De nye, norske popstjernene

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Ny elektronisk pop viser at norsk musikk fortsatt er på vei til vidunderlige steder.

Sanger fra Bardu. Lillian Halima Anderssen fra Bardu debuterer med fascinerende og jazzete R&B på debutalbumet «Love Songs For Bad Lovers», utgitt på den norske armen av det legendariske hiphop-selskapet Def Jam.

Fakta:

Emir

«Mer av deg»
Sony Music

Det er spennende dager i musikk-Norge. Gode nyheter avløser dårlige, vi vasser i ny, god musikk i alle tenkelige former og fasonger, i et marked som blir stadig vanskeligere å manøvrere seg rundt i.

I den øvre undergrunnen er det bevegelser: Den unike kunstpopduoen Skrap legger opp, vår internasjonale soulsensasjon Rohey Taalah slutter i Rohey for å konsentrere seg om Gurls og ny solokarriere (her tror jeg verden venter), mens funkpopbandet Fieh på en annen side nylig signerte kontrakt med plateselskapet Decca (du vet, de som sa nei til Beatles) og kommer til å finne et enormt, internasjonalt livepublikum med sin smittende, velspilte og positive musikk.

Samtidig ser vi at en rekke viktige livearenaer for mindre band i oppstartfasen må kaste inn oppvaskhåndkleet. Her er rufsete institusjoner som Café Mono og Garage i Bergen bare toppen av det smeltende isfjellet. I hovedstaden er det ikke bare griske bygårdseiere som har skylden, her må også innbyggerne skjerpe seg. Det blir for mye lek, brettspill, e-darts, skjeggpleie, dyrt spesialøl og endeløse debatter om urban nyfeminisme når man er ute på byen, og for lite klubb og småkonsert. Dette er en internasjonal urban krise, vi ser i alle storbyer at viktige små venues forsvinner, og livsgrunnlag for kulturell vekst forsvinner med dem. Dette er atter en grunn til å frykte fremtiden. Men popørene har det godt, enn så lenge.

Fakta:

Lil Halima

«Love Songs For Bad Lovers»
Def Jam Norway

Vulkanisk

På det snodige gallashowet for utdelingen av Nordisk Råds forskjellige kulturpriser i Operaen denne uken, var flere av landets musikalske stoltheter på scenen, og det viste klare tegn på at norsk pop, selv om det selvfølgelig finnes nok av dekadent styggedom, har en base i noe veldig eget og naturaktig.

Dette viste seg i opptredener fra den sørsamiske sangsensasjonen Marja Mortensson, via en Susanne Sundfør som var stylet som en blanding av et majestetisk vulkanutbrudd og Todd Rundgren i sin 70-tallspåfugldrakt, til alltid friske Dagny, for anledningen med stort orkester, slik Grand Prix-pop alltid låt i gamle dager. Det er en følelse av at sistnevnte kommer til å «ende opp» i slike aktverdige settinger, snarere enn som bare en av hundrevis av andre glinsende, internasjonale popsatsninger.

For det er veldig mye likt alt sammen der ute, er det ikke? Og mange svake låter? Det er flere, av alle kjønn, som står i faresonen for å henfalle til gubbifisering av persepsjonsapparatet i møte med den nye popvirkeligheten. Men det skjer faktisk veldig mye god utvikling, selv i den mest kommersielt orienterte delene av musikkbransjen.

Fakta:

Farao

«Pure-O»
Su Tissue

Refreng som aldri kommer

Det var uansett en tydelig markering av seriøsitet og fremheving av analytisk musikertankegang da årets spellemann Astrid S gjorde presse for den nye singelen «Emotion» nylig. Her var det musikkjournalistene og ikke kjendispressen som ble vektlagt. På spørsmål fra Ida Madsen Hestman for Nye Takter i Dagsavisen om hva som kjennetegner ny listepop og sounden nå, svarte Astrid med oppdatert egenerfaring.

«For meg er det snaps (hun knipser med fingra), og at man kutter opp vokal, og pitcher den opp og ned, at man lager effekter av vokal. Det er noe mange gjør i dag. Men også det at man ikke nødvendigvis har et vokalbasert refreng og tekst som er høydepunktet i låta, men at man heller bygger låter opp til et refreng, og så er det bare en instrumental som kommer.»

Les stort intervju med Astrid S: Fotballjenta som ble Norges nye, store popstjerne

Det var jo en fin beskrivelse av «Emotion», og om vi skal bli kvasifilosofiske, sier det kanskje også noe om ungdommens følelser for fremtiden nå. Hennes norske kollega Sigrid er inne på liknende følelser i sin nye single «Sucker Punch», i hvert fall om du hører den offisielle remiksen gjort av en av vår tids mest oppvakte produsenter av elektronisk musikk, Kieran «Four Tet» Hebden. Flotte greier. Og det skjer mye avansert moro i norsk pop nå.

Sofapoet. Kari Jahnsen er Farao. Nå er hennes eiendommelige mikstur av lydkilder og sterke låtskriving å finne på popalbumet «Pure-O».

Vestlandsfanden. EMIR tar seg et friminutt fra Sushi x Kobe for å utgi soloalbumet «Mer av deg» (Sony Music). Inspirert av britisk klubbmusikk, men med en sterk klang av Bergens uteliv.

Overtenning

Et godt eksempel på dette er bergenske EMIR, som ble signet av Sony i fjor og nå er ute med debutalbumet «Mer av deg». Han har allerede gjort stor suksess som Onge Sushi Mane i rapduoen Sushi X Kobe. Han innehar denne glamorøse, vestlandske uvørenheten, der popsensibilitet, sjeldne sneakers og lokal hot sauce går opp i en egen enhet. De klare inspirasjonstrekkene fra spretten britisk dansemusikk, med røtter tilbake til UK Garage-tiden, gjør det temmelig uimotståelig. Fjorårshiten «Faller» gjør kunststykket å koble Craig David-remikser, titalls bergensrock i tracksuits, og Silentós et par år gamle hit «Watch Me (Whip/Nae Nae)» med egen personlighet. Hvordan han skal balansere dette med rapduoens fortsatte karriere, blir spennende å følge med på. Det er jo bare noen få uker siden Sushi x Kobe utga det temmelig mørke og konfronterende albumet «Døden lever lengst».

Erykah Bardu

Astrid S fra Berkåk har gjort stor suksess, så hvorfor ikke en ny norsk stjerne fra Bardu? Lillian Halima Anderssen har blitt snappet opp av Universal Musics råflott titulerte underselskap Def Jam Norway, og nå er Lil Halimas debut-EP «Love Songs For Bad Lovers» ute. Her er solide doser egenidentitet, i en fortryllende og snublende sound som på samme tid får musikken til å låte mosegrodd og moderne. Det knudrete lydbildet gir en svimlende lytteropplevelse, uten at Lil Halimas jazzete og småsøvnige R&B-fraseringer forsvinner ut av syne. Det er flere minnerike melodilinjer her, noe som har gjort at Lil Halima allerede har blitt lagt merke til i det forjettede utlandet, som mener hun bidrar med et viktig alternativ til det meningsløse. Singelen «Trains» har mest opplagt pop-appell, mens hun eksperimenter mer med teksturer i låter som seige «Would U» og «DBWYF», og gir rom for den lovende, 18-årige rapperen Safario i R&B-låten «Bother».

Astrid S fra Berkåk har gjort stor suksess, så hvorfor ikke en ny norsk stjerne fra Bardu?

Kari Nordmann

Og det alternative er og blir norsk musikks fremste egenskap. En av høstens flotteste norske album står Farao for, som på «Pure-O» kaster mange ville inspirasjonsforelegg oppi den magiske maskinen og får et enestående produkt ut av det. Dette er Kari Jahnsens andre album som Farao, og hun har fått sitt merksnodige univers til å gjøre låtskrivingen mer konsentrert. Hør f.eks. «The Ghost Ship». For selv om det er mange gamle analoge sovjetiske synther i bruk, og hun selv refererer til både nittitalls-R&B som TLC og Alice Coltranes kosmiske harpe, er det hennes prosesserte stemme og underlige men gjenkjennlige, hypnotiske popmelodier som gjør Farao til en pur, annerledes og veldig interessant albumartist.

Og en perfekt eksponent for norsk musikk i 2018.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk