En californianatt i april 2007, med glippende, blodskutte øyne, men fortsatt knattende på tastaturet, tok Arianna Huffington igjen tapt arbeidstid. Dagene i forveien hadde hun fotfulgt eldstedatteren gjennom Yale og fire-fem andre universiteter den unge studenten ønsket å immatrikuleres på.

Det var nå to år siden den greske innvandreren, uredde kommentatoren, mislykkede guvernørkandidaten, klatrende sosietetspersonen, og etterhvert – nettmogulen, hadde samlet i hop nok viktige kontakter og investorpenger til å starte det som, ifølge eBiz, i dag er blitt verdens nest største nyhetsnettsted The Huffington Post, med over 100 millioner unike besøkende i måneden og 850 medarbeidere i 11 land. Nettstedet ble den gang ledet fra annenetasjen i hennes Los Angeles-hjem, og selv om morgensolen nå begynte å stråle inn gjennom vinduene, frøs Huffington veldig.

Hun reiste seg for å hente en genser da bena kollapset og kroppen smalt tungt inn i kontorpulten. Sekunder senere lå hun livløs i en våt rød dam. Søsteren besvimte av synet, mens datteren ringte faren og Huffingtons eksmann, den velstående Texas-republikaneren Michael Huffington, som i all hast fraktet henne til sykehuset. Fire sting ved høyre øye og et brukket kinnben.

Huffington hadde møtt veggen, ved å møte gulvet.

– Legene tok alle mulige slags prøver, men til slutt fikk jeg diagnosen utbrenthet. Det var da jeg så livet mitt i et nytt perspektiv og etterhvert skjønte at vi alle må redefinere ordet «suksess», sier Arianna Huffington.

SUKSESS 2.0

Nylig presenterte hun sin fjortende bok «Thrive: The Third Metric to Redefining Success and Creating a Life of Well-Being, Wisdom and Wonder». Den handler om å se innover i seg selv og ikke bare oppover karrierestigen. Nå blomstrer 63-åringen på sitt Manhattan-kontor, i en glasskube like luftig som tittelen på den nye boken.

– Ny statistikk viser at 96 prosent av sjefer har følt seg utkjørt, og denne myten om at man må jobbe livet av seg for å oppnå suksess er velkjent. Også i Sør-Korea, hvor vi nylig lanserte nettstedet vår. Folk er superstresset og 40 mennesker begår selvmord hver dag i dette landet, som har inkorporert den amerikanske og vestlige suksessdefinisjonen. Å lykkes handler ikke bare om penger og makt, sier hun.

Huffington mener et sug etter rikdom og innflytelse vil være som å sitte på en stol med to ben – før eller senere vil stolen falle over. Derfor har hun snekret sammen det tredje benet for oss: fornøyelse, visdom og forundring. Og oppskriften begynner på soverommet.

SLEEP YOUR WAY TO THE TOP

Huffington har ikke lenger en kontorpult, men et rundt bord med plass til en svær gresk familie og utsikt til et fargekodet og retrodesignet kontorlandskap hvor mange hundre journalister, researchere og pr-folk, med en gjennomsnittsalder på 28 år, sitter med solsikker fra kjærester og sjokkrosa joggesko ved datamaskinene som lyser døgnet rundt.

Nyhets- og bloggnettstedet har vokst med formidabel fart de siste ni årene. I 2012 vant de Pulitzerprisen for en artikkelserie om sårede Amerikanske soldaters fysiske og psykiske hverdag etter hjemkomst, sjefen selv er blitt utnevnt til en av verdens mest innflytelsesrike mennesker av Time Magazine og hun har mektige venner i både Washington D.C og Hollywood.

Huffington har definitivt hatt vind i seilene, men hun mener snorking har fått altfor lite oppmerksomhet i hennes, og alle andres, liv. Stolt forteller hun om lange ventelister på de to nyinstallerte hvilerommene for reporterne på arbeidsplassen, og at når hun selv tar en blund på den myke hvite kontorsofaen sin, ønsker hun ikke å trekke ned persienner, hun vil nemlig sette et eksempel. Sleep your way to the top, som hun sier.

– Bill Clinton har sagt at hans livs største tabber skyltes mangel på søvn, uten å spesifisere akkurat hvilke feilsteg, ha-ha-ha, men mennesket synes å være avhengig av denne livsfarlige livsstilen. Det er som vi konkurrerer i å sove minst mulig for å få mest mulig prestisje. Men noe skjer i zeitgeisten. Vi innser at vi slavedriver oss selv. Samtidig støtter nye vitenskapelige funn østlig urtidsvisdom, sannheter vi har lagt på hylla, som at søvn og meditasjon faktisk gjør oss ekstra produktive og kreative, sier hun.

I «Thrive» skriver Huffington at 2013 var året da amerikanske toppledere kom ut som meditasjonsfans, og at til og med megabedrifter som Nike, Apple, Target og Procter & Gamble arrangerer kurs i å finne seg selv.

JOURNALISTISK GULLALDER

Folk som kjenner Huffington sier at hennes største talent ligger i å vite hva som klør i det amerikanske samfunnet til enhver tid, gjerne før alle andre kjenner kriblingen.

– Vi lever i en journalistisk gullalder, sier Huffington.

– Mange vil kanskje si det motsatte?

– Jo, fordi vi engasjerer oss mer enn noengang. Gjennom internett har vi utstrakt tilgang på de beste historiene verden rundt. Nettet har gitt oss full kontroll over de nyhetene vi konsumerer, samtidig som sosiale medier fundamentalt har forandret vårt forhold til nyheter. Det er ikke noe vi lenger bare passivt tar inn. Vi reagerer, vi deler og kommenterer nyhetene, sier hun.

– Ser du journalistikkens fremtid utelukkende på nett?

– Debatten om papiravisens skjebne har jo pågått i noen år, men jeg ser ikke på papiravisene som døende. Tradisjonelle avishus vil tilpasse seg digitale verktøy, og nye digitale medier vil lære av avisene og ta til seg de beste måtene å angripe feltrapporteringer på. Mens årene går, vil nervøsiteten og frykten over journalistikkens død ta slutt, sier Huffington.

Hun legger til at mens de fleste medieinstitusjoner kutter i budsjettene for reportere i felten og heller prioriterer skrivebordsvirkelighet, ansatte Huffington nylig tre «føtter-på-bakken»-reportere i Beijing, Kairo og Beirut som en del av The WorldPost, Huffingtons nye globale plattform for politikk, økonomi og kultur. Den drives i samarbeid med tenketanken Berggruen Institute on Governance i California.

– Å ta riktige valg er en utfordring, og i vår evige nyhetshverdag er det lett å glemme hvor tidlig vi faktisk befinner oss i denne gullalderen, og akkurat hvor kraftig, og på hvilken måte internett har røsket tak i den journalistiske verden. Jeg mener forøvrig et minijordskjelv bare gjør godt for hybridjournalistikken vi vil se mer av, selv om vi fortsatt forsøker å finne ut av internetts egentlige effekt på media, sier Huffington.

Men i det siste har hun fått verdensveven litt opp i halsen. Hun har nemlig lagt til seg et knippe nye digitale rutiner. Hun slår ikke lenger på tv-nyhetene med det samme hun entrer et hotellrom, hun leser Twitter sporadisk, lader telefoner langt unna soverommet om natten, har gitt opp å tro at multitasking er en smart idé, og i forbindelse med bokutgivelsen innførte hun også regelen om at medarbeiderne hennes ikke er forventet å svare på mail etter endt arbeidstid, slik svært mange i USA er.

– Det å prioritere arbeidstagernes helse er definitivt det beste et firma kan gjøre for å holde på talentene, for rekruttering, vekst og dermed årsoppgjøret. Det viktigste vi trenger fra de ansatte er deres dømmekraft, ikke deres utholdenhet, sier hun før Blackberryen, den ene av de tre smarttelefoner hun alltid bærer med seg, kimer fra et hjørne.

– Hører du ringelyden min? spør Huffington i det hun sakte reiser seg for å kvele den.

– Kirkeklokker! Det er så avslappende.

HVA DE SIER I BEGRAVELSER

Arianna Huffington er kjent for å dele med seg av sin private epost på seminarer fordi hun inviterer til å «høre alles stemme». I hytt og vær spør hun kjendisvenner som Larry David, Gwyneth Paltrow og Robert F. Kennedy Jr eller bekymrede mødre og tenåringer med Aspergers syndrom om de vil skrive blogginnlegg for henne.

Hun er en hyppig gjest både på talkshows og i foredragssaler. Mange mener noe om henne, og hun mener svært mye selv. Politisk tv-vert Bill Maher ser mer enn gjerne at venninnen blir USAs neste president, men Huffington har også blitt kalt oppmerksomhetssyk, villig til å si og gjøre alt for å bli sett, kalt «en intellektuell Paris Hilton» og «verdens beste bullshitter» i amerikansk presse.

Fordi Huffington legger hodet på blokka, virker å ha et svar på alt og er småfrekk når det trengs, har hun hatt sin del av motstandere opp gjennom årene etter at hun som 30-årig eventyrer ankom Amerika og raskt fortryllet store deler av den kulturelle og politiske eliten i New York, selv om det mest hårreisende hun synes å ha gjort er å ha hatt nerver til å gå fra konservativ politikerfrue til liberal aktivist på den politiske arena. Og nå altså meditasjon på møterommene, og spiritualitet og mindfulness i lunsjpausen. Man kan jo bli skeptisk av mindre.

– I vår sekulariserte verden har vi gjort den fatale feilen å plassere organisert religion og den åndelige sannheten mennesket bærer på i samme kategori. Det har gjort at millionvis av mennesker ikke innser realiteten av sistnevnte fordi de har forkastet førstnevnte. Dypt i oss selv er vi alle vise, harmoniske og sterke. Vi må bli kjent med de delene fordi desto mer selvforståelse vi har, jo mer effektive blir vi, sier Huffington før hun reverserer nakken en smule og sprer et satt glis med halvåpen munn, slik hun ofte gjør, når guruen har talt.

– Er du den rette til å fortelle oss, rik og mektig som du allerede er, at vi skal glemme lønnsslippen og heller gå på yogasenteret?

– Jeg sier ikke at du skal glemme de to grunnleggende elementene for suksess. Jeg sier at de ikke er nok for å leve et fullverdig liv, sier hun.

– Mener du man da «i det minste» må ha makt og penger for å leve et fullverdig liv?

– Nei. Jeg tror det fins mange mennesker som ikke har penger, men som, når man ser stort på det, vet at alt det andre betyr mest til syvende og sist. Vi beundrer og respekterer Mor Teresa eller ungdom fra Generasjon Y som gir opp ideen om å bli Wall Street-investorer og heller blir barneskolelærere i forstedene. Selv i vår kultur, frenetisk opptatt av penger og makt som vi er, hører du ikke noen si i en begravelse; «høydepunktet i hennes liv var da hun økte markedsandelene i selskapet», eller «hans Power Point-presentasjoner var alltid godt forberedt», sier Huffington og løfter unna en tykk blond lugg.

– Hva ønsker du skal bli sagt i din begravelse?

– Oprah spurte meg om det samme, og jeg sier bare; døden er som å tilbakelevere en leiebil, før du flyr videre. Men selv om døden ikke er slutten, er jeg mest interessert i hva jeg kan gjøre mens jeg lever.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.