Du er historiefortelleren for ditt eget liv, og du kan skape din egen legende – eller ikke.

Isabel Allende (f. 1942)

UTE SENKER NATTEN SEG

Et mørklagt juletre i ekte plastikk sturer litt molefonkent i en krok i resepsjonen. Møterommet har fototapet fra gulv til tak, et par – en mann og en kvinne – har krabbet opp i et blomstrende epletre i Hardanger. Det er uvisst hva de gjør der oppe i treet (epletrær i Hardanger er jo ikke så store). Det er et pussig tablå: Illuderer treklatrerne en amorøs hendelse? Newtons lov om tyngdekraft? Hvor er bunadene?

På et fat ligger utslitte melonskiver på lit de parade; de har vært på jobb lenge.

Men sjefen er duggfrisk. Og sjelen til sjefen.

– Jeg sover ikke, jeg ligger til lading, sier Anita Krohn Traaseth.

En håndfull ubestridelige fakta: Hun er intenst og oppriktig blid, munter, noe som alltid er mistenkelig i en kultur martret av rasjonell pessimisme og gravalvor. Direkte i sin tale. Fremoverlent. Presis. Røyker (behersket). Jogger aldri. Har sort belte i omstillingsprosesser. Suksess med bloggen Tinteguri, kjælenavnet fikk hun av sin far, men har nesten ikke blogget en eneste linje siden hun i høst overtok sjefsjobben i Innovasjon Norge. Er en bestselgende forfatter, til tross for norsklærerens gufne utsagn om at hun aldri ville bli «noe mer enn en 3-er.» En middelmådighet.

Hun griper en Iphone, og begynner å skrive en tekstmelding.

– Hvor er Milla? Hun er den yngste datteren min, hun er syv år. Jada, jeg kan skrive og snakke samtidig.

Det ørlille fnugget av selvironi avsløres av et øyenbryn som såvidt stiger en millimeter bak solide, sorte hornbriller.

EGGSENTRALEN

I mars i år lanserte Anita Krohn Traaseth boken «Godt nok for de svina». Debuten var en varslet, øyeblikkelig suksess. Boken detonerte med et voldsomt brak. Tittelen var noe hennes far alltid sa i oppveksten hennes. «De svina» var Anita og hennes søsken. Det var utelukkende kjærlig ment, og bidro til utmeisle datterens urokkelige trygghet og selvbilde. Den engelske e-bok-utgaven har fått anførselstegn rundt «bastards», litt som et beskyttende skjerf. Kanskje syntes forlaget at det ellers ble i drøyeste laget. Boken sprang ut fra arbeidet med bloggen. Tinteguri-bloggen har snart hatt halvannen million lesere.

– Mitt eget rom, der jeg kan reflektere, er når jeg skriver. Mange norske toppledere tenker visst godt når de er ute i skog og mark. For meg er det slik at alt som foregår inne i hodet kan jeg først bruke når det kommer ned på papiret. Først da klarer jeg å fange nyansene og gjøre meg noen refleksjoner.

Hun har sin egen Vær varsom-plakat når hun blogger.

– Punkt 1: Ville jeg selv likt å bli omtalt på denne måten? Punkt 2: Har jeg nok informasjon til å være så bastant?

Boken hennes pisket opp en storm fra mange kanter, også en kritisk kommentar i herværende avis. Traaseth nektet å være «postergirl for rosa sukkerspinn». Hun svarte skarpt, og spurte hvor behovet for å forenkle og latterliggjøre stammet fra.

– Men hva handlet alt ståket egentlig om?

– Ja, hva handlet det om? spør hun tilbake.

Hun skal forøvrig stille en haug med spørsmål, det er en del av hennes naturlige samtaleform, også i et avisintervju.

Arbeidslivet hennes begynte for alvor med egg. I fire år, i alle skoleferier, hadde hun blå lagerfrakk med Vestfold Eggsentral på brystlommen. Der lærte hun arbeidsmoral. Og hun lærte noe om egg som bare de færreste vet.

– Jeg fikk en kunnskap om hva som ligger bak – eller i – de gode bakervarene. For de lages ikke med førsteklasses egg. Neida. Båndet med eggene går fort, de gjennomlyses, og den gang var det forresten lov å røyke på jobb. Vi tok ut blodegg og dem som så litt rare ut. De ble kastet i en søppelsekk og gitt til bakeren. Dette er kanskje en statshemmelighet? Men det har aldri dempet min lyst på bakervarer.

INGEN KLASSEREISE

Reisen til Burma og Singapore i forrige uke ga sterke inntrykk. I en samtale med Aung San Suu Kyi diskuterte hun behovet for teknologi i Myanmar. En bøling bedriftsfolk var på slep. Kongeparet kom med elvebåt på Irrawaddy til Mandalay – der fattigfolks hjem ble jevnet med jorden før den norske delegasjonen ankom.

Hun har hatt en lang og heftig karriere siden hun søkte seg til IBM, som i jobbannonse var på utkikk etter «flere kjedelige mennesker». Hun var overhodet ikke kvalifisert, men hun fikk likevel en traineestilling.

Dette var en viljens triumf over manglende realkompetanse, over umulige krav fra Amerikas store blå. Hun fikk noen velsignede bråstopp på den strake løpebanen av strategisk ledelse og kontinuerlige omstillinger i amerikanskeid it-industri.

EN SKILSMISSE

En liten konkurs i Gudbrandsdalen. Inntok «potetgullstillingen» i sofaen i tre måneder. Dette ydmykende møtet med Nav. Slike ting skjer. Hun har steget til topps i kapitalismens rotterace, og har underveis både definert og endret spillereglene.

– Har det vært en klassereise?

– Klassereise?

Hun virker både forferdet og bestemt. Og litt forbauset.

– Jeg håper da virkelig ikke at jeg har gjort en klassereise, det ville vært særdeles skuffende. Jeg føler meg veldig jordet til min egen bakgrunn, til Norge på 70-­tallet. Jeg hadde hjemmeværende mor og en elektriker til far. Hva kaller man det, da? Er ikke det en tradisjonell, norsk arbeiderklassefamilie? Det har gitt meg store fordeler i næringslivet å ikke bli introdusert for klassekunnskap. Jeg bryr meg lite om å tilhøre såkalte eliter, de er da bare folk de også? Jeg har vært fundamental trygg og robust hele veien, jeg har ikke måttet bevise noe – har hele tiden fått høre at ikke bare er du god nok, du er mer enn god nok. Også når jeg opplagt leverte noe jeg kunne ha gjort bedre. Det var poenget til min far, å lære meg å mestre det. Å godta at man ikke alltid er på topp. Jeg er så takknemlig over at mine foreldre var opptatt av en ting da vi var små; at vi barna utviklet karakter, og aldri så på karakterene. Det var aldri noen uttalte forventninger til hva jeg burde bli, eller hvordan jeg burde bruke livet mitt – bortsett fra at vi måtte komme inn på gymnaset. Faren min er stolt når jeg står i det, når jeg håndterer stormene. Men han er nok litt brydd over oppmerksomheten datteren hans får som synlig sjef, og med denne boken.

Hun stopper opp, ryggen krummer seg umerkelig. Hun ser ned hvitlakkerte fingernegler.

– Jeg er bare så himla glad over at jeg har god helse. Dette kan sikkert høres naivt ut, men jeg har vært heldig og er utstyrt med en evne til å ikke bare snakke om viktigheten av å nyte hverdagene – jeg gjør det.

MOR

Hun het Bjørg. Hun har fått et eget kapittel i Anita Krohn Traaseths bok. Det var både enkelt og nesten umulig å skrive. Samtidig var det helt nødvendig å sette ordene ned på papiret. Erfaringen var skjellsettende.

Moren var noe av en lokal aktivist. Engasjert. Klok, varm, kjærlig. Musikalsk, lærelysten, og helt åpen om lidelsen. Moren var manisk-depressiv, og tok sitt eget liv da hun var 44 år. Datteren skriver klokt om morens selvmord. Og hun forteller at morens historie har gitt henne en uvanlig styrke. Morens egen åpenhet om sykdommen berget henne fra skammen.

– Mamma døde ikke av egen vilje. Hun var bipolar, og sykdommen hennes tok det valget.

OLJEPUMPENS SUKK

Innovasjon Norge er både et ungt og et gammelt selskap. Det har mange røtter. Fond og råd og kasser og veiledningskontorer, for industri, håndverk, turisme, eksport, distriktsutbygging, landbruk og oppfinnere.

– Vi har laget et familietre. Vil du se det? Det begynte med Kongeriget Norges Hypotekbank i 1852. Det Ældre Havfiskefond kom i 1889. Visste du at det på 1970-tallet var en Statens lånekasse for aviser? Jeg tenkte jeg ikke skulle si det så høyt – avisene kunne jo kreve virksomheten gjenopptatt i sin omstilling!

Vi nærmer oss – endelig – det vi skulle snakke med Traaseth om. Hva Norge skal gjøre når oljeprisene stuper, etter oljefeberen, når de svimlende inntektene fra Nordsjøen reduseres til rislende bekker av skillemynt? Hvordan har hun tenkt å berge nasjonen fra en krank skjebne som tørrlagt petroholiker?

– Oppstart av nye bedrifter og evne til å omstille dagens industri er essensielt. Det er stor tverrpolitisk enighet om at Innovasjon Norges rolle fremover er viktig i dette arbeidet, som innovasjonsaksellerator.

– Innovasjonsaksellerator?

– Ja, hvordan vi skal skape nye penger når eksportinntektene – fra olje og gass – reduseres. Da må vi gjøre noe annet. Husk at når du pøser penger inn i Innovasjon Norge, pøser du penger inn i norsk næringsliv.

– Du har en plan?

– Ja, vi jobber med et visjonsløft og tydelige satsinger fremover, det kommer i 2015! Jeg har nok også en særs optimistisk fremtidstro. At vi forbruker mindre og sparer mer er helt greit. Det er en nødvendig korreksjon. Vi fikk ikke den korreksjonen med finanskrisen i 2009. Andre land ble tvunget til å omstille seg, noe vi gikk glipp av. Nå må vi gjøre det.

– Kriser gjør også noe godt med et lands økonomiske helbred?

– Kriser er ekstremt viktig for å snu et lands omstillingsevner. Vi må ha kriser. Det er da vi får nærkontakt med den norske omstillingssjelen og evnen, som mange av oss tydeligvis har glemt.

Hun byr på et brennende engasjert foredrag om at vi tar et altfor sterkt eierskap til at vi er middelmådige innovasjonssinker.

– Hvor kommer dette fra? Jeg vet. Det har én kilde: EUs årlige innovasjonsindeks, der vi blir benchmarket med alle andre land. Og kommer ut som en middelmådig nasjon. Vi sier oss enig i at vi er late. Men har vi én nasjonal latskap, er det at vi ikke gidder å stille spørsmål om hva som ligger bak slike indikatorer. Statoil blir definert som et lavteknologiselskap og er ikke engang med i denne indeksen. Tenk på det! Hvordan kan vi akseptere det? Norsk næringsliv er best på prosessinnovasjon, men det er ikke med! For norsk industri er ikke tellekanter på publiseringen og patenter svaret på konkurransekraft. Det er et sunnhetstegn, spør du meg. Vi har en god kultur på forskning, men vi må ikke glemme å kommersialisere forskningsresultatene våre. Det mangler vi en kultur på i Norge.

Kort pustepause.

– Å skape et selskap er for en toppforsker nesten som å prostituere seg.

SAMTALEMARATON

Hun har rukket 300 samtaler, én til én, med sine nye medarbeidere. Til sommeren skal hun ha snakket med alle 750 i Innovasjon Norge. Hun har reist mye. Har allerede dekket hele Nord- og Sør-Amerika. Hele Asia. Hamar. Sør-Trøndelag.

Traaseth kommer fra næringslivet. Der må hver eneste krone tjenes.

– Her får man penger over et statsbudsjett! Men dette er skattepenger som andre har svettet og slitt for. Jeg kommer fra it-bransjen som har vært i beinhard omstilling. Vi var vant til å snu på hver krone. Det er en sunn øvelse. Ikke bare be om mer, kreve mer, men skape mer.

Hun er i turbinnedløpet nå. I superlederen. Argumentene fosser avgårde, ordene virvler.

– Det er en større «sense of urgency» i det norske folk nå, selv om det fremdeles er mye mer snakk om hva man har krav på enn det å skape. Våre kunder er dem alle ler av; den lille prosentandelen av befolkningen som vil noe og tror at de kan endre verden. Å lage en kultur for dem, gå i bresjen for dem, er viktig. I Norge er lokalbankens minne fryktelig sterkt. Amerikanerne ligger milevis foran oss. De vil gjerne se en historikk på failures – og vite hva du lærte av det.

At hun fikk jobben i Innovasjon Norge overrasket mange.

Først sa hun plent nei.

– En særdeles god hodejeger ringte meg opp etter noen måneder, og ba om et kort møte selv om han visste at jeg ikke var interessert. Det var en approach jeg har sans for. Det er det guts i. Hodejegeren klarte å snu mindset’et mitt på to timer.

Anita Krohn Traaseth har uendelig mye på hjertet. Hun lover at det kommer et blogginnlegg på Tinteguri snart. Som skal oppsummere hennes første 90 dager hos Innovasjon Norge.

Men dette får være godt nok for de svina. Det er snart jul.

Les mer fra Magasinet her.

Les også andre saker fra DN:

Kyrre (23) var totalt ukjent i fjor - nå er han stjerne på verdensturne

Arnes lån har økt 500.000 på bare tre uker

Derfor snur tvillingene døgnet før eksamen på BI(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.