Nazneen Khan-Østrem: «London»-forfatteren forteller om jakten på tilhørighet

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen Tveitereid publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Boken hennes om London og Nazneen Khan-Østrems egen historie handler om det samme: å flytte etter drømmen om et bedre liv.

Da Nazneen Khan-Østrem hopper på 21-bussen retning østover denne tirsdagskvelden, har mørket falt på. Hun har klaget litt over den første høstkulden, som alltid kommer overraskende. Nå skal hun hjem til kjernefamilien på Årvoll, kanskje plukke opp noen rester fra middagen, forberede seg til morgendagen.

Ingen på bussen kan se at hun ble født i Nairobi, der hun ble båret på ryggen av barnepiken Wango. Ingen kan vite at hun gikk på privatskole i Surrey. Eller var pønkerjente i Flekkefjord.

I huden kan hun se indisk ut. Chilenere tror ofte at hun er chilener. Men hun er pashtuner. Fra munnen renner et sørvestlandsk, ispedd bergensk.

Hun drømte om å okkupere hus, men startet på tannlegestudiet. Hun vanket på Blitz, men har alltid elsket Frogner.

Egentlig har hun bare ønsket én ting: Å få være Nazneen.

Bortenfor Big Ben

Jeg kom i skade for å foreslå en indisk restaurant, tenkte at det kunne passe.

– Nei, nei. Jeg blir frustrert på indiske restauranter i Oslo, sa hun.

Fakta: Nazneen Khan-Østrem

Alder: 51

Sivil status: Gift med journalist Olav Østrem, to barn på 13 og 14 år

Bakgrunn: Statsviter, med master i International Relations fra London School of Economics. Journalist blant annet i Aftenposten, programleder i NRK2. Forfatter av boken «Min hellige krig» (2005). Høyskolelektor ved Journalistutdanningen på OsloMet.

Stilling: Forlagsredaktør for sakprosa i Aschehoug.

Aktuell: Har fått svært gode kritikker for sin bok «London. Blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet».

Brått husket jeg hva hun skriver om sin mor: Dersom hun merker antydning til sukker eller kokos i currysausen, rynker hun kraftig på nesen. I deres familie skal indisk være som i Punjab. En stund er vi enige om et italiensk sted, før hun kommer på at der er det en grusom akustikk. Hun foreslår en amerikansk barbecue, fordi hun er glad i sørstatene. Men finner ikke selv restauranten, kosmopolitten går feil på Grünerløkka! Dessuten er hun forsinket etter datakurs på Aschehoug forlag der hun jobber, hele systemet skal endres, selvfølgelig, akkurat nå, midt i stresset med deadline på et krevende manus hun er redaktør for. Og når hun selv gir ut bok. Plutselig skjer alt. Hun skal holde foredrag, hun er gjest i «Nytt på Nytt» og i bokprogrammet «Brenner Live». Hun har fått en sekser på en terning, Torbjørn Røe Isaksen kaller den «et funn for moderne anglofile». En forfatters drøm. Men hun får ikke ned stort av maten, selv om kyllingen er glasert og grillet etter alle sørstatlige prinsipper.

– Det jeg vil, er å formidle et annet London. Ikke skrive om erkeengelske scones og te, ikke «Downton Abbey»-versjonen av London. Men om en by der mennesker fra hele verden lever side om side, og mange strever for å skaffe seg et nytt liv. Byen der selgeren på et marked sier «darling» til deg. Nordmenn tror at jeg har skrevet en reisebok. Nei, det er et historisk by-portrett, prøver jeg å forklare.

– Du, jeg har noe jeg må innrømme.

– La meg gjette: Du har aldri vært i London. Det går fint. Det hadde ikke mannen min heller, da jeg møtte ham.

– Hvor bør jeg dra først?

– Du kunne starte med Clapham. Der er det pent, men ikke for pent. Hyggelige folk og gater, mange unge irer. Brixton kan bli litt for mye på en gang, selv om det er min favoritt. Unngå Shoreditch, hvis du vil slippe den ubehagelige blandingen av fattigdom og skandinaviske turister som alle ser ut til å være hentet ut av et dansk designblad. Eller King's Road, der norske jenter, høye og blonde, står og roper foran de eksklusive butikkene.

Fra Kenya til Høyanger

Boken hennes, «London», er blitt til over flere år, med utallige turer på kryss og tvers gjennom byen. Takkelisten teller 99 personer. Manuset er kuttet ned til 500 sider, der lyden av Cornershop og lukten av koriander stiger opp. Full av historiske fakta og beskrivelser som at karnevalet i Notting Hill forandrer bydelen fra en «pastellfarget vannbakkels til å bli en dryppende cocktail av frityrstekt kylling og rom.»

Hun kaller boken en reise blant ektefødte barn av det britiske imperiet. Som henne selv. Hun vokste ikke opp i London, men lengtet dit. Fra eplehagene og tennisbanene i vakre Surrey. Hun kommer fra en velstående familie av leger og diplomater. Besteforeldrene ble født i Kabul, men flyttet som barn til India. De fikk høy utdannelse, og stillinger som embetsmenn i Britisk Øst-Afrika, som senere ble til Kenya. Der vokste barna deres opp som såkalte Kenyan Asians.

– Under turnustjeneste bodde foreldrene mine i en stor villa, full av tjenere. Det var et strengt hierarkisk samfunn. Engelskmenn regjerte, asiater jobbet og kenyanere slet på bunnen. Når foreldrene mine forteller om denne perioden av livet, blir sønnene mine på Årvoll sjokkerte.

Faren ble utdannet lege ved det beste universitetet i Pakistan, der han også utmerket seg som tennisspiller. Han reiste Kenya rundt og behandlet syke mennesker. «De var lykkelige i Kenya», skriver Khan-Østrem om foreldrene. De reiste til England da faren skulle etterutdanne seg. Men etter seks år ble kursen satt mot den norske vestkysten, i båt fra Newcastle.

– England på 1970-tallet var ikke et fantastisk sted å bo. Det var mye fattigdom, streiker og rasisme. Vi hadde flere venner som hadde dratt til Norge, der særlig helsevesenet skulle være bedre. Da jeg flyttet, tegnet alle i klassen et brev til meg, der bodde jeg på toppen av et fjell og sto på ski til skolen.

<p>Slik så Nazneens skolepult ut i Flekkefjord, da hun leste anarkistiske fanziner og spilte punk.</p>

Slik så Nazneens skolepult ut i Flekkefjord, da hun leste anarkistiske fanziner og spilte punk.

England på 1970-tallet var ikke et fantastisk sted å bo. Det var mye fattigdom, streiker og rasisme

De kom til Høyanger. En industriby, med et ganske internasjonalt miljø. Nazneen var med på turn og speider, elsket fiskegrateng og risengrynsgrøt. Det var lettere å være barn i Høyanger enn ungdom i Flekkefjord, med én tv-kanal og tung ten sing-dominans. Hun leste tidlig Bjørneboe og Emma Goldman. Når flekkefjæringene reiste på hytta, dro familien Khan til leiligheten i London. Der slukte hun alt av populærkultur, særlig musikkblader. En barndomsvenninne var blitt pønker! Og en dag fant hun en ørliten sortkledd gjeng i Flekkefjord.

– De var gothpønkere. Med sans for vampyrer og skrekkfilm. Der fant jeg en plass. Mitt opprør handlet ikke om å bryte ut fra religiøse lenker, men om konformitet. Foreldrene mine er svært liberale, men besteborgerlige. Opprøret besto i sorte klær, punkmusikk på rommet og anarkistiske fanziner i postkassen, som til farens frustrasjon dukket opp uten innpakning. – Det var ikke bra, hva kunne folk tro. Jeg ble ofte med ham til Oslo, når han skulle på legekonferanser. Hans største mareritt var at han skulle få se datteren sin på Blitz. En dag kom han forbi der, Rikshospitalet lå jo rett ved. Og traff meg sammen med en skinhead, som spyttet på gaten mens vi pratet! Fullstendig uhørt, for min far. Hun ler over dette minnet. – Jeg tror ikke foreldrene mine skjønte noe av hva jeg holdt på med. De ville at jeg skulle bli tannlege. Jeg prøvde i to år, men realfag er ikke meg. Det var vel frihetsidealet, som tiltrakk meg ved punk og anarkisme. Og den kollektive ideen, om inkludering. – Var du ensom? – Jeg har alltid vært misunnelig på jenter som har en venninnegjeng, fra skolen eller studietiden. Det har jeg aldri hatt. Jeg var litt sky og nervøs. Jeg fikk lettere guttekompiser, som var musikkinteressert.

En av dem fikk hun øye på blant publikum i et NRK-program. Det var en livesending med Imperiet, og Nazneen satt klar hjemme i Flekkefjord med betaopptageren. Hva var det hun så der på andre rad? En fyr med sort, typete hår som så ut som Robert Smith i The Cure! Hun hadde rommet fullt med plakater av Robert Smith, som var helten på 80-tallet, slik Courtney Love var det på 90-tallet. Hun måtte få tak i denne personen. Hun sendte en kontaktannonse til Nye Takter, der hun søkte etter en sortkledd mann på andre rad fra Imperiet-konserten. Hilsen The Cure-interessert. To uker senere lå et svarbrev i postkassen, med gotisk skrift på konvolutten. Fra Erik Jacobsen, som nå er kulturjournalist i NRK.

– Det viste seg raskt at vi var beslektede sjeler, han med sitt opprør mot borgerligheten på Frøen i Oslo. Vi skrev brev, snakket i timevis, og ble venner for livet.

<p>Bergen, 1988. Nazneen som 20-årig tannlegestudent i Bergen.</p>

Bergen, 1988. Nazneen som 20-årig tannlegestudent i Bergen.

Eleganse på Årvoll

Med adresse Flekkefjord, var Kristiansand nærmeste by av en viss størrelse. Det ble ikke mange turer dit.

– Jeg husker hvordan folk stirret på oss nedover hovedgaten der. Det ble stille, som i en cowboyfilm, når en ny gjest kommer inn i saloonen. Jeg tror det også handlet om at folk ble forvirret av fremtoningen vår. Husk at dette var på 80-tallet. Mamma er alltid skikkelig velkledd, som Joan Collins. Alltid høye hæler, perfekt manikyr. Faren min i dress og slips. Han har aldri eid et par dongeribukser. Vi var nok ikke innvandrere slik folk var vant til å se dem, som pakistaneren på gatehjørnet. Eller som jeg ble spurt av en kar på desken, da jeg jobbet i Aftenposten: Hvilken kiosk eier din far?

Hun har sans for pene kjoler selv. Alt som er fornemt. Kakene på Hotel Bristol og de elegante, gamle damene der. Det verste vennene klarte å finne på under utdrikningslaget, var å tvinge henne inn i en allværsjakke på Kunstnernes Hus.

– Men jeg har to Fjellreven-sekker nå. Og en anorakk. Og fjellsko!

Det må til når du bor på Årvoll. Man kan si mye pent om Årvoll. Grønt, rolig og sosialdemokratisk. Hageflekker og allværsjakker. Lillomarka som sklir over i Nordmarka. En kveldstur rundt Isdammen. Utsikten fra kollene omkring.

– Det er lave skuldre på Årvoll, en liten landsby der alle kjenner alle. Og med en ganske sterk friluftslivskultur, som jeg sliter litt med. Vi blir neppe boende der oppe til jeg dauer.

Men det blir nok Oslo, og ikke byen hun insisterer på å kalle verdens navle. Hun har prøvd å bo i London, da hun hoppet av karrieren som programleder i NRK, for å studere ved LSE.

– Jeg savnet venner og Oslo. Det var tungt å starte på nytt som 30-åring. London er som en kjæreste du er fryktelig forelsket i, men som du ikke kan være sammen med. Avstandsforelskelse er best.

Hjemme igjen i Oslo, på baren Robinet, dit hun alltid vender tilbake, sa forfatteren Bård Torgersen til henne: «Nazneen, du er jo en del av Oslo».

– Det er det fineste noen har sagt til meg. Da skjønte jeg; ja, jeg er Oslo-jente!

Fakta: 12 tette

Leser daglig: VG, The Times, Klassekampen, Guardian, Aftenposten, Dagbladet, Daily Mail, NRK.no

Ser på: Top Boy, Lewis og Our Boys

Hører på: John Coltrane

Kjører: Peugeot 308 SW

Redd for: Nasjonalisme

Skulle bli som 12-åring: Detektiv

Kan ikke fordra: Folk som ikke tar av sekken sin på ryggen når de reiser kollektivt

Favorittbok: «Distorted Imagination: Lessons from the Rushdie Affair», av Ziauddin Sardar og Merryl Wyn Davies

Favorittnettsted: Spitalfields Life – The Gentle Author

Favorittdings: Pat McGrath-leppestiften

God til: Å være sosial

Dårlig til: Å gå på fjelltur

Det er lett å forherlige det kosmopolitiske mennesket. Som har føtter, ikke røtter. Kanskje er boken hun har skrevet en hyllest til dette idealet. Samtidig ser Nazneen Khan-Østrems liv også ut til å handle mye om en søken etter trygghet og tilhørighet.

– Jeg har tenkt mye over hvordan livet ville blitt om vi ikke hadde dratt fra England. Kanskje ville jeg blitt mindre opprørsk, med tryggere rammer rundt meg. Jeg bærer en indre uro med meg. Heldigvis har jeg en mann fra Ålesund, bunnsolid som Sunnmørsalpene. Han er helt annerledes enn meg, så trygg på seg selv. Hvis jeg hadde vært gift med en som var like flytende som meg selv, kunne det blitt litt … slitsomt. Brexit-punk.

Forlagsredaktøren hører musikk mens hun jobber, gjerne hip-hop eller gammel soul. Med jevne mellomrom tvinger hun tenåringssønnene til å se Asian Dub Foundations 20 år gamle video «New Way, New Life». Der er alt. Til gjengjeld er sønnene stolte av å ha en mor som har intervjuet Snoop Dogg. Heller ikke feil å bli guidet gjennom Peckham, der mye av sjangeren grime stammer fra.

– Det sønnene mine steiler over når vi reiser gjennom London, er de voldsomme økonomiske klasseskillene. Mye større enn i Norge, men det begynner å øke i Oslo også. Flere går på privatskoler, på vestkanten er det fotballakademier. Under en kamp ble en av gutta våre spurt: Er dere et akademilag? Nei, vi er et borettslag, svarte han.

Hun ler en oppstemt latter, som hun ofte gjør.

– Har brexit forandret London?

– En sterk fremmedfiendtlighet har piplet frem, som begynte med utvidelsen av EU mot Øst-Europa. Det er blitt en etablert sannhet at polakkene tar jobbene og oppstått et hierarki av hat. Problemet er at polakkene også er ganske rasistiske mot karibiere, jøder og muslimer. Mot dette står den fantastiske ordføreren, Sadiq Khan, fast på at London ønsker alle velkommen.

Nazneen Khan-Østrem har spurt mange hva de tenker om brexit. Hjemme hos en gammel polsk pønker, som skapte flere av Londons ikoniske klubber, fikk hun et svar som satte henne ut: «Å melde seg ut av EU er helt i punkens ånd».

– Det er nihilismen, det, vet du. Men det var fantastisk å være hjemme hos Czezowski, i et hus med alle mulige fargekombinasjoner. Dyr kunst på veggene. Kinesiske vaser. Persiske tepper. Og to eksentriske bohemer i kimono. En sånn person skulle jeg ønske at jeg var.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk