I samme sekund som fotografen trår inn i rommet, griper Svein Fanebust en hårbørste. En pavlovsk forfengelighetsrefleks? Eller er det kampinstinktet som trigges?

– Du, kall meg aldri ein bergensar. Eg e’ stril. Det er stor forskjell. Men eg glømte pikadø å ta på meg slips. Beklager.

Han kan si slike ting som skjematikken. Han sier det med et mørkt bulder i stemmen. Aldri klinger det byråkratiske, det skjematiske, mer musikalsk enn da.

Da Svein Fanebust var fem–seks år, drev farens onkel, Olav, butikk i Steinkjellergaten i Bergen, ikke langt opp forbi Fløibanen. Svein reiste alene fra hjemstedet i Alverstraumen til Bergen med fjordbuss, som altså er navnet på lokalrutebåtene vestpå. I Steinkjellergaten var det i mange hundre år skjenkested frekventert av tyske kjøpmenn, geseller og junger. Det fantes et bordell. På 1800-tallet holdt kaffehuset Friele til her. Her var barbersalong der barbererne var iført lange, hvite kapper.

– Jeg var nede på butikken, skar opp smør og veide ost. Det syntes jeg var storveies. Allerede da bestemte jeg meg for å bli kjøpmann. For da traff du folk.

Var han heldig, kunne han finne noe nede i brødkassene. Kanskje et gjenglemt wienerbrød. En akterutseilt skillingsbolle med kanel og sukker i svingene.

– Og så hadde Olav under hyllen sjokolade som var blitt varm og ikke kunne selges. Mesteparten av det jeg trengte, var der, i butikken, hele tiden.

En grånende manke, klippet i en slags sørgmodig pasjestil eller som en aldrende dansebandkonge i Ole Ivars eller muligens som en hyllest til Bryan Ferry, eller Charter-Svein, dras tilbake i et sveip med hårbørsten. Skjegget har også sterke stenk av grått.

Fanebust tyller i seg halvlitere med Pepsi Max. Ustanselig. Han skylder tiår med søvn. Søvngjelden er ikke blitt mindre etter tvekampen om Ica med Ole Robert Reitan og Rema 1000.

– Jeg drikker ikke kaffe, selv om jeg er styreleder i kaffeselskapet vårt. Men jeg får i meg nok koffein likevel. Med min kroppsvekt må jeg holde meg til det sukkerfrie. Har noen kilo for mye, vet du.

DANNELSE PÅ VOSS

Det hender at Fanebust tygger på tungen. Andre knekker fingerledd. Drar seg i øreflippen. Sånne ting. Fanebust tygger på tungen.

Han har Kreftforeningens rosa sløyfe på jakkeslaget.

– Hvis brystkreft hadde vært en sykdom som rammet menn, ville den vært kurert for mange år siden. Teorien er min, og den er uten vitenskapelig belegg!

Fanebust er et lite sted i Nordhordland, før man kommer til Mongstad. Svein Fanebust var på besøk der i ungdommen.

– Jeg hoppet i høyet og lekte med jentene. I den alderen gikk det for seg i sømmelige former, sier han.

Fanebust er også et etternavn det ikke har gått inflasjon i. Det er 274 av dem. Svein Fanebust er et stykke ut i slekt med redaktør Toralv Fanebust, som i samtiden gjerne ble kalt Bustefan. Han var en stridbar antinazist – og ubøyelig i sin kritikk av rettsoppgjøret etter krigen. Sønnesønnen Frode Fanebust har med sin bok «KrigshistorienTM» kastet nytt lys over myndighetenes forsøk på å filleriste den modige og frittalende mannen.

– Jeg traff aldri Toralv Fanebust og hørte om ham første gang i 1978. Men han var visst både dyktig og kontroversiell. Han er visst den nordmannen som er blitt dømt til lengst fengselsstraff for injurier.

Svein Fanebust kommer fra det han selv kaller «relativt enkle kår».

– Det var mange munner som skulle mettes. Mor var hjemmeværende med seks barn. Far delte på en jobb i Postverket og førte lønn og regnskap på sardinfabrikken til Chr. Bjelland. Da kona Gerd og jeg flyttet til Sandnes i 1978, hadde vi to ting med: en symaskin og et middagsservise. Du må ikke skrive at jeg syntes at begge disse var bryllupsgaver til min kone.

Fanebust flyttet hjemmefra etter ungdomsskolen. Han gikk først på sjøguttskole og ville til sjøs, men foreldrene ville ikke slippe ham avgårde. Han kjørte litt brødbil og begynte så på handelsutdannelse på Voss. Der møtte han Harald Stanghelle, som forøvrig er sønn av en landhandler.

– Stanghelle og jeg fant på mye rart sammen, sier Fanebust.

Og avslår kontant å utdype «mye rart».

– Men det trenger du jo ikke nødvendigvis å skrive.

– Neida.

Fanebust var med og startet en Unge Høyre-filial i Alverstraumen. Både han og Stanghelle var begge aktive i Unge Høyre en fem års tid, men ingen av dem er i dag medlem av partiet.

– Hvorfor blir man hele sitt voksne yrkesliv i Coop?

– Jeg har utviklet et kjærlighetsforhold til kooperativbevegelsen, til ideologien og verdigrunnlaget. Det er det ikke tvil om. Jeg trodde først at Coop var veldig politisk, men så skjønte jeg at Coop var helt upolitisk. Siden midt på 1970-tallet har jeg ikke bedrevet politikk. Er man i en folkeorganisasjon med 1,4 millioner medlemmer, må man leve med sine synspunkter, men må også vite at det ikke er noe skille mellom det å være privatperson og det å representere arbeidsplassen.

I 1979 ble han lagerdisponent i Samvirkelaget. Han trodde ikke det var mulig å stige til høyere tinder i det merkantile. Men karrieren hadde bare såvidt begynt.

– Du ble «biskop i systemet». Hva betyr det, egentlig?

– Jo. I gamle dager satt kremen i lagrene rundt forbi. Kom du inn på lagerdisponentens kontorer, for eksempel i Nord-Norge, kom du inn på noe som mer lignet en finstue.

– Og i dag er du vel pave?

– Neida. Tidene har forandret seg. Jeg er arbeidende formann. Jeg jobber for medlemmene, som også er Coops eiere, og for samvirkelagene.

BRISLING OG FREGATT

Fanebust har en rikholdig arbeidslivserfaring i samvirkelagsposen sin. Tiden på Bjelland-fabrikken sitter imidlertid godt i minnet.

– Før jeg ble gammel nok til å være i nærheten av maskiner, drev jeg med vedlikehold og forefallende arbeid. Så fikk jeg være grisen.

– Grisen?

– Ja. Når du røyker brisling – småsild – som skal i hermetikkbokser, står du oppreist foran det som minner om en talerstol. Legger silden ned, stikker et jernspyd så det treffer gjennom øynene sånn omtrent, og plasserer det på en vogn. Når vognen er full, kjører du den til røykeovnen. På den andre siden står grisen – les meg – og driver en ramme igjennom som kutter av alle hodene. De vendes over på noe som ligner en omvendt gaffel, og så går de til rensing og pakking. Sånn! Viktig jobb! Nå vet du hva som skjer når brislingen legges i boks.

Brisling er forøvrig en egen sildeart som gjerne selges som sardiner (en annen sildeart), men denne århundrelange feilbrandingen lar vi ligge her.

Fanebust var signalmann i marinen, på fregatten «KNM Bergen».

– Du kan morse?

– Ja, det var artig. Og vi hadde signalflagg og lydsignaler. Vi morset med lys i store lamper. Jeg hadde en fantastisk tjeneste. Vår båt var en del av Standing Naval Forces Atlantic, med båter fra seks Nato-land. Det ble mange byer og mange fester.

Hamburg, Brest, Portugal, England, Nordishavet. Norge stilte med den minste skuten – en tredjedel av størrelsen på de andre.

– Når det var oppstilling på dekk, var vi på en lilleputtbåt mellom de større marinefartøyene. De andre sto stramt oppstilt på dekk. Så kom gjerne Vasken ut, med én grønn og én rød tresko. Han var tydelig preget av at han hadde vært på fest dagen før. Uniformsskjorten hang utenpå buksen. Å, det var flott! Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å bli kjøpmann, kunne jeg godt tenkt meg å ha blitt værende i Sjøforsvaret.

– Sjøsyke?

– Vet ikke hva det er. Båt var en del av livet på Strilelandet. Du måtte være i båt hvis du ville overleve.

UNDER RADAREN

Operasjonen var hemmelig og fikk hos Coop kodenavn «Mera». At det betyr «mer» på svensk, er muligens en tilfeldighet, men det kan også leses som et ironisk kodenavn på grensen til det slemme. Ica hadde i Norge i mange år hatt massive blødninger. Milliarder av kroner hadde rent ut. I vinter sa Konkurransetilsynet nei til et innkjøpssamarbeid mellom Norgesgruppen og Ica.

«Mera» startet i juni. Det første varselet kom fra Ica i slutten av mai.

– Midt i juni fikk vi beskjed om at Ica ville gå under radaren og sondere terrenget for å selge virksomheten i Norge. De ville ha et indikativt bud til 20. august. En masse menneskers sommerferie røk.

Det er kjent at kampen sto mellom Coop og Rema 1000. Ica-kursen føk i været i Stockholm da salget ble annonsert mandag morgen.

– Har dere betalt for mye for Ica?

– Nei. Men det er et viktig spørsmål i et ellers hyggelig intervju.

– Her kommer visst noe viktig?

– Ja. Hvis du leser svenske analytikeres vurdering av Ica fra litt tilbake i tid, har de ved fremleggelsen av hvert årsresultat sagt at Ica måtte se å kvitte seg med det norske tapssluket. Det ville løfte børskursen opp mot ti prosent. Nå ble økningen rundt åtte prosent. Det at Ica ble kvitt det norske problemet, løftet kursen, ikke kjøpsprisen. Jeg kan uten å blunke si at vi var beredt på å betale en langt høyere pris for Ica enn vi måtte ut med. Vi er svært fornøyd.

Han ber om nok en Pepsi Max. Den som står på bordet, er for varm.

– Nå ser du totaliteten, ikke sant? Dette er den beste og mest logiske løsningen. Alternativet var et duopol.

– Innkjøpsmakten er det helt sentrale?

– Ja.

Under kolonialkjedetriumviratet, gjemt i gjørmen, ligger tollbarrierene og surkler. Festung Norwegen er uinntagelig for utenlandske mataktører.

– Jeg tror Italia kan være et godt studieeksempel for oss. Kulturen er bygget rundt den kortreiste og lokale maten. Maten avtvinger respekt og inngir stolthet. Hvis du er fra Toscana, vil du kanskje ikke spise en pølse fra Piemonte. Vi kan se bort fra diskusjonen om disse tollbarrierene og heller se på verdien av lokal mat. Matkultur og råvarer er mye viktigere.

Han er en seig pendler, Fanebust. Flyr inn fra Sola. Har hybel på Lillestrøm. Da han styrte med Coop i Norden, fløy han hele tiden, ofte fem–seks strekninger per dag, fikk SAS’ supereksklusive Pandion-kort, uten helt å være kurert for en dyp flyskrekk.

– Hadde jeg hatt litermål i skoene, ville jeg nok målt noen liter angstsvette. Liker fortsatt ikke å fly i dårlig vær.

– Kan jeg ringe din kone og be henne fortelle om deg?

– Du, nei takk! Jeg kan de historiene hun vil komme med: Han er altfor lite hjemme, jobben betyr alt for ham, han har bygget hus i et års tid og har ikke vært på et eneste byggemøte, når han er hjemme sitter han i telefonen hele tiden.

Han har to båter. En på 11 fot, en på 21.

– Den på 11 fot er en Buster, i aluminium. Jeg har en avtale med barnebarnet Mikkel om at han skal få den – og at han skal få bestemme navnet. Men farfar, det er ikke noe problem. Det må være Fanebuster, det.

Det hender han hiver ut en fiskekrok. Napper det ikke etter to kast, gidder han ikke mer.

– Å fiske er kjedelig. Jeg setter ut krabbeteiner også. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, siden jeg har skalldyrallergi. Det viktigste man kan gjøre på fjorden, er å daffe rundt i fire–fem knops fart. På sjøen skjer det noe med nordmenn. De blir litt snillere, litt høfligere, de vinker til folk. Ligger det en båt og reker utpå fjorden, ser man ikke på vedkommende som kriminell, men kjører bort og hører om de trenger slep.

– Dumt at dette ikke kan overføres til asfalten?

– Jo, men det hadde jo sett dumt ut med en masse små båter langs veien, uten blinklys, og særlig om det skulle komme et par seilbåter kjørende gjennom lyskryssene. Det er sikkert mye rart inne i hodet mitt. Jeg skal snakke med en psykolog en gang jeg får tid til det.

EN NATT I MAI

Fanebust synes slett ikke det er besværlig å ha hyret inn Petter Northug som gallionsfigur for Coop, en mann som overskred både loven og fornuften med sin fyllekjøring med en promille på 1,65 – og som etterpå la for dagen en karakterbrist ved først å legge skylden på vennen.

– For meg er han bare Petter. Petter er en berikelse for Coop. Han er en fantastisk person. Petter er langt over middels begavet, og utrolig dedikert når han er inne i treningsboblen og adrenalinet. Det er ikke så rart at han er Norges mest populære idrettsutøver.

Han ble torsdag dømt til 50 dager i fengsel og ilagt en bot på 185.000 kroner.

– Det som skjedde natt til 4. mai, er totalt uakseptabelt for Coop. Det var et brudd på alle juridiske avtaler og alle de verdinormer vi har. Men i mitt vokabular finnes det et ord litt lenger fremme, hvis han gjør opp for seg: tilgivelse. Dette kommer til å følge ham hele livet. Jeg hadde kontakt med ham i dagene rett etter hendelsen og møtte en mye mer ydmyk og reflektert Petter. Han er sterkt preget av dette. Heldigvis hverken drepte eller skadet han noen. Han blir straffet for den forbrytelsen han begikk. Men er det noen som har vært utsatt for maken til heksejakt? Nei. Og dette er ingen forsvarstale for Petter. Jeg bare konstaterer.

Han gjentar det siste, som for sitt eget indre publikum: Jeg bare konstaterer.

Fanebust tygger på en krøllet tunge igjen. Hever trøtte øyenbryn.

Både moren og faren hans lever. De skilte seg da de var i 60-årsalderen.

– Det var sikkert en klok beslutning for omgivelsene. Livet er ikke for amatører, skjønner du.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.