Adele Matheson Mestad er ny direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter

– Hva som irriterer meg?

Hun smiler.

– Jeg prøver jo egentlig å samle på ting som blir bedre. Men det er klart … Jeg liker ikke at flere og flere argumenterer med «jeg føler …». Denne subjektiveringen av alt. Du har disse vaksinemotstandere som sier: Jeg vet at vitenskapen mener at det er bra å vaksinere barna sine, men jeg føler likevel at det er noe unaturlig med å stikke en nål i armen og sprøyte inn ting.

Et vennlig blikk.

– Jeg bryr meg da ikke om hva du føler om det. Når det eksisterer fakta, synes jeg det minste vi kan gjøre, er å bestrebe oss på å forsøke å la diskusjonene støtte seg til dem.

Orden og kaos

Adele Matheson Mestad blir omtalt som en idealistisk drevet kapasitet innen jusen. Det var langt fra noen overraskelse da hun nå fikk jobben som direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter, det offentlige organet som skal fremme og styrke menneskerettighetene i Norge. I ti år, rett fra studiene, jobbet hun hos Regjeringsadvokaten, blant annet som advokat for staten i saken Anders Behring Breivik anla mot Norge fordi han mente soningsforholdene brøt med menneskerettighetene.

Selv kaller hun seg en domstolentusiast. Hun tiltrekkes av det ryddige ved de juridiske prosessene, at motpartene fremfører sin sak, helst så saklig som mulig, og en dommer dømmer, man kan anke, men til slutt – hver eneste gang, og dette blir hun tydelig glad av å si – ender man opp med en rettskraftig dom. Rettsanvendelse er et annet ord hun også helt synlig liker. Faktum. Skjønn også, for så vidt. Absolutt.

Hun ler.

– Den virkelige verden er veldig mye mer rotete. Litt som meg selv, egentlig, sier hun, og dette er også noe – i ærlighetens navn – som blir nevnt om man spør rundt. Men på den annen side, hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi ikke titt og ofte finner oss selv balanserende på randen av hverdagskaoset, på jakt etter noe som pleide å ligge et sted, men som av en eller annen grunn ikke ligger der nå når du må ha det, og du begynner planløst å virre rundt fra rom til rom, som om du er helt uten anelse om noe som helst her i verden.

Utenfor ligger Sankthanshaugen, som resten av Oslo, i morgensol.

– Og dette med at taushet er gull, at tomme tønner rumler mest eller som man roper i skogen … Jeg vet ikke. Hva er denne tanken om at det er så fint å holde kjeft? Men jeg spør antagelig bare fordi jeg ikke er flink til det selv. Jeg var på et AFF-kurs i Samspill og ledelse for en stund siden. En dag skulle vi sitte i en ring og være stille … og etterpå sa en av de andre at det var så utrolig nydelig å sitte sånn i taushet, for én gangs skyld.

Hun stopper.

– Jeg syntes det knapt var til å holde ut.

Gamle og nye penger

– Jeg pleier å si at jeg vokste opp ved siden av Gressbanen, som er hjemmebanen til idrettslaget Ready, fordi det høres litt bedre ut enn å bo vegg-i-vegg med Holmenkollen tennisklubb, og begge deler er sant.

– Har du et problematisk forholdt til å komme derfra?

– Ja, eller det er litt både-og. Jeg har alltid følt meg veldig heldig, vokste opp trygt og godt, i en snill og ressurssterk familie med foreldre som stilte opp helt ubetinget. Samtidig var det jo unektelig et litt ensartet miljø. Man hadde for eksempel dette merkelige uuttalte skillet mellom de som hadde tjent pengene sine selv, og de med gamle penger. Jeg husker vi hadde en i gaten som febrilsk forsøkte å få huset riktig, utskjæringene på døren, hagen, fargesjatteringene, pyntingen, men han klarte det ikke. Det er subtile nyanser, små koder, som er nesten umulige å lære seg. Nikkersen skal ikke bare være dyr, den skal være gammel og nærmest utslitt. De var og ble nyrike.

– Hva med dine foreldre?

– De var ikke rike sånn. Faren min var sosialøkonom og moren min fysioterapeut, som utdannet seg til jurist i voksen alder. De kjøpte hus på riktig tidspunkt og pusset opp. Men jeg husker oppveksten som litt preget av høye tujahekker. Jeg har hatt lyst til at barna mine skal vokse opp mer i sentrum av byen. Om fedrene hentet på skolen eller i barnehagen i min barndom, kom de i dress. Her kommer de i overall, sporveisuniform, kunstnerkjortel – og dress. Jeg mener at mangfold er bra.

Hun ler.

– Jeg husker da de åpnet Stortinget t-banestasjon, sånn at trikkene kunne kjøre mellom øst og vest.

– Du sier trikk, ja. Ikke t-bane?

– Der jeg kommer fra, sier man trikk.

Hun smiler.

– Da ble de liv i leieren, skal jeg si deg. Ungdommer fra østkanten kom med trikken og stjal merkejakkene våre. Sånne SNC-jakker med høy hals. Dette var før mobilene.

– Så så mye for mangfoldet?

– Nei nei, det er en feilslutning. Det var jo nettopp mangelen på mangfold – ulikhetene og skjevheten mellom oss – som var hovedgrunnen til at det skjedde.

Minnet av macheten

Hun var 26 da hun satt i en rettssal i Arusha, nord i Tanzania. Hun jobbet for påtaleenheten i Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda. Det var en film som ble vist. Kameraet filmet ovenfra. Som de andre i rettssalen så hun den enorme køen av mennesker på lerretet. De skulle forbi et sjekkpunkt. Der måtte hver og en vise frem identifikasjonskortet sitt. Om du var hutu, fikk du passere. Om du ikke kunne fremvise papirer, ble du regnet for å være tutsi. Noen gikk videre fra kontrollen. De fleste ikke. De kom ikke forbi.

Hun kommer aldri til å glemme det.

De så armen stige til værs, macheten som hugget. Nestemann kom frem. Armen gikk opp. Neste. Det helt mekaniske i det.

– Jeg hadde lest den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendts «Ondskapens banalitet», om hvordan jødeutryddelsen under annen verdenskrig kunne skje, men der lå mye av forklaringen i at folk adlød ordre og bare gjorde jobben sin. Men i Rwanda var det militære ansvaret ikke det samme. Det var noe annet som fikk folk til å gå og hente macheten, for så å drepe naboen. Det oppsto nærmest en massepsykose. For meg var det den mest forrykkende erfaringen jeg har hatt. Inntil da hadde jeg en slags grunnleggende tro på det gode i mennesket, men hva fortalte disse handlingene om oss? Jeg har reflektert mye over det.

– Hva har du kommet frem til?

– At sivilisasjonen er en mye tynnere hinne enn vi liker å tro.

Hva ville ha skjedd?

– Barn forsvinner i Norge. Det blir ikke noe ramaskrik. Men det er barn som forsvinner.

Hun kikker opp.

– Vi omtaler dem som enslige mindreårige asylsøkere. Men uansett hva vi kaller dem, de er barn. Tenk om andre barn hadde forsvunnet på den måten. Hva ville ha skjedd?

Det blir stille.

– Tenker du at vi nordmenn ikke tror menneskerettigheter er noe som handler om oss?

– Ja, det er mange som blir overrasket over at vi jobber for menneskerettighetenes stilling i Norge. En del tenker at dette er ting de driver med i Afrika. Og selvfølgelig står menneskerettighetene i Norge veldig mye sterkere enn nær sagt alle andre steder, noe som også gjelder i andre land med liten grad av ulikhet, men vi har likevel vårt. 76.000 eldre blir utsatt for vold i hjemmet. Én av to samiske kvinner opplever vold. Alvorlig psykisk syke blir kastet på glattcelle i fengslene våre. Når vi utvider fullmaktene til overvåkning i bekjempingen av terror, kan det være lett å glemme prisen vi betaler. Og når det kommer til behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere, har vi altså ikke alltid så mye å være stolte av. Ta barna som forsvinner, for eksempel. På noen mottak er det ikke nok voksne til å se til at de har det bra og som passer på at de får nok mat og søvn. Vi må ikke slutte å bry oss. Når disse barna først er her, må vi behandle dem som våre egne. Den dagen vi begynner å tenke at det ikke er så farlig med dem, det er kimen til mye ondt. Om vi ser oss rundt i verden i dag, sier utviklingen meg en viktig ting: Nå må vi konsentrere oss her.

Hun stopper.

– Vi må ikke glemme hva som står på spill her. Vi må aldri glemme det.

Eventyret

Sommeren for tre år siden skulle familien på fire kaste seg uti det og oppleve eventyret. Barna skulle nettopp se at ikke alle steder var som på Sankthanshaugen i Oslo, utvide referanserammene, få nye perspektiv.

Hun ler.

– Vi skulle seile på Stillehavet i tre måneder. Besøke sydhavsøyer, se hvordan folk levde der. Finne en annen rytme. Jeg så vel egentlig mest for meg å sitte på dekk med solhatt og et glass hvitvin.

– Hvordan gikk det?

– Vi skulle bli med en båt som seiler der nede, eid av et ektepar, en tysker og en amerikaner, med to barn som er født om bord. Ti andre fremmede skulle være med på turen. Frie fugler, vil jeg nok kalle dem.

– Ja …

– Det første var jo at Stillehavet overhodet ikke er stille. Det var store bølger, og både jeg og den yngste datteren vår, som var tre, var uhelbredelig sjøsyke. Jeg måtte hele tiden ha noe for hånden som jeg kunne kaste opp i.

– Du hadde ikke vært i seilbåt før?

– Knapt. Og de gangene hadde jeg blitt nokså sjøsyk, som Henrik, mannen min, minnet meg på før vi bestemte oss, men jeg hefter ikke så mye ved sånt.

– Nei.

– Men hva skal jeg si. Det var store bølger. Båten lakk. Frie fugler kommer av og til med en del bagasje. Til slutt kom Henrik inn på lugaren vår, jeg lå utslått på sengen. Nå min venn, går vi av. Altså, for en mann! Jeg hadde aldri gitt opp noe i hele mitt liv, så jeg forestilte meg ikke engang at det var mulig, men her skar han gjennom.

Hun trekker pusten.

– Vi har en ting vi pleier å si i familien vår: For en flaks vi har. Henrik sier ofte det: Typisk oss å ha sånn flaks. Og tenk at jeg har ham. For en flaks.

Lytting og latskap

– En ting jeg er overbevist om: Folk flest er smarte folk.

– Ja?

– Jeg tror for eksempel at veldig mange, som meg, synes debattprogrammer ofte er slitsomme og ubehagelige å høre på. To ytterpunkter blir invitert, ingen lytter og alle står på sitt. Jeg vet ikke hva som er tanken med dette. Vi blir i hvert fall ikke klokere, og mitt klare inntrykk er at folk har lyst til å forstå ting.

Hun retter seg opp på kjøkkenstolen.

– Jeg skjønner jo at dramaturgien med enkle konflikter er fristende. Rådene du får om du vil få plass i offentligheten, er å spisse budskapet, argumentere med en enkeltsak og bruke følelser. Du blir ikke rådet til å lytte til motparten, for å se om dere kanskje er mer enige enn dere tror. Selv om alle vet at det hadde vært det beste. For samfunnet. Som er oss alle, egentlig.

– Samtidig ser vi jo en økt polarisering?

Hun ser opp, blikket er vennlig.

Det er fint at internett gir et ytringsrom til folk som før ikke slapp til, men samtidig er det sånn at noen sterke stemmer i kommentarfeltene skaper en følelse av større splittelse enn det vi egentlig har

– Men gjør vi egentlig det? Jeg mener det er marginale spørsmål som får ta utrolig mye plass. Det er fint at internett gir et ytringsrom til folk som før ikke slapp til, men samtidig er det sånn at noen sterke stemmer i kommentarfeltene skaper en følelse av større splittelse enn det vi egentlig har. Det finnes selvsagt land der polariseringen er høyst reell, som for eksempel Storbritannia og USA. Som en følge av politikk som er blitt ført der, opplever grupper i samfunnet der en total mangel på håp, som at barna deres kommer til å måtte stå i nøyaktig den samme miseren som dem selv, og med foreldre som ser den fremtiden for sine barn, står samfunn overfor betydelig mørkere problemer enn kommentarfelt.

Hun ser ut som hun synes hun har pratet seg litt bort, kanskje.

– Jeg mener det er en slags plikt å peke på ting som faktisk binder oss sammen. Uansett hvilken tue vi står på, bør vi bidra med det. Vi må lytte.

Hun smiler.

– Sånn er det jo ellers i livet også. Som når jeg og Henrik krangler, for eksempel. Det handler det jo til slutt om å sette seg ned sammen i sofaen og lytte til den andre. Å ta seg god tid til å finne tilbake til hverandre. Det er lett å bli lat i et forhold når det kommer til det. Vi må ikke bli late.

Siste runde

– Jeg har alltid lest dødsannonser.

– Hvorfor det?

Om 20 minutter skal hun være på den russiske ambassaden for å snakke om menneskerettigheter, men virker helt uaffisert av det.

– Jeg synes det er bra å vite at man skal dø.

– Ja?

– Det minner meg om at jeg ikke skal være redd. At jeg skal heve blikket. Flere ganger daglig forsøker jeg å heve blikket.

Hun kaster et blikk ut vinduet.

– Og så minner dødsannonsene meg om alle jeg ikke får møtt. Alle de ulike livene. Men når jeg leser annonsene, møter jeg dem litt til slutt likevel. I helt siste runde.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.