Larmen og vreden

Tekst

Litterær superstjerne, en bauta i europeisk litteratur, en drittsekk kjent for sine raseriutbrudd og venn av krigsforbryter. Peter Handke blir kalt mye.

Fakta: Peter Handke

Alder: 71 år. Født i Østerrike, men bosatt utenfor Paris.

Sivilstand: Gift med den franske skuespilleren Sophie Semin. Tre barn: Amina (45), Louis (31) og Leocadie (23).

Bakgrunn: Regnes som en av Europas fremste forfattere. Blant hans mest kjente bøker er «Målmannens angst ved straffesparkmerket» (1970), «Kravløs ulykke» (1972) og «Den kjevhendte kvinnen» (1976). Den siste som ble oversatt til norsk, var «Det store fallet» (2011). Flere av bøkene hans kan minne om Franz Kafka og Samuel Beckett. Om hans skuespill er det sagt at de kan erstatte hele lærebøker i teaterteori. Han har skrevet et tyvetall stykker og mottatt en rekke priser, deriblant Franz Kafka-prisen i 2009. Skrev manus til blant annet «Himmelen over Berlin», som vant pris i Cannes, sammen med den tyske regissøren og vennen Wim Wenders.

Aktuell: Kommer til Norge for å motta Den internasjonale Ibsenprisen på 2,6 millioner kroner på Nationaltheatret søndag. Tildelingen startet en hatsk debatt på grunn av Handkes kontroversielle engasjement i Balkankrigene.

– Jeg liker ikke hyggelige folk.

Han korslegger bena.

– Jeg stoler ikke på sånne. Høflig? Tålmodig? Det høres ut som beskrivelsen av en ku.

Han kikker ut gjennom brillene.

– Jeg får lyst til å ødelegge noe. Jeg vil være god, men jeg har dette raseriet i meg. Det er så mange ting som gjør meg sint. Naboene mine, for eksempel. Ikke få meg til å snakke om naboene mine. De er misunnelige fordi jeg har det overlegent fineste huset her omkring. Så de klager på hvert tre som vokser. Hvert eple som faller … Onde mennesker, de er avhengige av å forestille seg at de har makt.

En stille vind drar gjennom tretoppene i hagen.

– Men vil du ikke være hyggelig?

– Nei! Nei.

Han blir stille, et blad faller ned og legger seg på skulderen hans uten at han merker det.

Han smiler, som om en vag følelse av skam har kommet over ham:

– Jo, av og til, sier han.

 

HEMMELIG NUMMER

Østerrikeren Peter Handke blir av mange ansett som en av Europas mest betydningsfulle forfattere og dramatikere i vår tid, og overfor det tyske forlaget sitt har han egentlig vært svært bestemt: Han vil ikke gi noen intervjuer i forbindelse med at han skal til Norge for å motta Den internasjonale Ibsenprisen på 2,6 millioner kroner. Men han har ombestemt seg, slik man jo gjør.

Jeg har fått et telefonnummer hjem til ham, sammen med et slags krav om at nummeret tilintetgjøres etter bruk.

– Kom hjem til meg i Chaville, sa han.

– Du ser ikke huset fra gaten. Du må gå inn gjennom alleen.

– Jeg trenger vel halvannen time på intervjuet, sa jeg.

– Du kan få én time og 22 minutter, sa han.

Jeg tror han lo.

I europeisk sammenheng har det kanskje ikke så stor betydning, men litteraturtidsskriftet Vagant har omtalt ham som en av dem med mest innflytelse over norsk samtidslitteratur. Tomas Espedal sa han rett og slett holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest Peter Handkes «Mitt år i ingenmannsbukten», og i «Min kamp 6» skriver Karl Ove Knausgård side opp og side ned om Handkes roman «Kravløs ulykke». Sistnevnte er dessuten Handkes forlegger i Norge. Knausgårds forlag karakteriserer østerrikeren som et Nobel-navn, og det er sant: Handke pleide å bli nevnt i de årlige spekulasjonene om hvem som skulle motta prisen, men navnet forsvant liksom ut av rotasjonen utover 1990-tallet da han på et nokså oppsiktsvekkende vis tok stilling for den serbiske siden i Balkankrigene. I tidsskriftet London Review of Books ble posisjonen hans oppsummert slik i mai i år:

All varme og beundring som Handke hadde fått i løpet av karrieren, syntes å forsvinne i løse luften; Salman Rushdie nominerte Handke til Årets internasjonale idiot i 1999, den amerikanske forfatteren Susan Sontag sa at mange aldri ville plukke opp en bok av ham igjen og forfatterkollegaen Jonathan Littell kalte ham rett og slett en drittsekk.

Tildelingen av Ibsenprisen har vakt samme harme hos mange. Kritikere mener han har hedret en massemorder og knyttet vennskapsbånd til en krigsforbryter. Det er blitt tatt til orde for at prisjuryen har vist så dårlig omdømme at den bør vurdere å trekke seg.

TANKEKART. Han har alltid med seg en notisbok som han skribler og tegner i. Det er en av de få gangen han ikke kjeder seg

INN I MØRKET

Det er formiddag i den søvnige byen Chaville, en halvtime sørvest for Paris, der Peter Handke har bodd i snart 25 år, men alleen er mørk. Lengst inn i den venter en tung, taggete smijernsport.

Han er kjent for å fornærme folk, har jeg hørt, berømt for sine raseriutbrudd.

Jeg håper han ikke har hund.

– Hello? Mr. Handke?

 

NAKNE ARMER

Han finner ikke ordet han leter etter der han sitter ved et bord i hagen, og lar det bli med det etter en stund. Han vil beskrive hvordan det føles når han endelig setter seg ned for å skrive.

– Lykke? foreslår jeg.

Ansiktet hans får et plutselig strengt drag av forslaget. Han er velkledd: svarte støvler, svarte jeans, hvit skjorte og en svart vest som er kneppet da han tar imot, men som han åpner i løpet av samtalen.

– Lykke, gjentar han oppgitt.

– Mer som sakte å bevege seg hjemover … Men bøkene må ha et raseri i seg, sier han.

– Jeg var lykkelig en gang, og da oppførte jeg meg som en idiot. Det er nesten sant det jeg sier nå. Som lykkelig var jeg stygg. Man blir som en hånddukke …

Han holder opp hånden og viser hvordan den er full av pjatt:

– Blæh, blæh, blæh, sier han.

– Lykken beveger seg ulekkert.

– Glede, da?

– Gleden har en nydelig rytme. En prakt som den du finner i naturen.

Han blir stille.

– Men du kan ikke lete etter glede. Du bare snur hodet en gang, så er den der. Det er ikke som Dalai Lama påstår i «Kunsten å være lykkelig» … Kan jeg få si noe om Dalai Lama?

– Ja …

– Jeg hater ham.

– Såpass?

– Ja. Én ting er filosofien hans, men dessuten er han en rik man som tar imot penger av fattige. Og så går han rundt med disse nakne armene sine. Jeg holder ikke ut de nakne armene. Jeg er estetisk veldig følsom.

– Nei, det er ikke pent.

– Det er avskyelig.

ALENE HJEMME. Kunstneren i sin stue, i huset i Chaville. Rundt omkring henger han opp fjær han finner i skogen, for å ha noe å se på

ALENE HJEMME. Kunstneren i sin stue, i huset i Chaville. Rundt omkring henger han opp fjær han finner i skogen, for å ha noe å se på

DEVIL IN DISGUISE

Han husker at jukeboksen sto under vinduet på kafeen. Han var 19, det var sommeren 1961. Han hadde tatt artium den dagen, og nå møtte han sin biologiske far for første gang. Faren hadde kommet gående nedover gaten før avtalt tid, med et sammenbrettet stykke papir på den solbrente nesen, sandaler på føttene og en skotsk fårehund i bånd.

Etterpå møtte faren sin tidligere elskerinne, Peter Handkes mor, på en kafé i byen der Peter og moren og stefaren bodde. Morens familie kom herfra, Altenmarkt, et lite sted med cirka 300 innbyggere, helt på grensen mellom Østerrike og det som da var Jugoslavia. Morens familie tilhørte den slovenske minoriteten i byen; morfaren var tømmermann og dyrket dessuten med sin hustrus hjelp et par åkrer og enger som han årlig betalte bygslingsgjeld på, selv født utenfor ekteskap, i likhet med de fleste husmannsunger på den tiden, de kom fra generasjoner av eiendomsløse drengeskikkelser, og det var en fattigdom som tvang dem til å spare med en spøkelsesaktig nøysomhet, som Peter Handke skriver i boken «Kravløs ulykke». Moren ble gravid med en tysk bankmann som allerede var gift, og før den førstefødte sønnen Peter kom til verden i desember 1942, giftet hun seg i stedet med det som ble Peters stefar, den tyske soldaten Bruno, som skulle bli en ulykkelig og drikkfeldig mann.

Peter Handke retter seg i stolen.

– Café Kuchling het stedet. Det ligger der fortsatt, det er oppkalt etter eieren. Jeg sto ved jukeboksen og så på dem. Så valgte jeg «Devil in Disguise» med Elvis.

– Hvordan var det å møte faren din?

– Vi reiste på ferietur sammen den sommeren i 1961. Overalt fortalte han i det vide og brede at jeg var sønnen hans, fordi han var livredd for at folk skulle tro vi var homofile.

Han sier ikke mer om det.

– Hvordan vil du beskrive barndommen din?

– Fattig og vakker. Selv om fattigdom i seg selv ikke er vakkert. Det påstår bare folk som ikke har opplevd den. Men det fantes en rytme i tilværelsen i min barndom, i det rutinemessige, fysiske arbeidet, i de rituelle kirkebesøkene på søndager … og så hadde kirkemessene sin egen rytme. Lesingen, sangen, stillheten, fargene. Jeg likte veldig godt å gå i kirken da jeg var liten. Av og til går jeg fortsatt. Det finnes en russisk-ortodoks kirke her i byen. Presten er fra Makedonia … Min mor, stefar og morfar lot meg være alene. Det er jeg glad for.

– Å?

– De forsto meg ikke. Bare la ham være … Jeg hadde et veldig lyst hode. Jeg har alltid hatt det. Et lyst hode og et mørkt hjerte. Et tungt, mørkt hjerte.

Han smiler litt stolt.

– Tror du barna dine vil være enig det?

– De kjenner meg ikke … skal vi snart spise lunsj? Det er en restaurant her borte … La Tournelle, den minner meg litt om døden der den ligger midt i dette boligområdet, men om mot også … La oss snakke i ti minutter til først. 11.

HAVETS RUS. Det var i Jugoslavia han så havet, da han var 21, samme år som han drakk seg full for første gang

KUNSTNEREN SOM UNG MANN MED SOLBRILLER

Han har reist seg for å gi en rundtur av huset. Det er nok hva man nettopp vil kalle et kunstnerhjem. Bøker i stabler langs veggene og i trappene. Kunst som er gitt ham i gave en gang. En maracas med hull i. Plakater fra filmer han har skrevet manus til. Fjær han har funnet i skogen. Fossiler han har funnet på landstedet. Et hjerte som et barn har sydd for lenge siden, henger på en dørklinke: Den liebsten Papa.

– Bor du her alene?

– Ja, min kone bor inne i Paris, men vi møtes omtrent hver kveld, sier han.

– Jeg har tre barn, to døtre med, og en sønn … ja, det er litt komplisert.

Han smiler, ikke unnskyldende. Kvinnehistoriene har vært nokså offentlige i tyskspråklig presse. Det har vært en rekke pene skuespillere.

– Jeg bodde alene med min første datter en tid i Boulevard Montmorency, det er … omtrent 40 år siden. Jeg og moren giftet oss altfor unge.

Han har skrevet om å få barn. Han var en litterær superstjerne allerede da. Det ble han faktisk før han hadde rukket å gi ut noe. En rekke av tysk samtidslitteraturs tyngste navn var nemlig samlet på Princeton University i New Jersey en helg i april 1966. Det var årsmøte i en tysk, litterær forening som ble kalt Gruppe 47. En 23-åring som skulle debutere senere samme år, både med bok og med skuespill, satt i salen. Han gikk alltid med mørke briller, mest fordi han syntes det var tøft, men også fordi han måtte beskytte øyene i arbeidet som finansierte skrivingen: Han skar papp til kartonger for postvesenet, og lagerlokalet var grelt opplyst og luften full av finkornet sand. Dessuten hadde han håret som medlemmene i The Beatles.

Ja, jeg talte i slobodan milosevic’ begravelse i pozarevac i 2006. lurer du på hvorfor det, også? for meg markerte hans død slutten på jugoslavia

– Egentlig hadde jeg ikke tenkt å si noe på møtet. Hele livet hadde jeg vært sjenert, nesten sykelig, men så måtte jeg liksom si noe, og jeg reiste meg. Og da jeg begynte å snakke, kom alt ut på en gang. Jeg følte en plutselig frihet.

Uten omsvøp erklærte den unge mannen med solbriller tysk samtidslitteratur for impotent, komplett idiotisk og absolutt helt verdiløs på alle måter, og han holdt det gående til tross for burop, plystring og protester. Så tok han for seg litteraturkritikken ...

– Utbruddet ødela nok endel for både boken og teaterstykket, sier han, ikke uten stolthet.

– Eller ødela … Da jeg hadde skrevet debutboken min, «Vepsene», og ventet på min første teateroppsetning, «Publikumsutskjelling», visste jeg jo at de ville gjøre meg berømt.

– Du var sikker?

– Sant å si gjorde de meg mye mindre berømt enn jeg hadde ventet.

Han ler.

Han var den tyskspråklige litteraturens enfant terrible. Så giftet han seg. Så fikk han altså et barn: Han har beskrevet følelsen av å gå rundt i sirkler i leiligheten om natten med den våkne datteren på armen, fantasiløst fanget i hjemmet av et gråtende barn, følelsen av at livet var over.

– Men jeg har alltid anstrengt meg for å kombinere det å være far med det å være forfatter. Du må aldri tro på disse mennene som erklærer at de må få være i fred fordi de er genier, aldri! De er ikke genier. De er løgnere. En sann kunstner må kunne ta seg av sine barn.

Han går opp trappen.

– Jeg hadde innbrudd her for noen uker siden. Alt var endevendt. En rekke gamle ting som jeg helt hadde glemt, dukket opp igjen, så det var jo bra.

– Stjal de noe?

– Ingenting.

Han trekker på skuldrene.

– Minnene mine var ikke gode nok.

 

MOR

Han har minner etter moren: en gammel notisbok hun brukte for å huske ting, en bærplukker som ligger på skriveværelset hans i øverste etasje i huset, en stoppesopp som har ligget ute i allslags vær, på bordet ved siden av oss i hagen.

Han husker at Jugoslavia var hennes forjettede land. De kunne se fjellene på den andre siden av grensen, de tre toppene som utgjorde Triglav, Slovenias høyeste fjell. Havet som hun fortalte lå på andre siden av fjellene, som han så for første gang fra stranden i Piran da han var 21, samme år han drakk seg full for første gang.

Han kjøpte en bil til henne da han kom til litt penger.

Han husker da hun tok ham med over grensen for å vise ham. Han husker at han plutselig så hvor utrolig pen hun faktisk var og at han skammet seg litt over skjønnheten hennes. Men han tenker at det var en stolthet over å være i tilbake i hjemlandet, som syntes.

Fredag 19. november 1971 tok hun bussen til distriktets største by og handlet omtrent 100 sovetabletter. Selv om det ikke regnet, kjøpte hun også en rød paraply med et vakkert, litt svunget skaft.

Dagen før hadde hun vært hos frisøren og fått stelt neglene.

Hun slo av fjernsynet og gikk inn på soveværelset.

Neste dag fikk han beskjed om at hun hadde tatt livet av seg.

TEATERMESTER. Peter Handke i entreen i sitt hjem utenfor Paris. Handke er blant annet kjent for sitt skuespill ”Publikumsutskjelling” fra 1966, der skuespillerne ikke spilte ut en handling, men kjeftet på publikum

JUGOSLAVIA

– Hvorfor spør du meg om det?

Nå er han sint.

– Jeg er sliten, sier han.

Jeg har spurt om hvorfor han besøkte Radovan Karadzic, poeten som ledet de bosniske serberne under Bosniakrigen. Besøket fant sted i desember 1996 i den lille byen Pale utenfor Sarajevo, og historien skal være slik: Mens vinden blåste kom blomstersnapsen på bordet, og Handke overrakte Karadzic et eksemplar av «Eine winterliche Reise (A Journey to the Rivers: Justice for Serbia)», og Karadzic ga Handke et utvalg av sine egne dikt, med en uleselig dedikasjon. Samme sommer hadde krigsforbryterdomstolen i Haag utstedt en internasjonal arrestordre på de bosniske serbernes leder, der den blant annet anklaget ham for å være medansvarlig for massakren i byen Srebrenica, der nær 8000 mennesker ble drept.

– Er ikke det er legitimt spørsmål?

Han sukker.

– Jeg ville lytte til ham. Jeg ville ha besøkt imamen i Sarajevo også. Jeg ønsket å snakke med folk som visste noe, og jeg hadde manglet noe dersom jeg ikke hadde besøkt ham. Hvorfor spør dere om det hele tiden? Jeg skulle tro at det var mange journalister som også svært gjerne hadde møtt Karadzic da.

Setningene er harde.

– Og før du spør: Ja, jeg talte i Slobodan Milosevic’ begravelse i Pozarevac i 2006. Lurer du på hvorfor det, også? For meg markerte hans død slutten på Jugoslavia. Jeg elsket Jugoslavia. Jeg er en romantiker, skal man ikke få være det? Helt siden oppveksten har jeg hatt en kjærlighet til landet som general Tito holdt samlet til tross for religiøse og etniske ulikheter. Der jeg vokste opp, var slovenerne de eneste som kjempet mot nazistene innenfra Det tredje riket. Likevel ble de slått hånden av da krigen var over. Plutselig ble disse krigsheltene sett på som fiender, som Titos usle knekter.

Han stopper, trekker pusten langsomt.

Jeg vil ikke alltid forstå andre mennesker. Jeg er ikke paven, jeg trenger ikke forstå alle. De kan gå til helvete, for min del

– Derfor talte jeg i begravelsen og besøkte graven. Milosevic var den eneste som ville beholde Jugoslavia samlet, i hvert fall til å begynne med. Det ville virkelig ikke katolsk-kristenkonservative Franjo Tudjman, som ledet kroatene, og sterkt antisemittiske krefter, eller Alija Izetbegovic, som var en slags leder for de muslimske bosnierne. De jobbet for splittelse og konflikt. Jeg blir dårlig av å snakke om dem.

– Spurte du om massakren i Srebrenica?

– Ikke før etter mange år. Det var liksom ikke helt passende, syntes jeg. Men for omtrent seks år siden samlet jeg mot og spurte noen av dem som hadde vært med, serbere: Drepte dere virkelig så mange mennesker? Vet du hva de svarte? De sa at de ville drept mange flere om de hadde fått muligheten. Det var hevn. Bosnjakiske styrker hadde gått rundt i området, oppsøkt landsbyer og drept serbere. Det var hevn, ikke folkemord, slik krigsforbryterdomstolen påstår.

– Synes du det er en vesentlig påpekning?

– Det er en forskjell.

– Hva tenkte du da de sa at de gjerne ville ha drept flere?

– Jeg tenkte at krig er forferdelig, og at borgerkrig er spesielt ille. Men det fantes snikskyttere i alle leire: serbiske, muslimske og kroatiske. Mødre og fedre – serbiske, muslimske og kroatiske – gikk rundt og lette etter sine barn. Alle gikk barbent på torner i denne krigen.

– Du uttalte også i 1999 på serbisk tv at serbernes skjebne kunne sammenlignes med jødenes under Andre verdenskrig?

– Ja, og det finnes ingen unnskyldning for den uttalelsen. Jeg kunne ikke tro at jeg selv sa det, men det gjorde jeg jo.

– Tenker du noen gang at du gikk vel langt i din støtte til serbisk side i iveren etter å veie opp for det du har kalt vestlige mediers demonisering av den siden i krigen?

Han ser opp.

– Nei.

 

ET SVAKT HJERTE

Et sted her har han bedt om en pause. Han er blitt stille. Fra å ha sittet bakoverlent i stolen hele tiden, lener han seg plutselig fremover, støtter seg på det ene kneet. Han tar seg til brystet.

– Jeg har et svakt hjerte, sier han.

Han har vært innlagt for hjerteforstyrrelser. Det sto noe som lignet en pilleboks på nattbordet.

– Jeg trenger bare å gå litt.

Han reiser seg, begynner å spasere rundt i hagen.

– Går det bra?

– Det er ikke noe å bekymre seg for.

Hagen er omgitt av en høy mur som hindrer innsikt, og med klatreplantene, alle epletrærne, blomstene minner den om noe fra et eventyr. Det ligger trådsneller på alle de forskjellige bordene som er plassert rundt om. Trådsneller som han bruker til å brodere, blyanter og fyllepenner som han tegner og noterer med, og epler han lager marmelade av.

 

STØY, SCHLAGER OG CÉLINE

Han snakker om all larmen. Naboenes maskiner, den militære flybasen oppe på platået.

– Før kunne jeg finne musikk i støy, det var noe magisk og vakkert selv der, men det klarer jeg ikke lenger. Det skammer jeg meg over.

Og om folk som går i teateret:

– Jeg kan ikke fordra dem, stanken av selvgodhet som henger ved dem, og som du ikke kjenner blant folk som går på kino eller skal høre et band på en konsert.

Så setter han seg.

Å kjenne sin egen vekt er fortsatt en slags glede, sier han. Å ta av seg skoene under bordet en annen. En hvit duk på en utekafé. Å tegne. Personen som sover i rommet ved siden av. Å gå ut i skogen og finne en lysning. Gå til den lille strandsjøen der, se på endene. Bruke en kvist til å lete etter sopp. («Jeg er kongen av sopp! Ingen vet mer om sopp her omkring enn meg!») At han fant dette stedet, beskriver han som skjebnen, og han synes han må få lov å snakke om skjebne nå som han snart blir 72 år, og så synger han noen strofer av Paul Ankas slager «You Are My Destiny».

Han har ingen datamaskin, heller ikke mobiltelefon. Han bruker ikke engang de gamle skrivemaskinene som står langs veggen lenger, men skriver alt for hånd. Forlaget har en kvinne i Frankfurt som forstår håndskriften hans og taster manusene inn på en maskin.

Han har stoppet ved porten. Det står en mann utenfor som gjennomfører en spørreundersøkelse. Handke slipper ham inn, men bare for så å småkrangle om spørsmålenes relevans, be om å få se naboenes svar, så diskutere den for lengst avdøde, franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline, på mange måter genial, men også antisemitt, fordi utspørreren – monsieur Gapin – viser seg å bo i samme hus som den utskjelte forfatterens kone, som nå er 102 år eller noe, før Handke med et smil oversetter for oss at da han ble spurt om hvor mye han jobbet i løpet av en uke, så svarte han: én time.

Etter alt dette, eller kanskje før, sier han:

– Jukeboks er en glede.

– Å gå gjennom skogen, som nettopp i et eventyr, og du kommer ut på den andre siden. Du ser til venstre, så til høyre, og der finner du en bar. Baren har en jukeboks. Og jukeboksen har «Black Magic Woman» med Santana. Så jeg velger den. Jeg fylles av en tomhet.

– Så du danser ikke?

Han ser forskrekket ut.

– Nei!

KONFLIKTORIENTERT. Han forbanner naboene, som klager på hvert tre som vokser, hvert eple som faller. Selv lager han marmelade av eplene

KONFLIKTORIENTERT. Han forbanner naboene, som klager på hvert tre som vokser, hvert eple som faller. Selv lager han marmelade av eplene

UGRÅTTE TÅRER

– Vinden kommer fra øst i dag, sier han.

Han bestiller kir som aperitiff, foie gras til å dele som forrett, kamskjell og reker, en hvitvin. Om kveldene går han noen ganger til et annet sted. Hôtel des Voyageurs ligger ved togstasjonen, og egentlig er det ikke annet enn et hospits med en bar i underetasjen.

– Jeg liker å snakke med dem som bor der. Mange av dem er gamle soldater. De har kjempet i Afrika, i Indokina og så er de blitt litt ødelagt. De mistet retningen og drikker. Det er ikke enkle liv de har. De deler en sliten do under trappen, baren stenger klokken åtte og de har ingen tv på rommet. Det er begått to drap der i løpet av årene jeg har bodd i byen, men de fleste av dem er veldig vennlige. De har en ydmykhet til livet, en ydmykhet som følge av at alle har forlatt dem. Naboene mine har ingen ydmykhet! Heller ikke medpassasjerene mine på metroen. Eller fotballspillerne jeg ser på tv. Heller ikke jeg, selv om jeg prøver. Men på den andre siden: Jeg vil ikke alltid forstå andre mennesker. Jeg er ikke paven, jeg trenger ikke forstå alle. De kan gå til helvete, for min del.

Han smiler over det med helvete, så tar han seg i det.

– Men sannheten, hvis man kan snakke om noe sånt … Jeg ønsker at vinden skal gå gjennom meg.

– Vinden?

– Ja, vinden fra den såkalte evigheten. De andres vind. Vinden fra den andre tiden … Det tror jeg jammen min neste bok skal hete. Vi tar vel en flaske til?

Han kaller på kelneren, så ser han over bordet.

– Jeg har forsøkt å lese Karl Ove Knausgård. Det er umulig. Faren hans ser til venstre og til høyre … Jeg har ligget i hagen, og hver gang jeg har våknet, har jeg forsøkt igjen, men det nytter ikke. «Min kamp» har ingen vind. Litteratur er avhengig av litt vind.

– Nå bør du kanskje være høflig. Han er jo forleggeren din.

– Ja, jeg vet, høflig, ja … Min kone liker å lese ham, skriv det. Mens Dag Solstad liker jeg. Den scenen i «Genanse og verdighet» – en nydelig tittel – der lektoren ikke får slått opp paraplyen og kaller den kvinnelige eleven for fitte og flesketryne … den er strålende. Solstad er en dypsindig forfatter …. Vind.

Etter maten vil han ta kaffen på restaurantterrassen. En digestif ved siden av.

– For fire uker siden var jeg på Café Kuchling i hjembyen min igjen. De har flyttet jukeboksen. Før sto den under vinduet, nå er den plassert i hjørnet.

– Satte du på Elvis?

– En ung mann okkuperte den, forferdelig musikk. Jeg tror nesten at han ville jeg skulle gå til angrep på ham …

Han løfter glasset.

– Men jeg er for gammel.

– Ser du noe av moren din i deg selv nå når du er blitt eldre?

– Nei. Hun var mye mer ydmyk enn meg. Jeg er mer sentimental. Jeg har mange ugråtte tårer inni meg. Hun gråt dem alle.

Et smil.

– Jeg kjenner igjen mye av morfar i meg selv, derimot. Han var også oppfarende. Han var utålmodig. Men han var en god kortspiller, en forsiktig, men fremragende gambler. Selv liker jeg ikke å vinne. Ikke engang i litteraturen liker jeg det.

– Nei?

– Jeg skammer meg bare.

Han tømmer ikke glasset.

– Du vet hvordan croupieren i rulettspill sier Rien ne va plus når kulen skal til å falle ned på et nummer. Ingen flere innsatser … Jeg har kommet dit i livet, føler jeg. Kjenner du vinden? Skal vi gå?

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk