Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Forlagslegenden Bjørn Smith-Simonsen: – Om Gyldendal vil sluke hele Pax, blir det over mitt lik.

Tekst

Vil du få varsel hver gang Hugo Lauritz Jenssen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Bjørn Smith-Simonsen (76) fant en havn for det en gang så rødglødende Pax Forlag hos Gyldendal.

Ansiktet hans er et selvportrett av en eldre Michelangelo, eller kanskje Arne Arnardo, med kjaker som geologiske folder, hårmanken i praktfull, malerisk uorden. Han er en forlagslegende.

Han er en ordinvestor med periodevis blindhet for avkastningskrav og profittmarginer. En publisist som har omstøpt den radikale forleggerarven i Pax til sine egen versjon av marxismen, eller kanskje snarere en sosialistkapitalisme.

– Jeg har aldri tjent noe på å eie og drive forlag, men jeg har tjent penger på mye annet rart. Jeg er et gjennomført konservativt menneske. Jeg er imot all endring. Selv når det er til det bedre. Det vil du oppdage. Min far kjøpte aldri bil. Det var for moderne.

Jeg er imot all endring. Selv når det er til det bedre

Han har berget forlag på sotteseng, aviser fra alskens avgrunner, samt en umistelig bokhandel fra fallitt. Norsk offentlighet – og ja da, åndsliv – hadde vært en karrigere åkerlapp uten denne gåtefulle bokbranden.

Smith-Simonsen har lett etter en løsning for Pax i nesten ti år, og for Dreyer og Spartacus i samme slengen. En kilde bemerker tørt at han ikke saler og rir samme dag. Forlaget Press har også søkt etter mer solid grunn under bena. Nylige ble det kjent at de fire forlagene søker ly – altså sammen – under paraplyen med det ull-, papir-, blikkemballasje- og margarinfabrikkaktige navnet Forente Forlag, med den gamle kjempen Gyldendal som hovedaksjonær.

Han er formodentlig lettet. Men det sier han ikke. For han drømte om Aschehoug som eier av sitt møysommelig oppstablede bokimperium. Hans nære venn og slagsbror Geir Berdahl fikk i sin tid Aschehoug-sjef William Nygaard til å ta over den skjønnlitterære Rolls-Roycen Oktober Forlag, lakkert dyprød, med utpreget hang til å befinne seg på venstre side av veien. Og Berdahl og Smith-Simonsen fikk solgt bokklubben Dagens Bok til Aschehoug.

Men Aschehoug takket nei til Pax.

Fakta: Bjørn Smith-Simonsen

Født: 2. januar 1946.

Sivilstatus: Gift med lege Tone Sjåheim. Tre barn.

Stilling: Forlagssjef i Pax. Investor gjennom selskapet Forlagsfinans, og i eiendom. Eier i flere forlag, Klassekampen (er i valgkomiteen, «som er det viktigste»), Morgenbladet (er en mindre eier, «jeg er hevet ut av styret»), Tronsmo Bokhandel (styreformann og nest største aksjonær). Er kjøpt ut av Humanist Forlag (men stadig i styret). Styremedlem og eier i De norske Bokklubbene, gjennom mer enn 30 år.

Bakgrunn: Embetseksamen i psykologi (UiO) og nesten ferdig bedriftsøkonom (BI) – han studerte parallelt, men sa det ikke til en levende sjel. Statsautorisert regnskapsfører. Rasjonaliseringsdirektoratet. Norges allmennvitenskapelige forskningsråd.

Aktuell: Forlagene Pax, Dreyer (begge heleid av Smith-Simonsens Mater), Spartacus (eid 51 prosent av Mater) og Press (største eiere er Møller-familiens Aars Invest, Selvaag Invest og Håkon Harket) danner forlagshuset Forente Forlag. Gyldendal blir den største eieren med 50,1 prosent.

Over mitt lik

Han er forbausende pent påkledd denne morgenen i Dronningens gate. En seiglivet myte hevder at han halve året støver rundt i knekorte bukser, og ellers ifører seg turbukser med rommelige cargolommer.

Flere av puslespillbitene i det nye forlagskollektivet er ikke gjort kjent. Som eierbrøken. Og hvor dette bokfolket skal campere.

– Poenget med dette er at de fire forlagene skal forbli selvstendige. Vi trenger ikke flere suppeforlag.

– Er det noen forkjøpsklausul her, for Gyldendal?

– Det er mye som ennå ikke er klart. Men de fire forlagene i Forente Forlag skal flytte sammen, under ledelse av Håkon Harket, som i dag leder Forlaget Press. Ingen får røre grunnstrukturen de fem første årene. En lockup, på godt norsk. Det er ingenting i veien for at Gyldendal kan kjøpe alt sammen. Bortsett fra at det skjer over mitt lik, da. Jeg selger aldri.

Håkon Harket i Press tok kontakt med Gyldendal. Han lette etter en løsning som kunne gjøre små og mellomstore kvalitetsforlag mer robuste, også mot rene oppkjøp.

– Det begynte som en åpen samtale for tre år siden. Forvaltningen av rettighetene er motoren i dette. For Bjørn har tanken på at Pax ikke skal bestå både vært en frykt og en sorg, sier Harket.

Forlegger Per Nordanger i Spartacus forteller at Smith-Simonsen er en sammensatt fyr:

– Han er veldig hjertelig. Bløthjertet, men hardhendt når det trengs. Har en underfundig humor. Han har noen idiosynkratiske sider, og kan være krevende å komme på bølgelengde med. Men han anerkjenner kompetanse. Til tider en bremsekloss, til tider en pådriver.

En nasjonal kulturstrateg ber om å få være anonym. Men han sier mye interessant. Som at Smith-Simonsen er enigmatisk, en paradoksenes mann. At han for mange inngir et taust inntrykk, viser mye emosjonelt materiale, men samtidig er veldig disiplinert. Han skal være vanskelig å få penger ut av, og har en sterk konstitusjon.

– Jeg har satt inn masse penger i Spartacus, sikkert fem-seks millioner kroner. Det ville være dumt om de gikk tapt, sier Smith-Simonsen.

– Hvorfor har det tatt så lang tid å finne trygg havn for Pax?

– Jeg har liksom ikke funnet den rette. Først snakket jeg med Mads [Nygaard] i Aschehoug, men det ble ikke noe av. Og i tre omganger med Gyldendal, der de to første løp ut i sanden. Jeg har jo lenge annonsert at Pax og Dreyer ønsket nye eiere, men det er ingen som har ringt. Rart! Tor Bjerkmann – som startet Pax i 1964 – pleide å si at det var taust, sa mannen, han baud frem kjerringa på auksjon. Jeg følte meg sånn. Fy fader.

– Var du i samtaler med Gyldendal-eier Erik Must?

– Jeg har truffet ham og snakket med ham noen ganger. Men ikke om at Pax og de andre forlagene skulle ende i partnerskap med Gyldendal.

Her er jeg og Lars Mjøen, som ble komiker og skuespiller, med vår venninne Marit.

Her er jeg og Lars Mjøen, som ble komiker og skuespiller, med vår venninne Marit.

Fakta: 12 tette

Leser daglig: Klassekampen.

Ser på: Den vakre natur. Har knapt sett et tv-program.

Hører på: Før hørte jeg jo svært gjerne på NRK. Savner da NRK var én kanal. Hører god musikk, kvalitetsmusikk, men er ikke veldig musikkorientert. Like gjerne på barokk som på rock'n'roll. Har en teori som selvsagt ingen er enig med meg i: All kunst er best når den oppstår. Når den er ny. Rocken var best på 50-tallet. Klassisk musikk var best på 1400- og 1500-tallet. De beste bøkene ble skrevet for mange hundre år siden.

Favorittduppeditt: Herregud. Jo, jeg har en kløvøks jeg er glad i. Den er større og tyngre enn en vanlig øks. Har skog i Femunden og i Nordmarka; er skogsarbeider en uke i året. Det gror jo igjen.

Kjører: Der er helt forferdelig, men jeg kjører en kjempesvær Landrover. Ikke veldig gammel. Hva heter den igjen? Jo! Discovery 4.

Skulle blir som 12-åring: Fabrikkeier. Husker ikke hvilken produksjon jeg tenkte på.

Favorittforfatter: Emily Brontë, hennes «Stormfulle høyder» fra 1847 er det beste som er skrevet noen gang, av romaner.

God til: Å regne, i hodet. Men jeg er blitt dårligere. Når jeg er i form kan jeg multiplisere tresifrede tall.

Dårlig til: Åh. Er verdens dårligste bestefar. Offameg. De fleste bestefedre trapper ned etter hvert, men jeg er på kontoret ti timer hver dag. Men jeg scorer høyt når jeg tar dem med på tur med hunden, en alaskan malamute.

Redd for: Er veldig lettskremt. Hvis det skjer brå endringer og høye lyder, kan bli helt paralysert. Dette har jeg til felles med hunden min.

Kan ikke fordra: Akkurat nå, Oslo Arbeiderparti, som vil selge Martinhytta i Maridalen til høystbydende. Hytten er det viktigste minnet om den største nordmann i det forrige århundre: Martin Tranmæl.

Favorittnettsted: Yr! Det er helt eventyrlig at Norge har klart å komme opp med noe sånt. Det er jo bedre enn Google. Og så er det gratis. Og idiotene i Høyre ville legge det ned fordi staten var inne i bildet.

Pengemaskinen

En troverdig kilde i den skriftlige verdenen peker på at «han er utrolig frekk, hele tiden!» Og at dette nådeløst perfide i samtaler og retoriske finter dyrkes som en idrettsgren blant den skarpeste delen av åndseliten.

– Har du i virkeligheten vært filantrop for dine egne forlag?

– Ja, ja. Forlagsfinans ble startet på 60-tallet av kompisene til Bjerkmann. Blant annet kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen, Arne Næss, Anders Bratholm, far Fredrik og sønn Per Schreiner – Per var ekspedisjonssjef i Finansdepartementet. Hensikten med å opprette Forlagsfinans var å støtte opp om Pax Forlag. Slik har det fortsatt til i dag. Så har vi utvidet litt, og har støttet opp om både Spartacus, Dreyer, Klassekampen og Morgenbladet.

Vi må her forstås som en singulær størrelse: Bjørn Smith-Simonsen

– Det er hemmelig hva du tjener penger på? Hva som er din pengemaskin?

– Nei da. Skattevesenet vet det.

Han snakker det effektivt bort.

– Men vi får altså ikke vite det?

– Da Pax var helt kaputt på slutten av 80-tallet, skyldte forlaget bortimot tre millioner kroner. Renten var 19 prosent. Da gjorde jeg noe jeg nesten ikke er i stand til å forklare. Jeg brukte den høye renten og tilstanden i finansmarkedene til å lage en pengemaskin av Pax. Lånte tre millioner kroner på huset mitt, som et rentefritt og usikret lån til Pax. Så begynte Pax og gå med overskudd og klarte å nedbetale lånet. Jeg fikk masse fradrag. Jeg drev et regnskapsbyrå. Og Pax drev helt skattefritt og hadde et digert fremførbart underskudd. Per Schreiner var styreformann og også ekspedisjonssjef i Finansdepartementet. Han var svært nervøs for dette prosjektet. Derfor stakk han innom et studiekompis i Finansavdelingen. Konklusjonen derfra var at risikoen var så vanvittig at skattevesenet ikke ville ha nubbekjangs på å vinne en rettssak. Men jeg ble innstendig frarådet å gjøre det.

Han sier at han lærte seg «å tenke litt skattemessig».

– Hvis du driver med tull og tøys, kan du veldig fort snuble. Driver du med skikkelige saker, og selv tar store investeringer med stor risiko, skal det mye til for at skattevesenet får tak på deg.

– Du har investert mye i aksjer og eiendom. Kan man kalle deg en investor?

– Det er nok dessverre mulig, det. Jeg har kjøpt veldig mye aksjer og eiendom når prisene har vært helt nede. Som i 1994. Da kjøpte jeg alt jeg kom over av eiendom.

– Du har hatt godt teft?

Nei, ikke i det hele tatt. Jeg går etter såkalte ur-eiendommer.

– Ur-eiendommer?

– Der det først ble bygget. Som huset jeg bor i, som ligger der Sogn hageby skulle komme. Det var det første huset i Tåsen-området som ble bygget nord for Ringveien. Og gården i Femundsmarka var selvsagt den første boplassen som ble bygget øst for Femunden. Hytta i Nordmarka er satt opp på en seter ved Øyangen, og er nå den eldste sportshytta. Den ble bygget i 1882 av høyesterettsdommer Frithjof Prydz.

Som liten gutt ble jeg tjoret fast på Ormøen. Da jeg ble litt eldre, strøk jeg straks av gårde til skogs og til fjells.

Som liten gutt ble jeg tjoret fast på Ormøen. Da jeg ble litt eldre, strøk jeg straks av gårde til skogs og til fjells.

Fiskelimet

Smith-Simonsen vokste opp i besteborgerlig frihet på Ormøen.

– Nå må du ikke pynte på det jeg sier. Gjøre meg bedre enn det jeg er. Men jeg har aldri hatt noe å klage på når det gjelder pressen. Den har behandlet meg som en god venn.

– Du har flere navn enn Bjørn Smith-Simonsen?

– Ja, men Mørch bruker jeg ikke. Det blir for mye. Da jeg var ni år, bestemte jeg meg for å bli en fjellets og skogens mann. Det har jeg holdt fast ved. Jeg ble frelst for naturvernsaken i 1955, jeg gikk i Nordmarka, traff gamlinger som fisket med fluestang og var rasende på Arbeiderpartiets kraftutbygging. Noen år senere kom Rachel Carsons «The Silent Spring», på norsk «Den tause våren». Et knyttneveslag.

– Jeg gikk først på Katta, men sviktet dem. Byttet over til Oslo Handelsgymnasium. Ble blåruss. Det var høyst frivillig og vel så det. Jeg vokste jo opp i et forretningsmiljø.

Faren var boktrykker i Ringen Grafiske Industri, Mørch Smith & Co. Farfaren og oldefaren drev bokbinderi i Kristiansand og Oslo.

– Bøker har vi drevet med en stund i min familie. Far var tilhenger av barnearbeid. Da jeg var seks år, måtte jeg stille på feriejobb i bokbinderiet. Jeg smurte fiskelim på hylsene i bokryggene. Etter hvert avanserte jeg til å hente lønningene i banken. Kontanter, i lønningsposer. Jeg lærte meg alt om bokbinding og trykking. Den siste sommeren kalkulerte jeg.

– Fars trykkeri var av den gamle typen. Alle disse ble nedlagt på slutten av 60-tallet, da VG, Dagbladet og Aftenposten gikk så fantastisk godt at de kjøpte opp alle typografene i Oslo. Det ble umulig å konkurrere mot dem. De ble huiiitt! lagt ned. Trykkemaskinene ble sendt til Øst-Europa, via skraphandlerfirmaet Brødrene London. Benjamin London og far ble forresten veldig gode kompiser.

– Dine forlag utgir store mengder sakprosa. Men det er noen tydelig trekk i tiden du misliker?

– Jeg er meget kritisk til sakprosa som benytter skjønnlitterære grep. Den beste fagboken leste jeg tidlig i ungdommen, Immanuel Kants «Kritikk av den rene fornuft», utgitt i 1781. Jeg ble helt frelst.

Smith-Simonsen samler nidkjært på kart og bøker som beskriver skogene som omhyller hovedstaden. Han har gitt ut en kanon over den viktigste markalitteraturen, og skriver i innledningen: «Ni år gammel i 1955 ble jeg grepet av en overveldende dragning mot de store skogområdene som omgir Oslo. Således kom skogmarkene rundt byen til å bli min første, ekte kjærlighet, slik at min livsledsager og turkamerat gjennom et langt liv har måttet leve i et trekantforhold med 1.700.000 dekar med grantrær.»

Jeg ledet «Gi en dag aksjonen» på Oslo Handelsgymnasium. Her teller vi pengene vi fikk inn.

Jeg ledet «Gi en dag aksjonen» på Oslo Handelsgymnasium. Her teller vi pengene vi fikk inn.

Motarbeidere

– Du har en langsiktig plan, for flere generasjoner fremover?

– Jeg har barn og barnebarn som er ganske oppegående. De kommer ikke nødvendigvis til å jobbe her, men de kan være eiere. Jeg gjorde en interessant erfaring med Morgenbladet – det går an å gjenopplive ganske stive lik. Morgenbladet har passert 200 år. At avisen har overlevd, skyldes dens uhyre sterke historie.

Selvsagt har det blitt fremmumlet besvergelser om stordriftsfordeler, om nødvendigheten av å styrke den digitale skuddfoten, om backlister av pureste gull.

Men kast et blikk inn i en fullstappet T-banevogn: Alle sitter med blikket stivt klistret til en mobiltelefonskjerm. Ikke en bok. Forleggeriets død danses på Tiktok.

Professor Rune Slagstad kritiske blikk på «GyldenPax» i Klassekampen i forrige uke vakte oppsikt. Han skrev at Pax under Smith-Simonsens regime de siste 30 årene er blitt «et privatisert enevelde».

– Bjørn Smith-Simonsen er alltid tvetydig. Han er i sitt ess på en talerstol, men kan bli ufattelig fomlete i møte med eiere av virkelig mye kapital. Han lider av beslutningsvegring fordi han er konfliktsky. Det er nok én mulig forklaring på at han ganske nedslått finner å måtte selge Pax til Gyldendal, i kompaniskap med Press. Han har nærmest opptrådt som om han ville leve evig, og unnlatt å bygge opp arvtagere rundt seg i Pax-miljøet, utdyper Slagstad til DN.

Bjørn Smith-Simonsen kan finne på å kalle sin medarbeidere for motarbeidere.

– Opprøret i Morgenbladet, da avisen var i samme konsern som DN – hva skjedde egentlig?

– Det skjedde en ulykke. Morgenbladet gikk utmerket da, men DN fikk store problemer og NHST måtte kutte ned så voldsomt. Dét utløste revolusjonen i Morgenbladet, som måtte kutte like hardt.

Linnés steinrøys

Etter å ha sett en helsides salgsannonse i herværende avis, visste Bjørn Smith-Simonsen at Nordvika måtte bli hans. Gården fra 1707 i Røros kommune ved Femunden, 10–15 kilometer fra svenskegrensen, hadde 18 hus – opprinnelig var det 32. Og et vedlikeholdsbudsjett av ukjent størrelse.

– Poenget med å anlegge gården der, var å beskytte Femundsmarka mot svenskene. Grensen ble først fastsatt i 1751, etter at grensekommisjonen hadde arbeidet i mange år. Hele Femundsmarka kom da på norsk side. Sekretær for denne kommisjonen het forresten Peter Smith, det er en 50 prosents mulighet for at han er en slektning. Smith var i Nordvika i 1743 for å hente det ene skjøtet, som han skulle legge frem for svenskene som bevis på at det alltid hadde vært en gård der.

Nordvika ved Femunden er mitt sted. Det ligger ti-femten kilometer fra svenskegrensen, og har totalt 18 bygninger.

Nordvika ved Femunden er mitt sted. Det ligger ti-femten kilometer fra svenskegrensen, og har totalt 18 bygninger.

Så stabler Smith-Simonsen digresjon på digresjon.

– Nordvika er egentlig ikke en gård, forteller Smith-Simonsen.

– Det ble hugget tømmer, og brent trekull som ble fraktet til kobbergruvene på Røros. Det arbeidet opptil 50 mennesker der. Gørstallen hadde plass til 42 hester. Gården var ikke i stand til å fø seg selv; maten kom enten fra Herjedalen eller Røros. Bergarten sparagmitt dominerer, grunnen er næringsfattig og dekket med reinlav. Det finnes ikke et gresstrå! Jeg hadde en hest der en sommer, den holdt på sulte i hjel.

– Carl von Linné var innom i 1734?

– Han var i Norge, sendt ut av kongen, ikke for å lete etter planter men for å se om det var malm der. I hans rapport om kobberverket og Norge står det at dette var det verste stedet han hadde vært. Han skjønte ikke storheten i landskapet. Han rapporterte til kongen at her var det ikke malm. Her var det ingen ting å hente. Venner har hytter med tre dusjer og strøm. I Nordvika finnes det ingen bekvemmeligheter.

– Du er nøktern? Du sløser ikke?

– Smith-slekten kommer selvsagt fra Skottland.

Tre venner med selvfisket abbor som fikenblad, ved Øvre Roasten. Fra venstre står jeg, professor Svein Sjøberg og SSB-direktør Paal Sand.

Tre venner med selvfisket abbor som fikenblad, ved Øvre Roasten. Fra venstre står jeg, professor Svein Sjøberg og SSB-direktør Paal Sand.

Arabiske ytringer

Han har sittet i styret i Den internasjonale forleggerforeningen, IPA. Og vært formann i foreningens ytringsfrihetskommisjon.

– Da jeg skulle velges, måtte jeg holde valgtale. Jeg sa at var storeier i the class struggle. Og i Morgenbladet, the lighthouse for Norwegian conservatives for 200 years. Og i Pax, established by the peace movement. Og i Dreyer, established by the Christian conservatives. Jeg fikk alle stemmene.

Det var vanskelig å håndtere ønsket om medlemskap fra Kina og Saudi-Arabia.

– Formannen for den libyske forleggerforeningen var ærlig på at Gaddafi var dønn korrupt. Men sa at uten demokrati var det to måter å lede på: Å skyte eller bestikke. Han foretrakk å bli bestukket. Ingen arabiske land har forutsetning for å utvikle demokrati – det finnes ingen institusjoner, og rettsvesenet er en farse. Den verste opplevelsen hadde jeg i Tyrkia, der president Erdogan fikk buret inn ett tusen intellektuelle hver måned.

Han mener selv at han har «mange radikale ideer».

– Jeg er entusiastisk for Heimevernet. Jeg avanserte fra menig til fenrik på fire dager, det er vel rekord. Men for øvrig er jeg pasifist. Vi skulle holdt oss unna Libya og Afghanistan. Vi burde heller ikke sende våpen til Ukraina. Vi bør ikke støtte noen kriger, uansett hva det er.

– Det er bilder av Putin på døren din?

– Putin-bildene er et uttrykk for hva medarbeiderne mener om meg. Men Putin er en katastrofe, en ubegripelig tragedie.

Påskeskitur på Sjusjøen. Vi leide en hytte der.

Påskeskitur på Sjusjøen. Vi leide en hytte der.

Guds moped

Advokat Cato Schiøtz har kalt Smith-Simonsen for «en allværsmann». Som Schiøtz er Smith-Simonsen en pasjonert samler av bøker, gamle kart og prospekter.

– Jeg har en flott samling Johan Falkberget. Og en nokså komplett samling av alt som er publisert om Oslomarka.

– Du har vel det første skikartet i verden, over Nordmarka, utgitt i 1890?

– Jeg har to.

– Schiøtz har hevdet at du liker å bli våt, fryse, og at du kjenner hver gapahuk i Marka. Og at du er en skapantroposof?

– Ja vel. Jeg har et meget klart forhold til Gud. Jeg tror ikke at det finnes en gammel mann der oppe, som ser alt vi gjør. Men jeg prøver å leve som om det var en. Jeg er ikke ateist, ikke på noen måte. Mange herjer med at Jesus gikk på vannet. Men det er ikke mer merkelig enn at Dag Solstad lar gymnaslærer Pedersen sykle på vannet. Man må lese Bibelen som skjønnlitteratur. Jeg støtter opp om Den norske kirke. Men den har vært veldig treig når det gjelder de homofile. Jesus var helt sikkert for de homofile.

– Jeg mente at det å konfirmere seg borgerlig var et skalkeskjul for å skaffe seg moped. Mine foreldre mente ingenting, de har var veldig lite styrende, og ga tidlig opp. Jeg skulle konfirmeres i kirken, ikke få noen gaver, det skulle ikke være noe selskap. Og det skulle i alle fall ikke serveres alkohol. Så lurte de meg.

– Hva skjedde?

– Da jeg kom fra kirken, var de allerede i gang med sherry. Det var masse mennesker. Men de hadde fått beskjed om mitt gaveforbud. Jeg skiftet straks til nikkers, anorakk, pakket sekken med et ullteppe og syklet opp til Sandungen. Ved Katnosa vaket jeg rundt, og kom tilbake etter et par-tre dager. Mine foreldre sa ingen ting.

Bjørn Smith-Simonsen hadde en storebror.

– Øyvind var djevelsk sosial, en av livets glade gutter. Han ble statsautorisert revisor, og arbeidet i Trygve Hegnars Periscopus. Han var gem og selskapelig, mens jeg var familiens alvorsmann. Han døde dessverre for mange år siden.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.