Professoren ankommer kafeen kledd i noe svinedyrt, frapperende elegant svart skinn. Han skal straks bekjenne at han er en jålebukk, uttalt med slank, tynnspikket «l». Håret er lyst grått, kanskje mer hvitt, og stritter rett til værs slik det pleier. Han er en slags prangende punk, for å knabbe og kna et begrep fra den norskættede, eksentriskradikale økonomen Thorstein Veblen (som kunne fremstå som en fillefrans, en ur-punk), eller en oppløpen tjommi og tjuagutt i ur-økonomen Adam Smiths kohort.
I