Ah, 80-tallet. Et av de fremste tiårene for populærmusikk, det være seg new wave, boogie, house, hiphop, soul, pop og ikke minst new pop. Og veldig mye annet, inkludert heavy metal. Prince. Alle fikk sitt. Tenk alle de intelligente og sjelfulle utgivelsene fra band som Prefab Sprout, XTC, The Style Council, ABC osv. Det var en slags fremmedgjort fremtidsoptimisme i disse årene som frembrakte popmusikk av en helt egen klasse, der kunst og kommers og filosofi gikk opp i en ny og høyere enhet.
Teknologisk utvikling skapte helt nye muligheter på produksjonsfronten. Så hvorfor ble det da et kunstnerisk njææ-tiår for en av de største og mest oppvakte av dem alle? Man skal nemlig ha temmelig svekkede sjelsevner for å kalle 80-tallet for David Bowies store tiår.
Sammenlignet med de foregående artistiske periodeklyngene hans er både materialet og konseptene svært forglemmelige, nær sagt kjedelige. Gjesp. Samtidig var det nettopp hans store tiår dette skulle bli. Det var da han for alvor slo gjennom og ble et navn «alle» fikk et forhold til. Det var da han ble den superstjernen han gjennom mange forskjellige artistpersonaer hadde pretendert å være. Det var tiåret han omsider ble frisk og lykkelig. Disse paradoksene kommer lett til syne i det nye kapittelet i den pågående boksserien som følger hans karriere og kunstnerskaps mange interessante perioder. For fans av Bowie vil den uansett fungerer som en øyne- og øreåpner, enten man setter pris på perioden eller ei.
Fakta: David Bowie
Loving The Alien
(bokssett, Parlophone/Warner)
Den store omveltningen
Nydelig titulerte «Loving The Alien» går altså inn i årene mellom 1983 og 1988, og holder boksfaglig like høy kvalitet som de foregående. Her er nylig remastrede studioalbum i flotte reproduksjoner, suverene liveopptak, og egne plater som samler remikser, edits, sjeldne og uutgitte låter. Og hans klassiker med Pat Metheny, «This Is Not America». For en visuelt sterk artist som Bowie er det selvfølgelig også bok og bilder på kremnivå. Her får vi høre mangt om tilblivelsen av studioalbumene, turneene, filmene og hele hans kunstneriske ideologi i disse årene.
Men hva var det egentlig som brast så høyt?
Den store omveltningen er selvfølgelig den på den tiden usedvanlig lukrative overgangen til plateselskapet Emi, og hans kommersielle rekalibrering med utgivelsen av «Let’s Dance» i 1983. Man så det allerede på pressekonferansen da dealen ble lansert. Her var det noen som hadde skjerpet seg. Hans tidligere destruktive aura var renset vekk som etter et sjelens spa-opphold. Hans diett besto øyensynlig av langt mer enn bare melk, paprika og kokain, som var hovedbestanddeler i kostholdet hans noen år i forveien. Han smilte, var blond med sunn hold i håret, og gikk i lyse dresser og klær som sa: JA.
Hans tidligere destruktive aura var renset vekk som etter et sjelens spa-opphold
Da tieren var kremgul
Jeg digget «Let’s Dance» da den kom, og vil alltid få små utslag av synestesi når jeg hører låtene der: jeg hører den kremgule fargen Emis kassettdeksler kom med i disse årene. Den låter fortsatt som å bli klasket i fjeset med en raus bukett blomster, det er trommer store som budsjettoverskridelser, kledd i crispe groover friskt produsert av Chic-gitarist Nile Rodgers, og ikke minst med meget kledelig og råfrekk bluesgitar signert Stevie Ray Vaughan spredt rundt på platen. Låtmaterialet er nok litt ujevnt, dessverre, noe man merker etter å ha kommet seg forbi de tre første låtene. Funkpop-perlen «Modern Love» er en knockout, tittelsporet har ikoniske kvaliteter, i alle fall produksjonsmessig, og det er en liten genistrek av Rodgers å omgjøre Iggy Pops skumle «China Girl» til en myk pophit. Men resten fester seg mindre i dag, selv om åttitallsprogrocken i «Ricochet» et interessant unntak. Selv «Cat People», som i den tidligere versjonen sammen med Giorgio Moroder utrolig nok lå syv uker på førsteplass i Norge, er vanskelig å oppleve som en hit. Men hits ble det altså. Grunnlaget var allerede møysommelig lagt, men det var nå han fant et virkelig stort publikum. Et så stort et at han inni seg følte på fremmedgjøringen, og skjønte at da han fremførte sin versjon av «White Light/White Heat» på konserter, var det ganske få i publikum som i det tatt visste hvem Velvet Underground var. Likevel ville han beholde sounden på oppfølgerplaten «Tonight» (1984), for å holde sitt nyvunne publikum varmt.
Torskereggae
Det er allment kjent som en av de dårligste Bowie-platene, men denne har holdt seg mye bedre enn ventet. Åpningskuttet «Loving The Alien» er intet mindre enn et dystert mesterverk, og fortjener plass på en samling med Bowies beste. I alle fall om det er en dobbel-cd. Resten av platen virker temmelig sammenrasket, der bortimot halvparten er en vennetjeneste til hans kamerat Iggy Pop, som Bowie har reddet karrieren til flerfoldige ganger. Selv en torskereggae-versjon av Pops hypnotiske «Don’t Look Down» fungerer veldig bra. Coveret av «Tonight», som er formet som en nesten like torskete duett med Tina Turner, føles mer datert nå. Da er det mer schwung over den fluffy, men dekadente kabaret-tolkningen av Beach Boys' evergreen «God Only Knows». Den snedige blandingen av postpunk og Level 42-funk i «Tumble & Twirl» føles underlig oppløftende. Men Bowies verdensomspennende nye fanskare kan neppe ha funnet veldig mye å komme med gledesutbrudd av på denne platen.
Historieforfalskning
Og verre skulle det bli. «Never Let Me Down» fra 1986 klarte definitivt ikke å holde det tittelen lovet, og selv Bowie angret veldig på utgivelsen, produksjonsverdiene og utførelsen. Den låter veldig glinsende og hard, slik så mye musikk låt i akkurat de årene rundt ’86 og ’87. Han mislikte den i så stor grad at han ytret ønske om å lage platen på nytt. Og hans ønsker er nå blitt hørt, da flere av hans musikalske samarbeidspartnere i den siste tiden har gått sammen og spilt den inn på nytt, med vokalen og enkelte andre elementer beholdt. Det låter i det hele mer smakfullt og voksent, «Beat Of Your Drum» har for eksempel fått et nytt lag av sofistikasjon og et gniss av strykere, og «Shining Star (Makin’ My Love)» har fått en spoken word-cameo av Laurie Anderson. Samtidig kan en ta seg i å savne den mer bouncy skulderpute-swingen i originalversjonen, spesielt i sistnevnte knallåt.
Bowie tok for så vidt grep allerede da, og startet det allment mislikte pre-grungebandet Tin Machine på ren trass, for å slette ut det han hadde skapt i disse årene og starte på nytt. Men et gjenhør viser altså at også disse årene har sin verdi.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.