Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

– Det hadde gnagd meg så lenge. Tenk om jeg ble kjørt ned av bussen i morgen og ikke hadde gjort det jeg kunne.

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen Tveitereid publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Aleksander Schau har levd av fjas og tullball på radio og tv. En lørdag kveld ble han Varsleren.

Det var stille i huset. Kona og den ett år gamle datteren hadde dratt til Bergen, han var alene hjemme med de to gamle bikkjene. Han var ferdig med radiosendingen, «4-4-2» hadde vært kortere enn vanlig, det var ingen serierunde denne lørdagen. Så Aleksander Schau hadde dratt historien om Joe Gaetjens, USAs målscorer i VM-finalen mot England i 1950, som etter noen gode år som talsmann for Palmolive og Colgate endte med å bli henrettet i fengsel på Haiti.

En vanlig dag på jobben.

Nå var tiden inne, nå ville han få det ut. Dagen før hadde han varslet om at han snart skulle legge ut en lengre tråd på Twitter der broer skulle brennes og oppgjør tas. Han slipte setningene, slik at de holdt seg innenfor 280 tegn, og gjorde klar den første av de 24 meldingene, han tenkte på dem som en mørk julekalender til det norske folk.

«Jeg bruker som oftest Twitter til fjas og fotball (...) Nå tror jeg at jeg må snakke litt alvor», skrev han i den første meldingen.

Fakta: Aleksander Schau

Alder: 43 år.

Sivil status: Gift, ett barn.

Stilling: Programleder. Lager sammen med Thomas Aune podkasten «Fotballklubben» (som også har livesendinger) og «4-4-2» på NRK Sport og P1.

Bakgrunn: Ex.phil. En av programlederne i «Karate», «FK Fotball» og «FK Sport» på P3 og «FC Fotball» på TV 2. Har skrevet flere fotballbøker. Ledet høsten 2017 et av lagene i NRKs tv-serie «Historisk».

Aktuell: Med 24 Twitter-meldinger om trakassering ble han en viktig drivkraft for Metoo i norsk offentlighet.

Det var som om lyden av trommevirvler bredte seg.

«Dette blir ikke hyggelig», avsluttet han melding nummer to.

Å dø med god samvittighet

En drøy måned senere, den mest turbulente i hans liv. Han har nærmest gått i skjul, har sluttet å ta telefonen fra ukjente numre, og det er først etter et par dagers overveielse han går med på dette opplegget, som han kaller det. Møtestedet er et veikryss ved inngangen til Maridalen, han har halve fjeset nede i boblejakken og guarden høyt oppe.

En medieprofil som er blitt ytterst skeptisk til mediene. Fra en familie med visse tradisjoner for å lure pressen.

Da de 24 Twitter-meldingene med historier om seksuell trakassering ble mye omtalt i mediene, dukket et spørsmål fra leseren Ole opp i spalten «VG svarer leserne»: «Hva er en ’medieprofil’, og hvem er Aleksander Schau?»

I skarp konkurranse med sin bror, er Aleksander Schau kanskje den som har snakket mest fjas på radio i Norge de siste 25 årene. Han har gjort det til et levebrød å levere anekdotisk materiale om fotball, som manageren i Partick Thistle, som pleide å slå en død due i trynet på spillerne sine.

Litt overraskende, da, at det var Schau som skulle utløse den norske Metoo-kampanjen. Gjøre noe så alvorlig og oppriktig.

– Det hadde gnagd meg så lenge. Tenk om jeg ble kjørt ned av bussen i morgen og ikke hadde gjort det jeg kunne. Jeg skal dø med god samvittighet. Du lever én gang, du må vaske dassen før du er ferdig.

Jeg skal dø med god samvittighet. Du lever én gang, du må vaske dassen før du er ferdig

Og vasking ble det. Og Aleksander Schau ble en kontaktsentral, først og fremst for jenter i medie- og kulturbransjen.

– Jeg har prøvd å hjelpe, ved å gi tips om hvordan de kan gå videre med sakene. Det er blitt mye, men det får jeg tåle når mange har måttet leve med trakassering i årevis.

– Har omfanget overrasket deg?

– Jeg visste at det ville bli mye, men ikke at det var så vidtrekkende. Det er godt å se at det nå får konsekvenser.

– Hvorfor har ingen gjort noe før?

– Alle er redde for å varsle når det ikke er noen strukturer for å ta seg av sånne saker. Mye har vært kjent også for ledelsen, men holdningen har vært «såpass får du tåle, du må ha tykk hud for å jobbe i denne bransjen». Mener de da at det gjelder andre lover i medie- og kulturbransjen?

Han stopper og trekker pusten, lungene er dårlige etter 11 dager med feber. Han har hatt influensa, kona har hatt influensa, datteren øyebetennelse, bikkja testikkelkreft.

– Det som er annerledes i denne bransjen, er alle de midlertidige ansettelsene. Det gjør det enda verre å si ifra, og det skaper en dårlig kultur. Skal vi gå innover der? Nei, det gidder vi ikke, det blir så mye oppover hjem igjen.

VM 1982

For Aleksander Schau kan tiden deles inn i før og etter juni 1982. Fra de syv årene før dette husker han svært lite. Fra de 36 årene etter husker han mye, i hvert fall fra fotballkamper. Hva var det som skjedde den junidagen? Han var i Vestfold et sted på ferie, han tror det var i Nevlunghavn, og han var ute og lekte sammen med noen unger da faren til en av dem kom ut og ropte at de måtte komme inn. Det var VM i fotball, og Maradona var på tv.

– De dagene er litt over … at noen roper ungene inn for å se på tv. Jeg har mye å takke ham for, han som ropte meg inn for å se Maradona.

– Var han ikke mye bedre i VM i 1986?

– Jo da, han var jo ung i -82, men teknikken var fantastisk. Min helt ble likevel Zico. Zico var fet, ass. Mange likte Sokrates best, men for meg var det Zico og Eder.

Frelst. Denne gutten vil takke en eller annen far som ropte inn noen lekende unger for å se på fotball-VM i 1982.

Frelst. Denne gutten vil takke en eller annen far som ropte inn noen lekende unger for å se på fotball-VM i 1982.

Aleksander Schau var bare syv. Den dype betydningen av fotball gikk opp for ham året etter.

– I cupfinalen på Ullevaal fikk Vålerengas Tor Brevik rødt kort. Da så jeg to voksne menn som gråt mens de holdt rundt hverandre. Etter det var det Vålerenga. Jeg kan ennå irritere meg over at de tapte den finalen, mot Moss.

Under VM i Mexico i 1986 var han 11.

– Jeg satt nede i kjellerstua om nettene, helt alene. Alle naboene sov. Jeg så alt.

Selv spilte han på Abildsø, det var der han vokste opp, en fredelig oase av fotballbaner innenfor Østensjøvannet, omgitt av skumle drabantbyer.

– «Stormens øye», ble Abildsø kalt. Rundt oss lå Manglerud og Bogerud, Bøler og Lambertseter. Men på Abildsø var det bra. Jeg sparket fotball, og jeg syklet til andre steder for å sparke fotball. Det var ikke noe annet å gjøre. Bortsett fra å spille innebandy ute på gresset, det begynte vi tidlig med.

– Var det noen form for oppdragelse i familien Schau?

– Jeg er oppdratt av ulver. Nææh ... husker ikke hva slags oppdragelse det dreide seg om, ass. Det klareste minnet fra oppveksten er «sædfuck»-taggen under brua på Bøler, det var en viktig referanse.

– Hvordan var skolen?

– Helt grei. Vi var samme gjengen i klassen i ni år. Fikk G i sløyd, der alle fikk M. Jeg ga meg etter forberedende. Prøvde noe antropologidritt, men det var så kjedelig.

26 år uten honorar

Han var syv år da broren Kristopher første gang intervjuet ham på «radio». Aleksander skjønte ikke hva han svarte på, men det må ha gjort inntrykk, for da Kristopher begynte å lage ordentlig radio i siviltjenesten i Blindeforbundet, ble han med. Programmet kalte de «Kvegpels». Det går ennå på Radio Nova. 26 år senere. Hver onsdag rigger brødrene Schau seg til i studio på Chateau Neuf for å sende halvannen time med fri assosiering og bråkete musikk. Først har de spist middag hjemme hos foreldrene. Onsdagene er hellige. Noe honorar har aldri forekommet.

– Ingen spons og ingen penger, sånn det skal være. Bare fordi det er maksimalt gøy å drive med. Vi skal holde på til kun én av oss tre er i live. Teknikeren Frode er også med.

I «Kvegpels» kan de spørre «Når tror dere Kåre Willoch gikk i shorts sist?». Eller de undersøker om det finnes et annet radioprogram i verden der programlederne har hver sin faste skje til å spise pudding med. Med googling av «pudding», «spoon» og «radioshow», en liten avstikker innom julepuddingens egenvekt opp mot kvikksølv, som på en eller måte går over til å handle om hvor kjedelig fekting er som tv-sport.

Noen blir aldri voksne. Heldigvis.

Fakta: 12 tette

1. Leser daglig: Twitter-feeden. The Guardian og de største norske avisene.

2. Ser på: Fotball. HBO-serien «Tales from the Tour Bus». «The Bachelor», selvfølgelig.

3. Hører på: Mye Bokassa i det siste, «Divide & Conquer» var det beste norske albumet i 2017.

4. Kjører: Mitsubishi Outlander.

5. Favorittbok: «Dear Boy», om Keith Moon. «Rod», Rod Stewarts selvbiografi. Og biografien om Garrincha.

6. Favorittnettsted: soccerassociation.com

7. Favorittduppeditt: Koke-over-fritt lokk fra Enklere Liv. Helt rått.

8. Tror på: God jakke.

9. Redd for: Reggae, slanger og nakne føtter.

10. Dårlig til: Snekre. Gå på skøyter. Hoppe på ski.

11. God til: Sortere. Lage mat. Plukke opp bæsj etter bikkjene.

12. Kan ikke fordra: Rasshøl. Store temperatursvingninger. Oliven.

– Hvordan synes du det er å være i 40-årene?

– Det ligner ganske mye på å være i 30-årene, vil jeg si. Så langt ingen trang til å kjøpe Harley, bli spirituell eller starte med ølbrygging.

Visse fordeler ser han ved alderen.

– Jeg kan gå hjem fra fest når jeg vil, begynne med dunjakke så tidlig om høsten jeg vil, pynte juletreet når jeg vil. Det gjør jeg 1. desember. Jo da. Det kan jeg bestemme, når jeg er 43 og har familie. Ingen skal få si noe på det.

– Hvordan fungerer hjernen din?

– Bra spørsmål. Den har lett for å huske visse ting. Ikke resultater, men vis meg 20 sekunder fra en hvilken som helst kamp jeg har sett de siste 20 årene, og jeg husker alt som skjedde. Og jeg husker historier, som at Joe Allen en gang poserte med en høne på forsiden av Chicken & Egg Magazine. Ellers er jeg veldig glad i system.

– Ja?

– Jeg blir sjuk hvis et glass står på feil sted i skapet. Sånne ting må man ha orden på, ass. Symmetri er viktig. Se de postkassene der borte. Alle på den nederste rekka er grønne, den øverste raden er blandet. Det er bra.

Favorittlagene hans er Tottenham, fordi navnet så typografisk bra ut på Tippekupongen, og Real Betis fra Sevilla.

– En surreklubb i en av verdens fineste byer, med sjuk stemning på kampene, null stabilitet hverken i resultater eller administrasjon og med nydelige, Abildsø-grønne striper på drakten.

– Interesserer du deg for noe annet enn fotball?

– Rock, da. Andre ting? Hva skulle det være? Fotosyntesen? Det er litt kjedelig. Jeg kan snakke om landsmøtet til Senterpartiet. Men jeg har ikke lyst.

Han rusler videre, haken er oppe av jakken nå.

– Noen kan finne på å diskutere vin i sosiale lag, ja, gjerne i lunsjen!

– Nå rører jo ikke du alkohol.

– Nei, men det har ingenting med saken å gjøre. Det er som om jeg skulle sette i gang å bable om formasjoner, hvordan 4-4-2 utviklet seg til 4-3-2-1. Folk må lære seg å lese rommet i sosiale lag. Se på han der, ’a! Ute for å kose seg, ja. Kjenne slapset langt opp i tightsen.

Det er en jogger som passerer, med sprut og en klakkende lyd mot asfalten.

– Løper’n med brodder, eller? Jeg har lovet meg selv at jeg aldri mer skal opp i full speed. Å løpe etter bussen er helt uaktuelt. Da tar du neste buss, ass.

Sofaen er Aleksander Schaus rette element. Han har to hunder, to gamle franske bulldogger, de ser ut som «veltede kubbelys» og tåler ikke særlig mosjon. Det siste har de felles med sin eier, knærne hans er «bare kjeks», konstatert allerede på sesjon i en alder av 17.

– Legen trodde først han så på feil røntgenbilder, han mente det måtte være knærne til en 50-åring. Det var synd at militæret røyk, gitt.

Ikke gå glipp av noe!

Få dokumentarer, reportasjer, intervjuer og anmeldelser i nyhetsbrev hver uke.

Meld deg på her

Krig og «Karate»

Farfar Øivind Schau var høyt dekorert krigshelt, faren Finn er skuespiller ved Nationaltheatret. Bror Kristopher er vel mest kjent som generell grensesprenger, mens Aleksander på 90-tallet ble karakterisert av Dagbladet som «uspiselig lystløgner».

I flere år var Kringkastingsrådet sysselsatt med å håndtere klager på brødrene Schaus P3-program «Karate». Der kunne det meste skje. En dag lærte de en kosovoalbaner å masturbere, den neste testet de om det lot seg gjøre å steke bacon på strykejern. Schau-brødrene har vært over gjennomsnittet opptatt av ekskrementer, utforskning av kroppslige tilstander og nye kombinasjoner av mat og drikke.

– Det verste vi prøvde i «Karate», var Melange og tonic i serien «vi lager gin og tonic-drinker uten gin». Det høres kanskje ikke så ille ut, men det var det, ass. Å piske krem med påhengsmotor var jo også masete. Det var jeg som holdt bøtta, jeg hadde fløte i alle bihuler lenge etterpå.

Radiosuksess. Kyrre Holm Johannessen (fra venstre) og brødrene Aleksander og Kristopher Schau før siste «Karate»-sending 4. juli 2003.

Radiosuksess. Kyrre Holm Johannessen (fra venstre) og brødrene Aleksander og Kristopher Schau før siste «Karate»-sending 4. juli 2003.

Han puster ut på toppen av en bakke, kjenner svette på ryggen innenfor dunjakken, det er blitt mildere, raske temperaturendringer er noe av det verste han vet, i tillegg til reggae, som gir ham en ekstrem uro i kroppen, han går rett ut hvis en butikk spiller noe i nærheten av reggae. Risikoen skulle være liten på Storo-senteret, han stålsetter seg til siste julegavehandling. En sjekk av mobilen først.

– Det er fortsatt ting som må gjøres, mumler han.

Flere stygge historier som har falt i hendene på moromannen Aleksander Schau. Folk som kjenner ham, ser det ikke som et paradoks. Samvittighet og rettferdighetssans er blant mannens karaktertrekk.

– Ble Metoo etter hvert også et korrekt pliktløp som måtte innom alle bransjer?

– Hver eneste bransje trengte å våkne. Mange har nok tenkt at sånt skjer ikke her, ikke hos oss. Men det gjør det jo.

– Hva håper du på i 2018?

– Et noe hyggeligere år enn 2017, kanskje. Med mindre trakassering, krigshissing, maktmisbruk og korrupsjon.

For Aleksander Schau personlig gir året seg selv.

– Det er jo både vinter-OL og fotball-VM. I høyst kontroversielle land, får man vel si. OL i Nord-Koreas naboland, VM i Russland, som kan bli utestengt av Fifa.

Han ser ut som han knapt kan vente.

– Fifa er en grumsete gjeng. Men én ting skal de ha: mesterskapene. De er så bra organisert.

* (Vilkår)