– Muslimer som lever i frie land, må begynne å orientere seg mot det livet som er her

Tekst

Vil du få varsel hver gang Ellen Sofie Lauritzen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Sylo Taraku har bodd i Norge i tre tiår, men synes fortsatt det er rart å snakke om «vi nordmenn».

I tre dager hadde han sittet i en overfylt buss på vei mot en uviss fremtid. Han hadde forlatt vennene sine, familien sin. Men det var først da 18 år gamle Sylo Taraku så Røde Kors-flagget i kantinen til asylmottaket i Bærum, at det brast for ham.

– Jeg hadde sett det på tv, folk som fikk mat av Røde Kors, og tenkt «stakkars flyktninger.» Plutselig var jeg en selv. En stakkars flyktning. Da begynte jeg å gråte.

Det gikk bra med Sylo Taraku. Nå, 28 år senere, sitter han i en myk lenestol inne på et av kontorene til Tankesmien Agenda, der han jobber som rådgiver på feltene innvandring og populisme. Han har spalte i Morgenbladet, deltar i debatter, skriver kronikker og holder foredrag for alt fra Justisdepartementet til Pensjonistuniversitetet. Kort sagt: en viktig stemme i innvandringsdebatten. Han har skrevet tre bøker, og høstens utgivelse, «Frihetskampen i islam», er fersk fra trykkeriet og ligger på glassbordet foran ham. Her skriver han om progressive muslimer som forsøker å forene islam med demokrati og modernitet.

– Er du utrolig arbeidsom?

– Jeg jobber nok ganske hardt, sier Taraku beskjedent fra dypet av lenestolen, iført det som later til å være jobbuniformen: hvit skjorte, mørk blazer, dongeribukse, sorte nypussede sko. Blikket er mildt.

– Jeg kjenner på en takknemlighetsgjeld til samfunnet, føler at jeg må bidra, være en konstruktiv stemme. Selv kom jeg fra et mislykket samfunn.

Fakta: Sylo Taraku

Født: Født: 8. november 1973 i Peja, Kosovo.

Sivilstatus: Gift, to barn på 17 og 20.

Stilling: Rådgiver i Tankesmien Agenda og forfatter.

Bakgrunn: Tidligere rådgiver i Den norske Helsingforskomiteen, generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas), underdirektør i UDI og generalsekretær i Lim (Likestilling, integrering og mangfold). Har skrevet tre bøker.

Aktuell: Med boken «Frihetskampen i Islam».

På randen av krig

Han vokste opp i en middelklassefamilie i byen Peja, vest i Kosovo, med fagforeningsfar og en hjemmeværende mor, og husker oppveksten under kommunistregimet som stabil. Familien hadde det de trengte, de hadde råd til å leve på én lønn, og til å reise på ferie. Men på slutten av 80-tallet var noe i emning. Nasjonalister tok over etter kommunismens sammenbrudd. I 1989 mistet Kosovo sitt selvstyre – den blodige oppløsningen av Jugoslavia var på trappene. Taraku og kompisene deltok i demonstrasjoner mot Milosevic-regimet, for demokrati, «uten at jeg helt visste hva demokrati var», de spiste rå løk, for det skulle være bra mot tåregassen, brøt portforbudet for å tøffe seg.

– Det var litt skummelt, men også spennende med checkpoints og sånn, forteller han.

Men det var først da klassekameratene ble skilt etter etnisitet; først da den serbiske kjæresten slo opp fordi hun ikke fikk lov til å være sammen med en kosovoalbaner; først da han ikke fikk møte de serbiske vennene sine lenger, at det ble alvor.

<p>Fra gymnaset sammen med klassekameratene mine, som jeg deltok i demonstrasjoner med (jeg er lengst til høyre), i 1990.</p>

Fra gymnaset sammen med klassekameratene mine, som jeg deltok i demonstrasjoner med (jeg er lengst til høyre), i 1990.

– Faren min, som var kommunist og opprinnelig hadde et godt nettverk i systemet, sa til meg og broren min at han ikke kunne beskytte oss lenger. Deretter gikk det veldig fort. Det var mye snakk om hvem som hadde blitt banket opp og drept. En journalist i Kosovo sa det på denne måten: «Først hadde vi navnene til dem som ble drept. Så hadde vi tallene. Og så hadde vi ingen oversikt.» Det stemte jo.

I 1991 fylte han 18, var vernepliktig, og kunne bli kalt inn når som helst. Det ville faren for all del unngå, og sønnen ble motvillig plassert på bussen til Norge.

Tro til tvil

«Hvilken religion tilhører du?» spurte politimannen som intervjuet ham da han ankom mottaket i Bærum. Det var første gang i livet han hadde fått det spørsmålet.

– Jeg ble litt satt ut, visste ikke helt hva jeg skulle svare. Hvorfor måtte han vite det? «Muslim», svarte Taraku nølende.

Troen spilte aldri hovedrollen hos familien Taraku. De var det han kaller «kulturmuslimer», de fulgte noen tradisjoner, men levde ikke et utpreget religiøst liv.

– Jeg visste ikke hvordan man ba til Allah heller.

Men på asylmottaket oppdaget han at mange var opptatt av religion. For asylsøkerne handlet religionen om samhold, tilhørighet.

– Muslimene opererte med begreper som bror og søster. Med en gang du var muslim, var du en bror. Jeg følte meg veldig fremmed og ensom – å bli kalt bror, kjentes så inkluderende.

Inne i et trangt rom i en brakke, ba han for første gang. Det var en merkelig, litt sær, opplevelse.

– I det rommet var jeg en del av et fellesskap, det føltes trygt, selv om det var utenfor komfortsonen min. Jeg hadde jo ikke peiling, bare ble med.

Han ble nysgjerrig på islam. Leste islamsk litteratur fra Jugoslavia, stilte spørsmål om religiøsitet, begynte å be regelmessig: ble en troende.

Så fikk han innsyn i en grusom familiehemmelighet.

<p>Her besøker jeg krigsruinene i hjembyen min Peja, i 1999.</p>

Her besøker jeg krigsruinene i hjembyen min Peja, i 1999.

Mørk familiehistorie

For litt over hundre år siden ble 14 medlemmer av slekten hans tatt til fange og torturert. Sammenbruddet av Det osmanske rike hadde ført til en oppblomstring av etnisk vold. Tarakus slekt, som tilhørte albanerne i Kosovo, ble forbundet med de tyrkiske undertrykkerne fordi de også var muslimer. Da de 14 ble beordret til å konvertere til kristendommen, nektet de. De ble henrettet foran øynene på familiene sine.

– Det var en sjokkerende oppdagelse. De ga livet sitt, men jeg leste bare noen ex.phil.-bøker.

Han hadde meldt seg opp i ex.phil. etter at sjefen i Lier-gartneriet han jobbet på nærmest dyttet ham ut døren, beordret ham til å få seg en utdannelse. Der, bøyd over pensumbøkene, eksponert for filosofi og vitenskap, kom islamtvilen snikende.

– Jeg begynte å gruble mer over eksistensielle spørsmål. Ettersom jeg leste, begynte alt å falle sammen når det gjaldt de religiøse fortellingene.

Han var også skeptisk til religionens opptatthet av regler: hva som var haram – forbudt og moralsk forkastelig – og hva som var halal – tillatt.

– Jeg var ung, ønsket å leve livet, ha kjærester, men å føle at jeg gjorde haram hele tiden, ga meg bare dårlig samvittighet. Den følelsen sliter mange muslimer med. Verdisystemet krasjer mot det virkelige livet. Det skaper en dissonans som kan være frustrerende.

Han tenker seg om.

– Ta hun som ikke ville håndhilse på kronprinsen.

Taraku viser til bråket som oppsto etter at Zeliha Acar og to andre kvinnelige medlemmer av al-Noor Islamic Center i Bærum ikke håndhilste på kronprins Haakon da han besøkte den terrorrammede moskeen i Bærum i august.

– Hun er veldig opptatt av halal og haram, og har konkludert med at det å ha fysisk berøring med en mann er haram. Så viktig er den regelen for henne, at selv hvis kongehuset kommer og strekker ut en hånd, så tar hun den ikke. Da snakker vi om strenge lover. Det blir problematisk når du lever i et samfunn hvor slike normer ikke støttes av institusjonene rundt, hvor du ikke kan unngå å være alene i et rom med et annet kjønn, for eksempel. Da får du et skikkelig problem.

Fakta: 12 tette

1. Leser daglig: Aviser, både nasjonale og internasjonale. Er mye på Facebook. Har en google alert om islam, migrasjon og populisme, den går av hele tiden. Så det blir mye å lese.

2. Ser på: Dokumentarer, historiske filmer. Og på naturen når jeg er på hytta.

3. Hører på: I det siste har det vært en del Röyksopp og Pet Shop Boys. Best of 80's – det er barndommen. Jeg lager spillelister.

4. Favorittduppeditt: Macen min har holdt veldig lenge, på den har jeg skrevet tre bøker. Den har jeg med meg overalt.

5. Kjører: Tesla.

6. Skulle bli som 12-åring: Faren min var fagforeningsleder, så jeg tenkte lenge på å jobbe som funksjonær.

7. Favorittbok: Min største skjønnlitterære opplevelse er nok «Don Quijote».

8. God til: Å gi tilbakemeldinger og ros.

9. Dårlig til: Å lage mat. Kona mi er mye flinkere enn meg.

10. Redd for: At noe skal skje med barna mine.

11. Kan ikke fordra: Misunnelse.

12. Favorittnettsted: Google.

– Hva er løsningen?

– Muslimer som lever i frie land, må begynne å orientere seg mot det livet som er her, ikke basere seg på fatwaer og direktiver fra lærde i autoritære regimer i Midtøsten. De må sette sine egne premisser for å utvikle islam i Europa, for det er her de lever. Kanskje man i sånne situasjoner heller skal fokusere mer på islamske verdier, som går på å være høflig overfor andre, vise respekt, og ikke sette folk i forlegenhet. Så får man heller komme tilbake til reglene senere.

Sier Taraku. Som tok et endelig farvel med sin islamske tro etter karikaturstriden i 2006.

– Lenge tenkte jeg at ekstremister var en marginal gruppe som ikke kunne fremprovosere store konflikter. Men den konflikten var så intens, så polariserende, fordi den omfattet så mange mennesker. Det gjorde meg urolig: at man kunne mobilisere så store masser, så mye sinne, basert på noen tegninger.

Nå er han noe så sjeldent som en aktør både flyktningvenner og innvandringskritikere respekterer; en bro mellom to verdener som befinner seg stadig lenger fra hverandre.

– Jeg ønsker å skape et rom i midten for å kunne debattere islam og vanskelige temaer. Det kan ikke være sånn at ytre høyre er islamkritiske, mens de liberale bare forsvarer islam. Det beste som har skjedd i denne debatten de siste årene er at vi har fått nye stemmer og mer mangfold i det muslimske miljøet.

Fortsatt, etter nesten tre tiår år i Norge, med en kone han møtte i softiskø i Sandefjord for 22 år siden, to voksne barn, hus på Gulskogen i Drammen og hytte ved Krøderen, synes han det er rart å snakke om «vi nordmenn…».

–I stedet sier jeg «Vi i Norge». Det tok lang tid, men etter hvert har jeg begynt å føle meg tryggere i en norsk identitet, fordi jeg har kjent aksept. Det henger sammen med sosial status: Jo høyere utdannelse og bedre jobber jeg har fått, desto mer selvsikker har jeg blitt her.

Taraku mener den subjektive følelsen av å være norsk, kjenne tilhørighet og lojalitet, er viktigere enn å klare statsborgerskapstester.

– Men det forutsetter at du føler deg velkommen. Blir du møtt med skepsis, eller at folk forteller deg at du ikke er norsk nok, blir det også vanskelig for deg å si at du er det.

<p>Fra grunnskolen sammen med læreren min, i 1985.</p>

Fra grunnskolen sammen med læreren min, i 1985.

Trusselbrev

«Ditt luksusliv er over». Brevet han plukket opp fra postkassen var adressert til ham. Året var 2008, Taraku jobbet i Noas og var ute på tv og støttet etablering av et asylmottak i en liten norsk kommune. Men naboene var sinte, og uker tidligere hadde noen skutt mot et mottak i Asker. Brevet gjorde ham urolig.

– Når man setter seg ned, skriver et brev og finner frem adressen til mottageren, ligger det en innsats bak. Det var skikkelig ubehagelig.

Han vrir seg i stolen, er ikke så komfortabel med å snakke om trusler.

– Jeg ønsker ikke å bli gjort til offer, få støtteerklæringer og sånt. Jeg liker bare å få kritikk eller ros for de tingene jeg står for. Og jo mer man forteller om trusler, jo mer utsatt blir man.

Han tenker seg om.

– Det som gjør inntrykk i møte med muslimske fritenkere, er at de ikke føler seg frie her. De kommer til Norge og tror de er frie til å si hva de vil, men så går det ikke lang tid før de mottar trusler.

– Føler du deg fri her?

Han vrir litt på seg igjen.

– Islamdebatten er sensitiv, det er mange lettkrenkede folk der ute. Man må være trygg på seg selv for å delta i den debatten. Men jeg har aldri vært redd for å si min mening. Så ja, jeg føler meg fri. Dessuten er jeg i en privilegert situasjon – fritenkere i den muslimske verden har mye vanskeligere kår. De risikerer veldig mye mer enn meg.

Da han leste igjennom det ferdige bokmanuset sitt, tenkte han: «Er det noen sitater her som folk kan bruke for å henge meg ut, som kan tas ut av kontekst og postes på Facebook?»

– Jeg vurderte faktisk å gå igjennom alt skikkelig nøye, setning for setning, for å se om det fantes noe sånt. Men så tenkte jeg: «Nei, jeg gidder ikke.»

Et forsiktig smil.

– De fleste som kjenner meg, vet hva jeg står for. Så får jeg heller ta sjansen på gærningene.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk