– De formuende har også krav på rettssikkerhet

Tekst

Skatteadvokat Bettina Banoun ble født i en Folkevognboble, kjører en Ducati motorsykkel og er imponerende god på avskjæringsmanøvre.

Fakta:

Bettina Banoun

FØDT 25. februar 1972

SIVILSTATUS Gift med Anders Ryssdal. Fire barn: Frances (6), William (9), Alexander (12) og bonusdatteren Maria (25).

STILLING Partner i advokatfirmaet Wiersholm. Møterett for Høyesterett. Styremedlem i Wilh. Wilhelmsen Holding. Leder Advokatforeningens skattelovutvalg.

BAKGRUNN Filmskuespiller. Cand.jur., stipendiat og juridisk doktorgrad fra UiO, Magister Juris (mastergrad) fra University of Oxford. Studier ved Harvard Law School. Konsernjurist i Telenor, advokat i BA-HR.

AKTUELL Står i retten for Fred. og Petter Olsen og flere som har saksøkt den norske staten i en omfattende og intrikat skattesak.

Tirsdag morgen. Hverken Fred. Olsen, lillebror Petter eller noen fra den forunderlige Ptarmigan Trust er å se. Men The Olsen Brothers skal legge beslag på rettssal 327 i ukevis.

Bettina Banoun skyver de litt for store hornbrillene tilbake på sin spisse nese.

Hun luter seg som et krummet paragraftegn over talerstolen. Er tildekket av en svart kappe, i retten bærer alle sørgeklær. Sliter, litt overraskende, med å tråkle seg gjennom den intrikate engelske jusprosaen. Hun har tusenvis av sider å ta av. Dytter håret vekk fra ansiktet, igjen og igjen. Kaster jagede blikk på veggklokken. Banoun skal om et øyeblikk stupe ned etter en telefon som ringer noe ubeleilig, ingen sier noe, hun rødmer ikke. Kanskje løftes et og annet øyenbryn.

Hun elsker dette. Nyter den intellektuelle kraftanstrengelsen i en god rettsstrid.

Stemmen er ikke alltid en klippe. Den kan bli skjør. Porøs.

– Heter det diskresjonær på norsk? bryter dommeren inn.

– Jeg tror Høyesterett har brukt det, svarer Banoun. Uten å nøle.

Oppslagsverk forklarer at diskresjonær innebærer at skjønn tas i bruk.

Motparten – en av statens menn – kveler en gjesp. Det er en forkledd krig som pågår i rettssal 327. Og Bettina Banoun er kamuflert eleganse.

 

Folkevogn, etter begjær

The Olsen Brothers har sammen med en drøss andre saksøkt den norske staten for å bedrive skatterøveri – blant annet i strid med EØS-avtalen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Bettina Banoun er der for dem. Hun kan virke overveldende i sine livskrav og sine resultater, en perfeksjonist som samtidig fremstår som et genuint godt og hyggelig menneske. Enkelte løsner instinktivt sikringen på janteloven.

Onsdag kveld. Lyset i sal 327 slukkes. De knivskarpe skyggene i Dokkveien på Aker Brygge blir lange før de transformeres til tussmørke og utydelighet.

– I disse Volkswagen-tider må jeg jo fortelle at jeg ble født i en Folkevognboble. Den var rød. Pappa kjørte. Det var midt i vinternatten og bitende kaldt. Jeg kom før mamma og pappa rakk frem til sykehuset i Bærum. Jeg fikk meg moped da jeg var 14 år, og da jeg var 18, kjøpte jeg min egen Folkevogn. Jeg har alltid likt fart og spenning.

Faren var lysmester på Norsk Film. Han arbeidet på de fleste filminnspillinger i en mannsalder. Moren Tove var språklærer på Treider. De er fremdeles gift.

Bettina Banoun er durkdreven på avskjæringsmanøvre, hun kan behendig bytte tema – uten at samtalen går i knas. Hun kan med et eneste og hjertelig ja sette ugjenkallelig punktum for en diskusjon – og likevel fremstå som en positiv kraft. Selv når hun i realiteten trekker ned en bevoktet grensebom.

Det er imponerende manøvrering.

Storesøsteren, Katia, kjører Harley-Davidson, en brølende amerikansk maskin. Selv kjører Bettina Banoun italiensk. De er raske, og nette. Hun liker at de er litt mer fremoverlent, som hun uttrykker det.

Sykkel. Bettina Banoun fikk sin første tohjuling da hun var 14. Til 40-årsdagen kjøpte hun seg en Ducati 1199 Panigale. <font color="#b9b1b1">Foto: Tommy Ellingsen</font>

– Jeg hadde engang en engelsk Triumph Daytona, men den var tung og stor – over 200 kilo – og mer uhåndterlig. Italienske sykler er perfekte for meg, de er lavere. Og så er de veldig pene. Den første var en Ducati Monster. Den så jeg på en utstilling på Kunstindustrimuseet i 1996. Wow! Den skaffet jeg meg. Nå har jeg en Ducati 1199 Panigale.

Etternavnet har hun fra sin far Joseph, som bare kalles Jo. Han kommer fra en fransk-marokkansk, jødisk familie i Fez. Med unntak av oldemoren reiste resten av slekten fra Marokko da landet ble selvstendig i 1955. De flyttet til Paris eller New York. Noen dro til Israel.

– Jeg er oppvokst med marokkansk mat og musikk. Jeg har reist til Fez, Casablanca, Marrakech, Agadir, Essaouira og Atlas-fjellene. Det er for meg litt eksotisk. Ifjor reiste hele slekten for å feire mine foreldres gullbryllup i Marrakech. Jeg følte meg nok litt annerledes da jeg var liten og vokste opp i en blokk på Østerås. Pappa kunne gå med djellaba ute.

En djellaba er marokkanernes tradisjonelle, lange kjortel – og brukes av begge kjønn.

– Pappa kom fra et hjem der det jødiske var sterkt tilstede. Men han giftet seg med en norsk, ikke-jødisk kvinne. Vi gikk bare i synagogen én gang i året, på Yom Kippur.

Den vakreste byen. Anders og Bettina under karnevalet i Venezia i år. Gondolieren tekster! <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

 

Filmen «X»

Oppveksten var trygg og preget av stor frihet. Bettina og hennes tre søstre lærte å tenke selv og bli selvstendige. Storesøsteren Ninette Banoun tok bussen alene til den franske skolen da hun var tre år. Tidligere i år løp hun fem maratonløp på rad, i løpet av 24 timer. Og satte norsk rekord på 24 timersløp: 218,156 kilometer. Det er så visst noe med disse damenes utholdenhet, evnene til å nistirre på et mål uendelig langt der fremme.

Bettina Banoun var som barn statist i flere filmer, blant annet filmen om Olav den hellige med Jahn Teigen og Herodes Falsk.

– Det var mye venting, men jeg syntes det var gøy.

Oddvar Einarson – som var blant de sinteste og mest originale menn i den norske filmverdenen – laget midt på 1980-tallet filmen «X». 800 unge jenter ville spille hovedrollen som den 13 år gamle, pjuske grøfteblomsten Flora. Etter at auditionen for rollen strengt tatt var over, fikk Bettinas far høre om det. Hun dro alene ned til Skippergaten. Hun var 12 år, og fikk rollen.

Musikeren Jørn Christensen var motspilleren. Filmen er full av pønk, nyveiv, eksperimentell og støyende musikk. Holy Toy med den polske multikunstneren Andrej Nebb. Backstreet Girls. Her er forlatte industrilokaler, grå tristesse, rastløs vitalitet, opprør. Bål brenner. Og det er denne umulige kjærlighetshistorien mellom den altfor unge jenta – spilt av Banoun – og den altfor selvsentrerte mannen som er dobbelt så gammel som henne. Og samtidig så håpløst ung. Hege Schøyen har 80-tallets mest fluffy hår, like fluffy skulderputer, noen få fluffy replikker.

På en vegg skimtes en Tarkovskij-plakat. «X» er noe i nærheten av et poetisk, fåmælt mesterverk. Den ble da også belønnet med en Amanda – og juryens spesialpris i Venezia.

– Å være i Venezia under filmfestivalen var helt fantastisk. Jeg var blitt 14 år og bodde på Hotel Excelsior på Lido. Der bodde også Helena Bonham Carter, som var der med «A Room with a View».

– Fikk du snakket med henne?

– Nei. Men jeg lå ved siden av henne på stranden. Og jeg syntes jo at det var stas! Jeg var forresten i Venezia på karnevalet nå i februar. Venezia er magisk til alle årstider. En favorittby.

 

iMamma & iFamilien

Mens hun studerte på fullt stipend ved Balliol i Oxford hadde hun en av hovedrollene i Thomas Robsahms «Svarte pantere», en film om kontante miljøaktivister. Masterstudiet forutsatte egentlig at hun var ferdig med jusstudiet, men det var hun ennå ikke. Likevel ble hun bukket inn. Søknaden hennes skilte seg ut. Og så var det doktorgraden i Oslo, den første kvinnelige doktorand i skatterett. Jada.

Hun bor på Abbedikollen. Hun forteller at mor og barn i vinter paraglidet med ski fra 2000 meter. Lille Frances på seks var førstemann ut. Hun og William går på sirkustrening. Alexander går på Oslo International School på Bekkestua.

– Barnerommene i huset vårt er ganske små. Barna har nok flere leker enn da jeg var liten, men vi sparer alle på loftet. Mine gamle bøker er fremdeles i bruk. Vi har ingen tv i stuen. Alle har hver sin Ipad, med øretelefoner.

De får reist mye. Kloden rundt.

– I år var vi i Australia, der jeg besøkte en professor jeg hadde hatt i Oxford. Å studere i Oxford var tøft og tungt. Det var spennende og utfordrende. Og utrolig elitistisk.

– Og det kommer fra deg?

– Ja, bare det å ha et system med tutorials – der professoren kun underviser deg i timen – det er ikke bærekraftig å gi så mye til så få, men det var fabelaktig å få oppleve det. I Oxford måtte studentene være analytiske og kritiske, ikke bare deskriptive. I Norge kan studentene få som oppgave å skrive alt de kan om avtalelovens paragraf 36. I Oxford gis helt andre typer oppgaver som fordrer kritisk tenkning.

Fakta:

12 Tette

1. LESER DAGLIG DN, Finansavisen, Dagsavisen, Aftenposten.

2. SER PÅ Film på hjemmekino. Akkurat nå «Okkupert» på TV 2, med Henrik Mestad, som jeg spilte mot i 1992. Han ser akkurat lik ut!

3. HØRER PÅ Variert musikk. Favorittlisten laget jeg ved å ta utgangspunkt i Van Morrisons «Have I told you lately» og trykke på Genius-funksjonen.

4. FAVORITTDUPPEDITT Ski. Har mange skipar: klassisk langrenn, skøyting, løssnøski, randonné. Og snowboard.

5. KJØRER Ducati 1199 Panigale og en gammel Range Rover fra 2002, som skal byttes ut med en elbil. Sommerbilen Lotus Elise fra 1998.

6. SKULLE BLI SOM 12-ÅRING Da jeg var 12 år, ble jeg intervjuet av Aftenposten og sa at jeg enten ville bli skuespiller, politiker eller advokat.

7. FAVORITTNETTSTED yr.no og skiforeningen.no.

8. FAVORITTBOK George Orwells «Animal farm». Har lest mye av P.O. Enquist, mye dokumentarisk.

9. GOD TIL Å prioritere jobb og familie vekselvis. Tidvis intenst og med lite søvn.

10. DÅRLIG TIL Å lage mat. Det står heldigvis min mann for. Jeg er håndlanger og kakebaker.

11. REDD FOR Truende hunder.

12. KAN IKKE FORDRA Urettferdighet.

 

Oppdraaagelse

Skatt og formue er evige gordiske knuter når vi forsøker å snakke om rettferdighet.

– Du, dette er vel flytende, og kulturelt og historisk betingede størrelser? Det finnes jo ikke noen objektiv, sann skatt eller en endelig måte å regne ut formue på?

– Jeg ville i mitt doktorgradsarbeid skrive om omgåelse og gjennomskjæring – om grunnleggende aspekter ved jusen. Hva kan skattyteren gjøre, og hvor går grensen for hva skattemyndighetene kan gripe inn mot? Når det ilegges 60 prosent tilleggsskatt for omgåelse, er det jo i realiteten både en skattesak og en straffesak. For meg som advokat blir rolleforståelsen viktig. Det er stor forskjell på om man leder folk ut i omgåelse – som klienten straffes for – eller om jeg som advokat prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Alle har krav på rettssikkerhet. Rett skatt til rett tid.

– Du har ingen betenkeligheter med å representere Fred. og Petter Olsen?

– Absolutt ikke. Jeg har ingen kvaler med å ta skattesaker for næringslivet og private. De formuende har også krav på rettssikkerhet, og Grunnloven, menneskerettigheter og EØS-avtalen gjelder for fattig og rik.

– Er det heftig å by staten opp til kamp?

– Denne skattesaken til Olsen-brødrene er veldig omfattende. Det er mange inntektsår, mange problemstillinger. Vi angriper mange vedtak. Det er krevende både for oss og for staten. Men det er alltid gøy å forberede en sak og være i kampen. Jeg liker rettssaker.

Stort, bredt smil. Hun snakker om «den oppdraaagende effekten» for lovgiver. Et adelsmerke for jurister i det absolutte toppsjiktet – der Banoun hører hjemme – er evnen til å dra ut en vokal i et ord som skal veie et tonn.

Hun har eksellert i Fokus Bank-saken i Efta-domstolen. Skapt presedens. Skapt lov. Vært en synlig og aktiv premissleverandør til de store samtalene om juridiske spørsmål.

Da hun brått sluttet i BA-HR for å følge sjefen sin, truet de med å saksøke ham – for å ha rappet med seg Banoun.

– Det ble det heldigvis ikke noe av. Det ville i så fall vært hvit slavehandel.

– Det var vel en hyggelig kompliment å få?

Hun ler det vekk. Banoun vet nok at hun tilhører eliten og de privilegerte.

Men det er ikke noe å mase med. Det er sånn det er. Hun ble aldri, ikke i det virkelige livet, den rollefiguren hun så djervt fremstilte i «X». Men filmerfaringene forsynte henne med veldige formuer av kulturell kapital. Som ikke kan beskattes.

 

Mannen

Hadde Bettina Banoun vært en tegneseriehelt, hadde hun både reddet regnskogen, blitt generalsekretær i FN og kappkjørt med Bruce Willis på topptrimmede badass-motorsykler. Modesty Blaise er favorittheltinnen.

Hun håndplukket mannen i sitt liv.

Det sies at da hun var et par og tyve og karrieren allerede var i svimlende fart, rettet hun laserfokus mot sin fremtidige ektemann.

– Jeg jobbet i Telenor. Vi skulle lage Canal Digital og trengte en konkurranserettsadvokat. Jeg spurte en kollega om hvem som var best i landet. Jeg fikk Anders Ryssdal til svar. Han var partner hos Wiersholm.

– Og var litt eldre, vel?

– Litt eldre. Jeg har alltid falt for mandighet og intelligens!

Her må opplyses at han feiret 60-årsdag nettopp.

– Så jeg ble hans klient. Vi satt med en fusjonsavtale som vi forsøkte å lose igjennom. Han gjorde umiddelbart et veldig inntrykk. Han var strålende fra første stund. Jeg falt for ham først. I et møte – det var ti andre der – fikk jeg spurt om han ville dra på ferie med meg.

– Ærru gæren?!?

– Jeg klarte å fremsette forslaget på en litt tilfeldig, tilslørt måte. Hadde sjekket litt opp på forhånd og visste at han var skilt. Det var sterkt å gjøre det, jada. Men den som intet våger, intet vinner. Det var fredag den 13. desember 1996. Neste år har vi 20-årsdag. Vi dro en uke til Egypt. Han fridde i løpet av den uken.

– Det gikk da fort?

– Det var ikke gærent, nei, men ordentlig frieri kom på vår ettårsdag.

– Høyesterett skal ha ny justitiarius. Har du noen favoritt til stillingen?

– Ja, jeg har min soleklare favoritt!

– Det spekuleres på at din mann vil søke?

– Jeg skal ikke si noe. Men han ville egnet seg. Få har bidratt så mye til norsk rett med både rettsutvikling og rettssikkerhet som ham.

– Dersom han fikk jobben, ville det vel medføre et vanvittig inntektsfall for familien?

– Joda, men penger betyr ikke alt i denne verden.

Les også:
Restauranter: Amerikansk mat blir aldri så god som et sultent hode tror den skal bli.

Vin: Dette drikker du til hummer.

Ukens «Lunch»: Med Dieselgate-motor under panseret.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk