Vladimir Putin i selskap med Stalin, Mao, Hugo Chávez og Ivan den grusomme

Diktatoren virket i dårlig form der han satt i en lenestol på landstedet sitt utenfor Moskva. Han var blitt tynnere og hadde åpenbart ikke skiftet klær på en god stund.

Josef Stalin hadde ikke vært på kontoret i Kreml på flere dager. Han hadde nektet å ta telefonen eller se folk. Nå sto hans nærmeste medarbeidere på dørstokken – utenriksministeren, forsvarsministeren, sjefen for det hemmelige politiet og flere andre.

Stalin tok et fast grep i armlenene og møtte de besøkende med et usikkert, spørrende blikk.

– Hvorfor er dere kommet?

Utenriksminister Molotov tok ordet.

 – Vi er her for å be deg komme tilbake på jobben.

Plutselig borte

Diktatorer flest gjør det. Fidel Castro og Hugo Chávez gjorde det. Nord-Koreas førstefamilie er eksperter på det. Under kulturrevolusjonen i Kina forsvant formann Mao fra offentlighetens lys i lange tider og gjorde spektakulært comeback i form av en lang svømmetur. Selv Italias tidligere statsminister Silvio Berlusconi forsvant en gang fra jobben – for å gjennomgå plastisk operasjon. Men når det gjelder mystiske fravær fra maktens saler, er det knapt noen som overgår russiske ledere. Med sitt forsvinningsnummer tidligere denne måneden står president Vladimir Putin i en lang tradisjon for å forsvinne fra offentligheten, kansellere viktige møter og utebli fra planlagte opptredener. Slikt kan ha de forskjelligste årsaker, men uvanlig er det ikke. Og fra den jevne borgers synspunkt er det sjelden noe godt tegn når rikets absolutte leder blir borte – spesielt ikke hvis det skjer i forbindelse med krig eller økonomisk krise.

Stålmannen som sprakk

Stalins gjester sommerdagen i 1941 fikk et bestemt inntrykk at diktatoren trodde de var kommet for å arrestere ham, ifølge historieprofessor Jens Petter Nielsen ved Universitetet i Tromsø, som har skrevet om hendelsen i sin bok «Døden løser alt: Nye perspektiver på Stalins terror».

Siden Hitler-Tysklands angrep over en uke tidligere, hadde Sovjetunionens mektige leder vært i sjokk, og det falt på utenriksminister Molotov å holde radiotale til folket. Stalin ble apatisk og ubesluttsom og skjelte ut den hardkokte general Sjukov til gråten tok ham. Etter noen dager var «stålmannen», som han ble kalt, blitt så utmattet fysisk og mentalt at han ikke interesserte seg for noe som helst. Til slutt forlot han kontoret, reiste til «den nære datsja» i Kuntsevo utenfor hovedstaden og vendte ikke tilbake til Kreml.

Kanskje holdt Stalin et indre oppgjør med sine mange strategiske feilgrep, som nå førte til at de tyske angriperne kunne storme frem i operasjonen med kodenavn «Barbarossa». Stalin hadde hvilt seg for tungt på ikke-angrepspakten han hadde inngått med Hitler et par år tidligere. For å unngå å provosere Nazi-Tyskland hadde han vært forsiktig med å befeste grensen mot vest, og opprettholdt eksporten av strategiske varer til Tyskland. Han hadde ikke tatt hensyn til etterretning som viste at et tysk angrep var forestående og hadde blåst av en advarsel fra den britiske statsminister Churchill. Blant de reelle og innbilte fiender han hadde kvittet seg med i Moskvaprosessene i årene før krigen, var mange erfarne militære ledere som kunne vært gode å ha når Hitler ikke lenger holdt seg til avtalen.

Og nå var Stalin sikker på at det var hans tur. Han ante ikke at herrene fra Kreml hadde helt andre planer: å opprette en statlig forsvarskomité, med ham selv som formann.

– Det var Stalins svakeste øyeblikk. Han trodde han ville bli holdt ansvarlig for alt som hadde gått galt. Medarbeidere hans kunne avsatt ham. Men de gjorde det ikke, sier Nielsen.

Det hører med til historien at Stalin var en tilbaketrukket diktator som sjelden holdt taler. Dette var jo også i en tid uten uavhengige aviser som kunne spørre hvor lederen var. Putin trives på sin side med å være i mediene hele tiden, sier Nielsen.

Resten av verden får kanskje aldri vite årsaken til Vladimir Putins forsvinningsnummer. Det skyldtes ikke nødvendigvis svakhet, slik som i Stalins tilfelle. En helt annen leder forsvant en gang for å vise styrke.

Grusomme greier

Tsar Ivan den fjerde, også kjent som Ivan den grusomme, iscenesatte et langvarig fravær for å utmanøvrere sine rivaler og skille sine indre fiender fra dem som var virkelig lojale. Han stolte ikke på noen etter at hans tsarina Aleksandra hadde avgått ved døden noen år tidligere, for Ivan trodde hun var blitt forgiftet av noen innen adelen, kjent som bojarene. Blant dem han rensket ut, var adelsmannen Adiil Adasjev, krigshelt fra et av Russlands seierrike felttog til Krimhalvøya.

Men dette var ikke nok for Ivan, spesielt ikke da han førte en mislykket krig i Baltikum og mistenkte at forrædere i egne rekker kunne ha noe å gjøre med manglende hell på slagmarken. I 1564 kunngjorde han at han skulle på pilegrimsferd. Men dette var en skinnmanøver; i virkeligheten slo han seg ned i hemmelighet et helt annet sted, uten å gi beskjed om hvem som skulle passe butikken i hans fravær.

For bojarene ble situasjonen raskt uholdbar. Rikets daglige affærer drev for vær og vind, og ingen våget å ta beslutninger av frykt for at tsaren skulle ha en annen mening. Til slutt fikk de sporet opp Ivan, og en delegasjon fra bojarene bønnfalt ham om å vende tilbake. Ivan var villig, men bare hvis adelen gikk med på at han fikk luke ut illojale krefter etter eget hode. Dette åpnet for å opprette et hemmelig politi kontrollert av tsaren, med vide fullmakter til å arrestere og likvidere antatte forrædere og beslaglegge eiendommene deres. Politiet, kjent som opritsjniki, gikk til oppgaven med stor iver. Etter noen år valgte Ivan likevel å oppløse organisasjonen, som både ble herjet av indre strid og skremte vekk bøndene slik at jorden lå brakk og matforsyningen ble forstyrret. Men med sitt spill hadde tsaren nøytralisert bojarene og befestet sin stilling som Russlands absolutte leder.

Kreml for gamle menn

Nielsen viser til at vi i nyere tid har fått «kremlologi», en metode som forsøksvis sier noe om maktspillet i Russland. Kremlologien legger stor vekt på hvilke medlemmer av maktapparatet som er synlig eller ikke tilstede ved offisielle anledninger, for eksempel statsbegravelser og symbolsterke dager som 1. mai. Nyhetsbegrepet «ikke blitt sett offentlig siden» er sjelden blitt brukt så hyppig som da den gamle garde av sovjetledere døde ut i høyt tempo tidlig på 1980-tallet. Samtidig visste alle kremlologer at det pågikk intense maktkamper i partiets indre gemakker.

Leonid Bresjnev, generalsekretær i kommunistpartiet og statsleder fra 1964 til 1982, var svært svekket og var sjelden å se før han sank i jorden av høyst forklarlige årsaker i 1982. Etterfølgeren Jurij Andropov døde i 1984 etter bare 16 måneder og ble erstattet av Konstantin Tsjernenko, som bare varte i 11 måneder. Hele prosessen var omgitt av kremlologers spekulasjon, studier av pressebilder fra telegrambyrået Tass og intens lytting etter sørgemusikk på sovjetisk radio.

Etterpå kom reformisten Mikhail Gorbatsjov, som sjelden forsvant fra offentlighetens lys. Unntaket var kuppforsøket i 1991 – da han satt tre dager i husarrest på sin datsja i Krim.

Etterfølgeren Boris Jeltsin uteble fra avtaler rett som det var. Men lite mystikk omga Jeltsins hyppige fravær – hans svake helse og sterke tørst var vel kjent i inn- og utland.

– Det er som regel tungtveiende grunner til at en russisk leder blir borte fra offentligheten. Oftest handler det om helse, påpeker Nielsen.

Selv tror han Vladimir Putins uforklarte fravær ikke var ferie, men skyldes et fysisk problem.

– Det blir jo bare spekulasjon. Men det er litt spesielt at han ikke vil opplyse noe om årsaken. Det kan være et uttrykk for at han ikke vil innrømme svakhet.

Se også:
Norske myndigheter advarer mot hotellspionasje. Slik unngår du å bli rammet.

En lommetyv er løs på The Thief.

Ny emballasje overrasker positivt.

«Lunch» av Børge Lund.
 

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.