med sort duk, på klumsete vis. Det var gøy å se at det faktisk kan gjøres på norsk dugnadsånd.
Etterpå var jeg så stolt av å ha bedrevet fysisk arbeid og å ha bidratt til fellesskapet (samt antagelig enda mer til arrangørenes pengesekk) at jeg dro hjem før første artist gikk på scenen, og timevis før headliner Eminem. Det ble sagt at Voldsløkka var Norges tiende største by den dagen. Det er voksetrang i landet. Og mer skal det bli.
Legender. Den legendariske sørafrikanske vokalgruppen Ladysmith Black Mambazo opptrer på Mela-festivalen i Oslo søndag. Foto: Ladysmith Black Mambazo
Tomt i Halden
Tidligere denne uken ble mange haldensere og tungrockfans sjokkert og skuffet da den fem år gamle suksessfestivalen Tons of Rock ble annonsert flyttet fra Fredriksten festning til enorme Ekebergsletta neste år. Hvorfor må alt sentraliseres til Oslo? Settingen og intimiteten var jo halve poenget! Billigere øl ved grensa var også et argument i en Facebook-kommentar jeg så. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i bitterheten. Det er gøy for lokalmiljøet at noe skjer, og det er ekstra gøy å være tilreisende heisaturist som kan oppleve metal og rock av ypperste klasse sammen med likesinnede, samt å se headlinere som Black Sabbath. Ta det som en ferie.
På den annen side er festivaler unektelig big business. Det er stor risiko forbundet med å være arrangør, sies det, og for å konkurrere om å kunne ha de aller største artistene i sitt segment, med eskalerende honorarer, er vekst imperativt. Men forsvinner noe av meningen underveis? Byråd for kultur i Oslo, Rina Mariann Hansen, var stolt som en snoroverklipperske da saken ble presentert. Dette er bra for byen, uttrykte hun. Kan hende ikke alle advokatene som er bosatt i området, er like blide når det blir riff og brøl til alle døgnets tider i dagevis der oppe, rett før Norway Cup. Men som investor Thorstein Selvik sa i et leserbrev i denne avisen tidligere i uken: Mange har et dunkende rockehjerte under dressen.
Stjerneskudd. R&B er også verdensmusikk. Det svenske stjerneskuddet Cherrie skal på Mela-festivalen denne helgen. Foto: Araweelo
Bynøkler
Det er tydeligvis viktig for det offisielle Oslo å backe big business som Oslo Sommertid, Øya og Tons of Rock. Det er bra for små og mellomstore bedrifter, og kultur og musikk er en sentral del av profileringen av byen i utlandet, noe som later til å fungere. Men som man smertelig erfarer som bruker av alle disse fantastiske kulturtilbudene, er det en rimelig homogen masse festivalene henvender seg til. Jeg er jo like homogen selv, og fikk et akutt tilfelle av selvforakt da jeg så meg selv i andre passe vellykkede foreldre i publikum på Miniøya i Tøyenparken tidligere i sommer. Her kunne områdets mindre bemidlede og mer internasjonale befolkning inviteres inn i mye større grad – gjerne gratis. Når byens fellesområder benyttes, burde man gi mer tilbake til dem som ikke kan ta seg råd til å delta, eller ikke føler at de passer inn.
Når byens fellesområder benyttes, burde man gi mer tilbake til dem som ikke kan ta seg råd til å delta, eller ikke føler at de passer inn
Veteran. Marshall Allen (94) hadde all mulig grunn til å være fornøyd med sine seks konserter med Sun Ra Arkestra på Blå tidligere denne uken.
Musikkfestivaler handler ikke bare om imponerende og profesjonell avvikling, det er jo også selve de frigjørende musikalske kunstopplevelsene som kan gi byboernes liv ny mening en stakket stund. Onsdag var jeg for eksempel på tredagersfestivalen med det ekstatisk frodige storbandet Sun Ra Arkestra på Blå. Det var en vanvittig livgivende og annerledes opplevelse, med Sun Ras gamle saksofonist Marshall Allen i storform som bandleder. Med sine 94 år (!) på baken er han bare syv år yngre enn den aller første jazzinnspillingen! Men det var mer futt i ham enn alle andre som har stått på den scenen i år. Dette bandet kan gjerne fortsette etter hans død også, og fortjener nøklene til Oslo.
Kun 20 minutter før dette var jeg vitne til en annen unik konsert, på Blow Out-festivalen, med prosjektet DNA? AND?, der barn med Downs syndrom improviserer fritt og løst, her sammen med trommeslageren Hamid Drake. Tidligere har jeg sett dem med Motorpsychos gitarist Snah. Dette går rett til røttene av menneskelig uttrykksvilje og skaperkraft, og var både psykedelisk og rørende, prøvende og vakkert.
Impro. Vilja Ellefsen Larsen, Zelda Røyneberg, Vilde Erikstad og Sambou Jobarteh er det eventyrlige bandet DNA? AND?, der barn med Downs syndrom improviserer alene, og sammen med etablerte musikere. Inkluderende musikk. Her avbildet på Blow Out-festivalen med Harald Fetveit, Stina Moltu og den respekterte trommeslageren Hamid Drake.
Musikalsk integrering
Mela, en av årets aller flotteste, men merkelig lite profilerte festivaler, foregår på Rådhusplassen og diverse utesteder denne helgen. Internasjonalt orienterte Mela er i tillegg gratis, noe som gjør det mye mer inkluderende – det er som om en helt annen, men like virkelig by viser seg.
Internasjonalt orienterte Mela er i tillegg gratis, noe som gjør det mye mer inkluderende – det er som om en helt annen, men like virkelig by viser seg
Mye kult på programmet: blant annet den svenske R&B-stjernen Cherrie og Trilok Gurtu med Nils Petter Molvær lørdag, og den legendariske vokalgruppen Ladysmith Black Mambazo og Bollywood Brass Band med Rafaqat Ali Khan søndag.
«Verdensmusikken» blandes for tiden også mye med musikere fra eksperimentell jazz og elektronisk musikk, og det er denne musikalske og faktiske integreringen som virkelig gir festivallivet berettigelse.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.