Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Ingebjørg Bratland: – Jeg tror kanskje jeg er blitt traumatisert. For mye bunad i ung alder

Tekst

Vil du få varsel hver gang Jens M. Johansson publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Ingebjørg Bratland har en dialekt, sangstemme og et oppsyn som minner folk om fjell og fjorder. Folk skulle bare ha visst.

Hun trekker pusten dypt. Hun tenker på ting som irriterer henne, og vet knapt hvor hun skal begynne.

– Ting som står i veien. Folk som går for sakte på fortauet, eller snakker for lenge når de skal betale i kassen. Saker jeg har kjøpt som kommer i emballasje det er umulig å få opp uten å rive og slite. Tape, plast og drit. Full søppelkasse. Medpassasjerer på fly som skal brette og holde på før de legger jakken helt utrolig rolig på plass i overskapet. Folk som passiv-aggressivt sier Du husker sikkert ikke meg … Altså, hva er det? Og da har jeg ikke begynt på forsinkelser.

Her må hun stoppe opp et øyeblikk.

– Å, herregud … Oj, oj, oj, legger hun til hoderystende.

Fakta: Ingebjørg Bratland

Alder: 29 år.

Familie: Mor, far og fire søsken.

Bakgrunn: Vokste opp i Vinje, men flyttet hjemmefra som 15-åring. Gikk på Foss videregående skole i Oslo. Albumdebuterte med folkemusikkprosjektet «Heimafrå», sammen med Odd Nordstoga (2013), som de mottok Spellemannprisen for. Har senere gitt ut tre album til. Musikken hennes er blitt strømmet over 50 millioner ganger på Spotify.

Stilling: Musiker og låtskriver.

Aktuell: Nytt album: «Papirfly» og turné.

– Eller folk i trafikken!

Nå virker hun faktisk opprørt.

– Jeg er en sånn som tuter og roper. Jeg kan kaste ting i veggen. Ikke i bilen, da.

Hun stopper.

– Skal jeg fortsette? Det finnes en utømmelig mengde av ting.

– Skal ikke folk fra Vinje være sindige og rolige?

– Jo, sier hun.

Hun har en klokkeklar latter.

– Og jeg tror folk oppfatter meg som en jovial, litt girl next door-type. Og jeg er jo det!

– Bare en nokså irritert, jovial girl next door?

– Ja, ikke sant! Når folk møter meg på turné, altså arrangører, så er jeg nok ikke så hyggelig som de hadde trodd. Jeg liker ikke å prate så mye, egentlig. Jeg må være ærlig og si det. Folk tror nok, fordi jeg snakker som jeg gjør og har sånn Synnøve Solbakken-hår, at jeg er blid. Men jeg er veldig mye sur.

Folk tror nok, fordi jeg snakker som jeg gjør og har sånn Synnøve Solbakken-hår, at jeg er blid. Men jeg er veldig mye sur

– Er du?

– Ja. Spør du folk som kjenner meg godt, så vil de garantert si at jeg er humørsyk. Jeg går ikke rundt og smiler akkurat.

Så den latteren igjen.

– Jeg grubler.

Bunadstraumer

Sangeren Ingebjørg Bratland tjente sine første 500 kroner som seksåring i beltestakk i Bygdøy stavkirke på Folkemuseet. Tre år senere fikk hun delta i Kappleik selv om hun var flere år for ung og måtte stille utenfor konkurranse. 16 år gammel sang hun «Den fyrste song» for en gråtende konge, som ble 70 år en iskald februardag. Under minnekonserten for ofrene etter terrorangrepet 22. juli var hun, 21 år gammel, allerede ansett for å ha en stemme som kunne samle Norge.

Søskenflokk i bunad. Tone Rose, David, Ingebjørg og Stian. Senere kom attpåklatten John.

Søskenflokk i bunad. Tone Rose, David, Ingebjørg og Stian. Senere kom attpåklatten John.

Hun kikker over bordet.

– Karrieren har kanskje ikke vært preget av så mye opprør?

– Nei, det kan du kanskje si, men jeg kunne gått i studio som ung og spilt inn «Den fyrste song», blitt en slags kvasi-Sissel Kyrkjebø. Det var nok av folk som ville at jeg skulle det. I stedet har jeg forsøkt å være meg selv og forsøkt utfordre lytterne mine litt mer for hvert album. Da jeg begynte med noen elektroniske elementer, var det en del som rynket på nesen og sa at hun vil vi helst ha med fele.

– Ja?

– Jeg har sett folk i publikum som holder seg for ørene fordi de synes musikken er altfor høy, en del av mitt publikum er jo nokså voksent. Eller de klager på at scenelysene blinker for mye og blender dem. Det har hendt at folk har krevd å få pengene tilbake.

– Virkelig? De kommer opp til deg og klager?

– Ja, ja. Og du skal se epostene enkelte sender. En skrev til meg og uttrykte hvor opprørt hun var fordi hun hadde sittet ved siden av meg på et fly og hørt meg si herregud.

Latter.

– Men det har også vært ganske mye bunad på deg opp gjennom?

– Ja, det har jo det. Men jeg går ikke i bunad lenger. Jeg tror kanskje jeg er blitt traumatisert. For mye bunad i ung alder. Jeg blir av og til spurt om jeg ikke kan ta på meg bunad når jeg skal opptre. Men jeg sier nei. Vet du, folkemusikere krever gjerne 1000 kroner i bunadstillegg nå. Det skjønner jeg, altså.

– Men 17. mai da?

– Da sitter jeg helst inne og ser på tv i kimono.

Fakta: 12 tette

Leser daglig: Nettaviser

Ser på: Jeg skal begynne på Netflix-serien «When They See Us»

Favorittduppeditt: Mobilen er jeg redd

Favorittnettsted: Instagram og Facebook

Kjører: Trikk

Hører på: For tiden går det mye i Brandi Carlile

Skulle bli som 12-åring: Logoped

Favorittbok: Victor Hugo: «De elendige»

God til: Jeg er lattermild, og lojal, tror jeg

Dårlig til: Humørsyk, litt vel pratsom. Utålmodig

Redd for: Ulyder, døden, kumlokk

Kan ikke fordra: Folk som somler

140 minusgrader

– Øver mye?

– Ja, sånn før turneen skal starte?

– Ikke egentlig. Jeg kan ikke si det. Jeg hater å øve, og det musikalske sitter ganske kjapt for meg.

Hun smiler, og legger til:

– Og jeg trenger publikum. Én ting er at jeg trenger det fordi publikum er utrolig viktig for meg, jeg klarer ikke å prestere skikkelig uten. Men jeg er også ganske lat. Jeg liker ikke ting som er kjedelig. Og jeg vil ha applaus. Å opptre uten applaus gir meg ingenting.

Ny latter. Det er morsomt fordi det antagelig er litt sant.

– Om jeg skal øve med bandet, så får de være så gode å klappe når vi er ferdige.

– Er du nervøs nå når det skal begynne?

– Nei.

– Du er ikke en som engster for ting?

– Jo, jo. Men ikke akkurat for dette. Jeg driver og visualiserer konsertene mine, på samme måte som jeg tror toppidrettsutøvere gjør før konkurranser, og da blir jeg mindre nervøs.

– Hva slags ting uroer du deg for?

– Uroer og uroer … Jeg er villig til å gå ganske langt for ikke å bli syk.

– Hvor langt da?

– Jeg går jevnlig inn i et trangt rom som holder 140 minusgrader, i bare undertøyet.

Hun ser merkelig nok alvorlig ut nå.

– Er det en ting?

– Det heter Cryosauna. Tanken er at de store organene må kjempe knallhardt for at du ikke skal dø. Hjertet pumper ekstremt kraftig. Tre minutter.

– Det høres ikke så sunt ut?

– Jeg vet ikke. Det er sånt vi holder på med her på Frogner.

Hun ler.

Bursdagskake-laging på kjøkkenet hjemme med moren Elizabeth. – Mamma er halvt britisk, så jeg er kvart. Det fulle navnet mitt er Ingebjørg Harman Bratland, og Harman skal egentlig uttales på engelsk.

Bursdagskake-laging på kjøkkenet hjemme med moren Elizabeth. – Mamma er halvt britisk, så jeg er kvart. Det fulle navnet mitt er Ingebjørg Harman Bratland, og Harman skal egentlig uttales på engelsk.

– Og jeg synes det er så kjedelig å drikke te, eller vann. Eller ta på skjerf. Så jeg gjør heller sånt. Jeg har gjort mye annet også. Akupunktur. Jeg har ligget i et sånn lukket tank med vann, floating. Jeg har gått til en dame som sa at her var det veldig mye energier, masse røkelse og myrra, på Vinderen, selvsagt. Aromaterapi. Kopping, det vil si å få festet sånn varme sugekopper på ryggen, det var dritvondt og jeg så ut som et persisk teppe etterpå. Jeg går til jeg blir syk. Så slutter jeg. Nå har jeg vært frisk i ett år.

– Tror du på det der?

– Nei, nei. Men jeg tror på placeboeffekten. Den har jeg veldig stor tro på.

– Er det noe annet du er redd for?

– Jeg er redd for kumlokk.

– For kumlokk?

– Ja, jeg har klart å innbille meg at det bringer ulykke å tråkke på dem. Da jeg bodde på Majorstuen, fikk jeg ofte problemer ved McDonald’s-en, for der er det en hel klynge med kumlokk og mye folk. Jeg liker ikke folkemengder noe særlig heller, forresten, det er litt derfor jeg har flyttet til Frogner, egentlig. Her er det nesten tomt. Ved Majorstuen-krysset kunne jeg ofte bli stående og balansere helt ytterst på fortauskanten når jeg ventet på det skulle bli grønn mann. Men til gjengjeld kan jeg knuse speil, uten at det plager meg. Jeg kan se svarte katter gå over veien og er ikke redd for å passere under stiger. Bare kumlokk.

Hun smiler.

– Men det hjelper å dunke seg selv på ryggen tre ganger.

– Hvor har du det fra?

– Jeg tror det var en venninne som sa det til meg da jeg var rundt ti.

Ingebjørg Bratland sang i Oslo Domkirke under minnekonserten for ofrene etter terrorhandlingene mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011.

Ingebjørg Bratland sang i Oslo Domkirke under minnekonserten for ofrene etter terrorhandlingene mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011.

Pertentlig og litt slem

Hun husker at familien pleide å sette seg i trappen når noe stort skulle fortelles i huset på Edland i Vinje i Telemark. Som at søstrene skulle få to skilpadder («Den ene klarte faktisk å rømme, det burde ikke være mulig.»), og hvordan hun forsto at hun hadde gjort noe galt når hun kalt til Gamlestøga, der faren ellers måtte gå om han ville ta seg en røyk. Hun husker lukten fra passasjerene i bussen til faren, som eier Bratland buss as.

Et kort smil.

– Jeg var ganske pertentlig, tror jeg. Storesøster. Flink. For eksempel når vi var på bærtur og jeg plukket og plukket molter, mens lillesøsteren min, som var en helt annen type, gikk naken rundt i slagstøvler og bare spiste.

Hun stopper opp.

– Jeg var nok heller ikke bare snill.

– Nei?

– På skolen var jeg det, men ikke mot dem som var rundt meg ellers. Praktikantene som skulle passe på oss. Eller søsknene mine, da.

– Hva gjorde du?

– Søsteren min likte for eksempel ikke å sove alene. Hun fikk mareritt og ville ligge inne hos meg. Vi hadde rom vegg-i-vegg og det gikk an å sende lapper oppe ved listen. Hun skrev hvor redd hun var. Men jeg sa likevel nei.

– Det er kaldt.

– Iskaldt. Men sånn er jeg fortsatt, tror jeg. Ingen kan gråte seg til et ja fra meg.

En klokkeklar latter.

– Når du har bestemt deg, så har du bestemt deg?

– Det finnes et bilde av meg der jeg står i rosa isoporhjelm med masse blod rennende fra munnen. Der er jeg seks år, og det er to dager til jeg skal begynne på skolen.

– Ja …?

– Jeg så det ikke som noe alternativ å begynne på skolen med melketenner. Så jeg rev ut en fortann.

– Okay …

– Dagen etter rev jeg ut den andre også.

– …

– Jeg har filt tennene mine også.

Stille.

– Selv?

– Da var jeg 12, kanskje, og en vikartannlege hadde sagt at jeg hadde veldig taggete fortenner. Og det kjente jeg at jeg faktisk ikke kunne gå rundt med. Så jeg dro hjem, fant mors neglefil på badet og filte dem ned.

– Bare sånn, foran speilet?

– Jeg grøsser jo selv nå. Men de ble veldig rette og fine da.

En gammel dame?! Jeg er Teskjekjerringa, du ser vel det! Det er en teskje som henger rundt halsen!

En gammel dame?! Jeg er Teskjekjerringa, du ser vel det! Det er en teskje som henger rundt halsen!

Knirking og død

Hun kaster et blikk bort på espressomaskinen.

– Jeg har lydallergi, sier hun.

– Eller – jeg er jo ikke utredet på noen måte. Men jeg klarer ikke ulyder. Altså, virkelig ikke. Helt fra jeg var liten. Jeg var redd for kjøkkenviften, som jeg mente var propellen til huset, og når den ble slått på, så jeg for meg at hele huset vårt skulle stige til værs. Men også nå. Da jeg bodde i en liten leilighet på Majorstuen måtte jeg stadig vekk opp om natten og stappe inn en ny sokk bak kjøleskapet, sånn at det sluttet å dure. Det var proppfullt av sokker bak der. Og hvis jeg er på en konsert og det er en synth-lyd som bare ligger der, for eksempel. Hele tiden. Det går ikke. Jeg må kjenne ham som styrer knappen i så fall. Men lyder jeg ikke forstår hvor kommer fra og som jeg derfor ikke kan gjøre noe med …

Hun rister på hodet.

– Jeg blir gal. En gang var jeg på en eventjobb, om bord på en treskute som knirket …

Hun ler, litt oppgitt over minnet og seg selv, muligens.

– En sommerfest for et revisorfirma eller noe. Vi lå ute på Oslofjorden. Skalldyr. Jeg hadde spilt en låt eller to. Og den båten knirket. Og den ville ikke slutte med det, og jeg kunne ikke si akkurat hvor lyden kom fra. Den var overalt.

Et kort sukk.

– Hva gjorde du da?

– Jeg hoppet over bord.

– Du hoppet i vannet?

– Med klærne på. Jeg ble liggende der og flyte som en gal dame. Jeg husker at jeg kom på at gitaren lå igjen på båten. Og at jeg var glad for at jeg hadde bukser og ikke skjørt.

– Så fikk de deg om bord igjen?

– Nei, det kom en ribb og kjørte meg i land.

Det blir stille. Lenge.

– Ja, sier hun.

– Ja …

Begge nikker.

– Hva grubler du på når du går rundt og ikke smiler?

– Alt mulig. Hvor gammel Joni Mitchell egentlig er. Kjente personer fra Fosnavåg. Porten til helvete, som er et gigantisk hull i ørkenen et sted i Turkmenistan, som har stått i brann i 40 år. Jeg googler mye.

– Hva med døden, tenker du på den?

– Nei, den må jeg ikke tenke på. Jeg er livredd for døden. Jeg tror ikke på noe liv etterpå, og tanken på at du bare ligger der under jorden … nei.

– Det blir helt stille i det minste.

Hun lyser opp.

– Det er sant.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.