Steve Lukathers biografi og historien om bandet Toto, som endelig har fått respekten det fortjener

Hvis du vil observere meg te meg som en idiot, er det bare å se meg i publikum når Steve Lukather står på scenen. Jeg er ikke alene om å stå der med vekselvis fårete gitarsolotryne, avansert jazzfunknakke og keitete balladearmveiving. Det er et realt stykke unna stilen på de smakfulle jazzkonsertene jeg pleier å frekventere, men han har en underlig effekt. Den rutinerte gitarhelten, Toto-stjernen og legendariske sessionmusikeren Lukather kan se ut som en harrytass uten like, en aldrende pinup fra et gitarmagasin, en sortfarvet levning fra gamle dager. Men 60-åringen er en av de mest allsidige og forrykende gitaristene musikkbransjen har avlet, og han er fortsatt i full fyr.

Den som var til stede da Totos 40-årsjubileumsturné «40 trips around the sun» sveivet innom Oslo Spektrum i vinter, kan skrive under på at det var en imponerende vital, rørende og energisk forestilling, der bandet nærmest hadde fått en ny vår. Og det var et særdeles mangslungent publikum, som også har endret karakter og aldersspenn de siste 10-15 årene. Den trendfølsomme, nye klassikerstatusen blant unge folk for gamle hits som «Africa» er med på dette. Den blir som regel bare introdusert som «that song» på konsertene nå, og alle jubler. Toto har solgt 40 millioner album i sin karriere og streamer også veldig godt, men har tydeligvis vært såre for tidligere manglende aksept i såkalt kredible miljøer, noe de har latt som å føyse vekk, men som nok har vært med dem som en liten regnværssky over parademarsjen i fire tiår. I Lukathers Twitter-bio står det til og med «gitarist i verdens mest misforståtte band Toto». Denne uken utgir han sin selvbiografi «The gospel according to Luke», et frekt, sleivete, tidvis interessant, alltid morsomt og unektelig bablete forsvarsskrift for et glamorøst men lurvete liv, og en meget innholdsrik karriere.

Toto har tydeligvis vært såre for tidligere manglende aksept i såkalt kredible miljøer

Cool Hand Luke

Han går rett i strupen på narrativet som forteller at 1977 og påfølgende år handlet om punkens aggresjon. Snarere tvert imot, mener han, og har for så vidt statistikken på sin side når han hevder at det var den mer polerte og sjelfulle, R&B-inspirerte poprocken hans gjeng laget, som var det dominerende lydbildet i kulturen. Men det er på tide å legge bitterheten til side og være stolt av karrieren. For bare tenk på det: Paul McCartney, Joni Mitchell, Miles Davis, Michael Jackson, Aretha Franklin – Lukather har spilt med dem alle. Og veldig mange flere, viktige som uviktige artister. Nærmere 1500 plater har det blitt. Noe av det mest verdifulle i «The gospel according to Luke», er en ukomplett oversikt over hvilke album Lukather har deltatt på. Først blir man imponert, så kaster man seg over egen samling eller Youtube for å undersøke og gjenoppdage. Der er den, ja, den karakteristiske flerrende korte soloen og den kontrollerte, funky strengeflikkingen. Ofte arrangementer laget der og da i studio, umiddelbart etter å ha blitt presentert for låtideene fra artist x. Den første tanken var alltid den riktigste. Som regel én tagning. Dag ut dag inn i mange år. Et herlig liv.

12 timer i studio hver dag

Den litt eldre vennen Jeff Porcaro, som kom fra en musikerfamilie, hadde spilt trommer for Steely Dan allerede i ’74 og var Lukathers åpning inn til sessionarbeid, blant annet for undervurderte Jay Gruska. Spillestilen er mer eller mindre på plass allerede i Lukathers første store solo på en session, låten «A clue» på Boz Scaggs-albumet «Two Down, Then Left» fra 1977. Lukather var da knapt 20 år, og det skulle bli enormt mange soloer og innsmett på andres innspillinger i årene fremover. Samholdet med musikerne han skulle danne Toto sammen med, især brødrene Jeff og Steve Porcaro, trollmenn på henholdsvis trommer og synthesizer, og låtskriveren og keyboardisten David Paich, ble også knytt med dobbeltknute i studio det året og da de dro på turné med Boz Scaggs.

Årene da sessionmusikere var selve stammen i musikkbransjen, er en kjent periode for den som følger godt med i populærmusikkhistorien, og en grunn til at nesten alt i det minste låt ganske bra mellom, tja, ’60 og ’95, og spesielt mellom ’75 og ’85. Om du var på gang og leverte kvalitet, kunne du få godt betalt arbeid gjennom hele dagen, hver dag, bare du var i stand til å ta telefonen. Reklame og jingles på morgenen, popsingler og disco etter lunsj, og albumrock på kvelden, som Steely Dans gitarist og sessionmusiker Jeff «Skunk» Baxter fortalte meg i et intervju her i DN for noen år siden. Kanskje ikke så rart at det ble en del selvmedisinering på enkelte, Lukather intet unntak. Det finnes likevel altfor lite litteratur om emnet. Her burde noen få gjennomintervjuet alle medvirkende før de legger seg ned i gitarkassen for godt.

Lys og skygge

Det namedroppes profiler i annenhver setning her. Visste du at regissør David Lynch skulle lage plateomslaget for «Isolation»? Eller at «Luke» ble uvenner med Eric Clapton fordi Clapton ikke slapp inn foran køen på LA-jamstedet The Baked Potato? Mantraet i boken er «they tell me I had a good time», som for å selvironisk både angre på og være stolt av årevis med utagerende festing. Men det er også mørke her: dop, skilsmisser og dårlig oppførsel.

Bandet har vært forfulgt av kjipe hendelser. Han er sint på navngitte plateselskapssjefer i CBS som torpederte bandets karriere i flerfoldige år, en medvirkende årsak til at Toto ble glemt i USA, men hadde et marked i Japan og Europa. De måtte sparke tre vokalister på rad, enten på grunn av kokainmisbruk, sceneskrekk eller ødelagte stemmebånd. Den fjerde ble presset på dem av plateselskapet i ’90, men Jean-Michel Byron viste seg allerede på første konsert å være totalmiss, sosialt og kreativt. Lukather ble da en slags frontfigur, og hadde uansett sunget søtt på flere av bandets fineste låter. Jeff Porcaros plutselige død i en bisarr gartnerulykke i 1992 er fortsatt den sentrale hendelsen, og hver eneste konsert er som en hyllest til denne helt unike trommeguden.

Lukather oppløste bandet i 2008, han hatet å spille «Hold The Line» og følte at han spilte i et Toto-coverband. Men da de samlet seg to år senere for å skaffe penger til den ALS-syke bassisten Mike Porcaro, som gikk bort i 2015, innledet bandet en fabelaktig siste fase av karrieren. Joseph Williams har skjerpet seg og synger bra igjen, Lukather er tørrlagt og lykkelig, de trekker fulle hus og har omsider fått den respekten de fortjener.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.