Jeg var på sommerferie på Nordsjælland da telefonen ringte. Det var Jon, min gode venn og studiekamerat fra universitetet i Nürnberg. Han var urolig i stemmen.

– Har du hørt om Karen?

– Nei, det er mange år siden nå.

– Hun er borte. Alle tyske aviser skriver om det.

– Hva har skjedd?

– Det er det ingen som vet. Saken er et mysterium. Hun forsvant for over en uke siden sammen med datteren på syv måneder. Politiet har ingen spor.

Vi la på. Jeg sjekket tyske aviser på nettet. Alenemoren Karen Gaucke var overalt. Hun var lett å kjenne igjen på bildene. De største letemannskapene noensinne i delstaten Niedersachsen var satt inn for å finne henne og datteren. Tyske medier hadde sommeren 2006 invadert Hannover, byen der hun bodde.

Åtte år etter at de forsvant, er det fortsatt ingen spor etter dem. Jeg har forsøkt å sette meg inn i saken, som blir omtalt som den største kriminalgåten i Tyskland i nyere tid. Men aller mest er dette historien om en god venn fra tiden da Tyskland gjenoppsto som nasjon.

HANNOVER, 15. JUNI 2006

Klokken var kvart på åtte da Karen måtte avslutte telefonsamtalen med en venn­inne. Om et kvarter kom Michael på besøk, og før det måtte hun legge Clara. Det var ikke ofte Claras far var innom, men nå var det meningen de skulle rydde opp i uenighetene om barnebidrag. Dagen etter skulle Karen tilbake på jobb, etter å ha hatt permisjon siden Clara ble født for syv måneder siden.

Michael kunne ikke være der lenge. Han hadde avtale med to venner om å se en VM-kamp i fotball på vertshuset Bischofshol i byen klokken ni. Klokken 20.31 sendte han en tekstmelding til en av dem og forklarte at han ville bli forsinket. 12 minutter før det, klokken 20.19, sendte han en tekstmelding til Karen der han lurte på hvor hun var, siden de jo hadde en avtale. Rapporter fra politiets dataeksperter viser at meldingene ble sendt fra området rundt Volgersweg, gaten der Karen bodde. Like rundt klokken ti kom Michael til Bischofshol. Han fikk aldri svar på meldingen han sendte til Karen.

Telefonsamtalen med venninnen som ble avsluttet et par timer før, er det siste livstegnet. Hverken foreldre eller venner fikk svar da de forsøkte å få tak i henne gjennom helgen. Søndag 18. juni 2006 ble Karen Gaucke og datteren meldt savnet, og siden har ingen sett dem.

NÜRNBERG, 1988

Jeg kom til Tyskland sommeren 1988 for å studere økonomi på universitetet i Nürnberg. Jeg hadde vel en slags drøm om å gjøre det til noe der nede, og den uskyldige forestillingen om noe stort ble ikke mindre da jeg opplevde hvor tilkneppet tyskerne rundt meg ofte var.

De viste seg ikke frem. De bød ikke på seg selv. De skjulte sine ambisjoner – og seg selv – bak dannelse og dårlig samvittighet. Tyskerne feiret ikke engang sin egen nasjonaldag. Selv ikke det uovervinnelige fotballandslaget fikk folk til å flagge. Mine tyske venner var både frekke og elskverdige, men snakket lite om sitt eget lands historie. De fortalte at de lærte ganske lite om Annen verdenskrig på skolen, og det var naturligvis heller ikke noe man tok opp i kantinen eller ølkneipene. Rettsbygningen der Nürnberg-prosessene hadde funnet sted, var ikke noe de viste frem på turistkontoret, de gamle paradegatene fra krigen grodde igjen nord i byen og Hitlers enorme, men halvferdige kopi av Colosseum sto tom ved tjernet Dutzendteich. En begrunnet, men for så mange helt urettferdig skamfølelse var inkorporert i folket, såkalt «Kollektivschuld». Jeg syntes det var unødvendig av mine unge, nye venner å bære på slik skam, måtte innimellom si det høyt og lot meg imponere over anstendigheten de svarte med.

Noen ganger slo det meg hvordan folk måtte ha det i Øst-Tyskland, der de på toppen av skam for en gammel krig måtte forholde seg til sovjetisk tvangsmakt. Samtidig var det tydelig at tyskerne i vest støttet regjeringens bestrebelser på å integrere Tyskland i en fremtidig og stor, europeisk union. Kanskje var det fordi det ville gjøre tyskerne litt mindre tyske.

Jeg fant en viss glede i å lese om forandringene i Europa på avisenes innenrikssider, mens det i Norge ble nevnt på utenrikssidene, hvis det i det hele tatt ble nevnt. For en norsk 19-åring var inntrykkene sterke, og interessen for det tyske språket, samfunnet og menneskene ute i gatene ble større enn interessen for matematikkprofessor Otto Hass’ tørrkokte formler inne i forelesningssalen.

Oppunder jul 1988 var jeg med i et demonstrasjonstog gjennom Nürnbergs gater. Flere tusen studenter deltok i protesten mot Helmut Kohls koalisjonsregjering, som truet med å kutte i bevilgningene til studenter og universiteter. Selv hadde jeg både stipend fra den norske staten og et varmt Visa-kort fra en privat bank, noe som blant tyske studenter ble oppfattet som det sanseløse vanvidd, men jeg viste min politiske støtte og marsjerte under paroler og med plakater som viste mishag mot landets skoleminister. Vi sang:

Sag zu Möllemann
dass er gehen kann

De radikale var de ivrigste, som normalt er. Fremst i toget gikk noen unge menn jeg kjente igjen fra kantinen på universitetet, med ropert og knyttneve, men jeg er av den relativt klare oppfatning at jeg underveis ble mer opptatt av å se på mennesker enn plakater i toget. Den største begivenheten underveis, slik jeg opplevde det, var da demonstrasjonstoget, anført av de sinteste studentene i Bayern, stoppet på rødt lys, før det marsjerte videre på grønt.

Et eller annet sted i dette toget gikk en 19 år gammel jente fra Freiburg som denne høsten hadde begynt på samme fakultet som meg. Jeg hadde sett henne i forelesningssalen. Hun het Karen Gaucke.

HANNOVER, HØSTEN 2014

– Jeg kan belyse tilfellet Karen Gaucke fra flere perspektiver, sier Matthias Waldraff.

Den tyske høyesterettsadvokaten tar meg imot på kontoret sitt i Hannover. Siden 2006 har han vært bistandsadvokat for familien Gaucke.

– Jeg har vært rådgiver for dem i de fleste spørsmål, både juridisk, som menneske og overfor mediene. Det var et voldsomt spetakkel her i landet da saken pågikk. Vi måtte beskytte familien. Da rettssaken pågikk i Hannover, gjemte vi familien i et gammelt bondehus utenfor byen, mens medier fra Tyskland og resten av verden invaderte byen, sier han.

Waldraff er en av Tysklands mest kjente og erfarne advokater, men Karen Gauckes forsvinning forandret hans liv.

– For meg har det vært en ekstrem sak, som har forfulgt meg intensivt gjennom årene, i snart ti år. Den har påvirket mitt liv og min jobb som advokat. Hver eneste gang det har kommet meldinger om at lik er funnet i en sjø eller i et skogkratt, har vi rykket ut og lett etter Karen og Clara.

– Men dere har ikke funnet spor?

– Nei.

– Er alt håp ute?

– Det tør jeg ikke si.

Han slår et nummer, og mens summetonen går, sier han:

– Fru Gaucke venter på å snakke med deg.

ET VENNSKAP

Karen Gaucke ble født 5. november 1968. Hun vokste opp i den gamle universitetsbyen Freiburg med en bror og to lektorforeldre, Hans og Gabriele. Begge foreldrene var født i Berlin og rømte fra Øst-Tyskland da Sovjetunionen tok makten. De fortsatte å reise verden rundt og hadde alltid barna med. Ifølge moren var Karen allerede som lite barn nysgjerrig på fremmede land og kulturer, og malte verden før hun kunne lese. Hun var utvekslingselev fra tidlig i tenårene, både i Mexico, Frankrike og USA. Hun snakket flere språk flytende og hadde et usedvanlig vitnemål fra gymnaset da hun begynte på universitetet i Nürnberg i 1988.

Et tilfeldig møte i universitetskantinen, eller «mensaen», førte henne sammen med meg og mine norske venner. Jeg tror vi snakket om de påtrengende og sterke fargene på universitetsveggene, som angivelig var malt slik for å fremme lysten til å lære. Vi var enige om at det var noe ordentlig oppspinn, og noen av oss hadde dessuten håndfaste beviser, siden vi ikke hadde lært noe særlig.

Karen ble ganske fort en del av vårt lille, norske miljø i Nürnberg. Jon, Per Egil, Per Christian og jeg. Hun var med overalt hele tiden, var en fast gjest i leiligheten Jon og jeg delte i gamlebyen, der det stadig var sammenkomster. Karen var en god venn, men jeg opplevde henne også som en mentor og veileder, selv om hun var enda yngre enn oss. Hun bodde like ved gamlebyen, i bakken opp mot Café Ruhestörung, like ved universitetet. Det ble et av våre faste steder, akkurat som Café Sebald om dagene og klubben Mach Eins om nettene. I motsetning til noen av oss andre, var Karen som regel på plass i forelesningssalen morgenen etter. Det falt seg aldri naturlig å spørre hvorfor hun hang så mye med oss nordmenn, men så spør man vel heller ikke gode venner hvorfor de er ens venner.

– Det har jeg tenkt på. Hun kunne hengt med hvem som helst, men valgte oss, sier Per Egil.

– Hun hadde jo reist mye og oppsøkte det fremmede. Kanskje det var det, sier Per Christian.

ARISTOKRATENE

De fleste på fakultetet visste hvem Karen var, og hennes venner ble våre venner. Av og til kunne vi gripe oss i å tenke at vi var som The Brat Pack i de amerikanske 80-tallsfilmene, men slik tenkte sikkert alle gjenger på den tiden. I den litt perifere utkanten av vår krets var det flere unge mennesker fra den tyske og sentraleuropeiske overklassen. En av dem hadde gått på kostskole i England, en annen var bryggeriarving fra Bayern og en tredje var etterkommer av Claus von Stauffenberg, greven som ledet statskuppforsøket mot Hitler i 1944. Den mest frikete av alle var politimestersønn fra Stuttgart og en fiffikus på å få tak i cannabis. Karens beste venninne var fra Mende-familien, som eide tv- og radiofabrikker i Bremen. Det var stadig en fest på et slott. Jeg tror kanskje de syntes det var noe fornøyelig eller ufrivillig eksotisk ved nordmennenes overspente dannelse og utrygge diksjon.

Hvis vi havnet i konversasjonsproblemer med en tweedkledd, tysk aristokrat på 22, kom Karen oss gjerne til unnsetning. Hun hadde utviklet noen knep for å lede samtalen inn på noe mer overkommelig, ofte ved å få folk til å le. Hun hadde også glede av å betrakte oss når vi dummet oss ut. Det skjedde rett som det var.

Men selv Karen hadde grenser. Høsten 1989 var det en retrobølge på tyske nattklubber. Soul og disco fra 1970-tallet fylte dansegulvet på Mach Eins, og i gleden over å høre noe annet enn rave og house tok jeg helt uten å tenke meg om til å danse som John Travolta danser til «Stayin’ Alive» i filmklassikeren «Saturday Night Fever». Med høyre arm skrått opp i været og litt for distinkte knebevegelser. Da Karen så det, hoppet hun over meg, slo armen min ned og dro meg vekk fra dansegulvet med forskrekket mine. «Du er i Tyskland nå. Du gjør ikke sånn.» Det var min tur til å føle skam.

5. november 1989 feiret vi Karens fødselsdag, som jeg ikke husker noe særlig fra. Men det skulle bli starten på en helt spesiell uke. For henne og hele verden.

FREIBURG, SEPTEMBER 2014

– Det er godt å høre fra en av Karens studievenner, sier Gabriele Gaucke på telefon fra Freiburg.

– Karen levde i mange år sitt eget liv langt unna oss foreldre. Hun var så intelligent, selvstendig og tapper og ville alltid klare seg selv. Helt fra hun var barn. Jeg husker vi dro til Berlin i 1985, da hun var 16. Vi dro dit sammen med Jay, en utvekslingselev fra Amerika som bodde hos oss. Vi bodde i vest, men dro til øst med papirer som trengtes. Jay ville tilbake til øst alene dagen etter, men ble arrestert. Da vi krysset grensen for å finne ham, ble også jeg arrestert. I byen der jeg ble født, der jeg vokste opp. Karen måtte ordne opp på egen hånd. Men hun elsket det eventyrlige ved disse hendelsene, som hun lærte så mye av. Hun drømte alltid om å reise tilbake til Berlin, hvor også hennes far kom fra, sier Gabriele Gaucke.

Hans Gaucke var aktiv i det sosialdemokratiske partiet SPD. I 1972, da Karen var fire år, var han blant partimedlemmene som åpent støttet forbundskansler Willy Brandts kontroversielle «Ostpolitik», som gikk ut på å bedre forholdet mellom vest og øst.

MUREN FALLER

9. november 1989, klokken ti om morgenen, møttes sentralkomiteen i kommunistpartiet på partihovedkontoret i Øst-Berlin. De diskuterte et forslag om at innbyggerne i DDR skulle få lettere adgang til å reise til vest. Utover dagen hadde partisjef Egon Krenz møte med vesttyske politikere, som ble underrettet om planene, men samtidig fortalt at DDR skulle bestå som før. Klokken seks om ettermiddagen holdt partiets pressetalsmann, Günter Schabowski, en internasjonal pressekonferanse i Berlin, for å fortelle om de nye utreisereglene. På spørsmål fra en journalist om når de nye reglene var ment å tre i kraft, ble han nervøs og sa noe han ikke skulle si: «Nå. Med en gang,» sa han.

Klokken 19.05 rapporterte nyhetsbyrået AP at «DDR åpner grensen». En time senere var det toppsak på nyhetene i Vest-Tyskland, men mange trodde det var en spøk. I Øst-Berlin forsøkte ledelsen i politbyrået og den statlige tv-kanalen å dementere nyheten, men da var mellom 80 og 100 mennesker på vei til grenseovergangen i Bornholmer Strasse. Samtidig meldte vesttyske kveldsnyheter på fjernsyn litt overilt at pressetalsmann Schabowski hadde åpnet grensene. Snart var folk på vei til muren fra begge sider i Berlin.

Klokken 23.30 ble trykket fra en voksende menneskemengde i Bornholmer Strasse for hardt for grensevaktene, som hadde fått motstridende meldinger utover dagen. I frykt for eget liv åpnet de porten. Mer enn 1000 mennesker løp gjennom grensekontrollen, over broen og var plutselig i vest.

Muren var åpen. Berlin var åpen. Torsdag 9. november 1989 ble den gladeste natten i tysk historie.

10. NOVEMBER 1989

Vi var vel såvidt innom universitetet om morgenen. Alle hadde fått med seg nyheten. Muren var revet! Tyskland var åpnet! Vi måtte feire. Karen, Julia, Jon, Per Egil, Per Christian og jeg dro til vårt faste stamsted på fredagene, en kneipe i gamlebyen der verten Kurt nå var spandabel. Det var en jubelens dag for oss fire nordmenn, men for våre tyske venner var det så mye, mye større. Særlig for Karen, med sin historie, familie og drømmer.

Hun ville dra til Berlin med en gang. Klatre på muren. Oppleve verdenshistorien mens den skjedde. Transport var ikke noe problem. Per Egil hadde en gammel, rødbrun Audi, Jon hadde en gammel VW Boble. Vi kunne bare dra med en gang.

Tidlig på kvelden la Per Egil, Per Christian, Karen og Julia ut på Autobahn mot nordøst, i retning Berlin i Audien.

Jon og jeg var tausere enn vanlig den kvelden. Vi hadde gjentatte ganger tidligere på høsten utsatt et besøk til Freiburg, der en venninne hadde begynt å studere medisin. Vi kunne ikke utsette lenger. Vi var bortlovet og kom oss aldri til Berlin. I stedet fant vi oss selv i en lyseblå Boble i stikk motsatt retning, mot sørvest, mot en fest i Freiburg. Vi kjørte til og med feil og rakk den nesten ikke.

De fire andre ankom Berlin om kvelden og parkerte i en stille gate, ved en bank nær Brandenburger Tor.

– Så var det å forsøke å komme seg opp på muren i folke­havet. Vi forsto at vi var med på noe stort der og da, men ikke helt konsek vensene av det, sier Per Christian.

For første gang på mange år feiret tyskerne seg selv. På morgenkvisten la Karen og de andre seg for å sove i bilen. Da de våknet, var bilen omringet av en vrimmel østtyskere, som skulle inn i banken og hente sine 200 mark – velkomstgaven til alle østtyskere fra den vesttyske staten.

NYE TYSKLAND

På vei tilbake fra Freiburg på søndagen møtte Jon og jeg en haug med østtyske Trabanter i motsatt retning. På bensinstasjonene var det lange køer for å kjøpe vestlig godteri og syntetiske tøydukker som forestilte katten Pusur. Etter helgen lurte Karen med et flir på om vi likte hennes hjemby Freiburg. Berlin var visst bra, hørte vi. Hun skulle tilbake. Hun ville enten ha en jobb der hun kunne reise eller jobbe med menneskerettigheter.

Murens fall var ikke bare en mur som falt. Det landet jeg opplevde som tilkneppet året før, var i ferd med å åpne seg. Tyskerne turde å være litt tyske igjen, men naturligvis med den nødvendige nøkternhet som så mange andre folk kan lære litt av. Den gamle damen i bakeriet i Bergstrasse smilte vennligere, uten at jeg kjente henne. Familier ble forent. Folk flagget når det var viktige sportsarrangementer. Utover vinteren åpnet byadministrasjonen i Nürnberg opp den enorme kopien av Colosseum, som snart skulle bli dokumentasjonssenter for krigen. Tysk historie og identitet ble oftere tema både i medier og kulturliv. Jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvordan Tyskland ble fullstendig forandret disse månedene, uten selv å ha vært der.

Men jeg skulle aldri mer opptre som John Travolta på et tysk dansegulv. I 1990 flyttet jeg hjem til Norge.

NYE LIV

De neste årene dro jeg tilbake til Nürnberg i feriene. I 1991 var jeg en utilpass siviløkonomstudent på et lærested i Bærum og hadde ikke snakket tysk på en stund. Den første jeg møtte på Café Ruhestörung den sommeren, var Karen. Av en eller annen grunn begynte jeg å snakke engelsk med henne. Hun satt lenge og så rart på meg. Den videre samtalen forløp omtrent slik, og det er hun som snakker: «Jeg kjenner deg ikke igjen. Du er Lars, men snakker et annet språk. Vi er venner på tysk, og på ordentlig. Nå høres du ut som en fremmed. Vær deg selv i stedet.»

Året etter tok hun eksamen, ferdig på normert tid. Hun flyttet til Berlin, der hun fant et bohemkollektiv i nærheten av Bornholmer Strasse. Hun fikk jobb i et reiseselskap og var i Berlin i to år. Noe av det første hun gjorde, var å arrangere en spesiell tur til sine foreldre, som hadde vært over hele verden, men ikke i Norge. De var ti dager i Norge, fra Oslo til Nordkapp.

I 1994 var Karen én av 800 søkere til ny stilling i TUI, Europas største reiselivskonsern. Hun fikk jobben, flyttet til Hannover og gjorde karriere i tysk reiselivsbransje. Vi flyttet alle hver til vårt, fikk jobber, familie og en stadig fjernere fortid. Så kom sommeren 2006.

DEL 2

FORSVINNINGEN

Søndag 18. juni, tre dager etter at Karen forsvant fra sitt hjem, meldte Hans og Gabriele Gaucke datteren og barnebarnet savnet.

– Etter at Clara ble født, hadde vi hatt mye mer kontakt med Karen enn før. Hun var blitt så lykkelig, sier Gabriele Gaucke.

– Men nå fikk hverken vi eller vennene hennes tak i henne. På søndagen snakket vi med moren til Michael, altså Claras far. Hun hadde en avtale med Karen, men hadde ikke fått tak i henne. Hun lurte på om vi visste noe. Da skjønte vi umiddelbart at det måtte ha skjedd en forbrytelse, sier hun.

Politiet forsøkte å berolige med at folk gjerne blir borte noen dager, for så å komme tilbake. De fant heller ingenting da de gjennomsøkte Karens leilighet. De var i ferd med å gi opp da en etterforsker under det fjerde besøket fant blodspor under en benkelist på kjøkkenet. De begynte så å flytte på møbler og fant mer blod. Politiet kalte inn eksperter. Med avansert utstyr fant de blodspor på badet, i trappehuset og ved inngangsdøren. De fant spor i babysengen, som de sendte inn til analyser. De gjorde DNA-analyser av blodet og fant ut at det tilhørte Karen Gaucke.

En drapsetterforskning tok til. De samlet inn mulige beviser, deriblant fingeravtrykk på en sammenbrettet papirlapp like ved Karens seng. På lappen sto det «avregning» og noen tall.

Politiet satte umiddelbart i gang hemmelig overvåkning av en 37 år gammel direktør i Tysklands største reiselivskonsern.

MICHAEL P.

Etter mer enn ti år i TUI hadde Karen Gaucke steget i gradene. Hun var leder for en av reiselivskonsernets avdelinger på hovedkontoret da hun i november 2004 reiste på ferie til Egypt. Der traff hun ved en tilfeldighet Michael Pieper, en intelligent og sjarmerende mann fra Göttingen som var direktør i en annen avdeling i samme konsern. De var et godt parti. Begge nærmet seg 40, var alene og ingen av dem hadde barn. De ble forelsket og innledet et forhold som varte vinteren gjennom.

Men kjærligheten forsvant. Karen fortalte sine venner at hun begynte å oppleve Michael som en dominerende, macho besserwisser. Til moren fortalte hun at han hadde begynt å lyve om alt mulig. Hun gjorde slutt med ham, men de måtte likevel ha med hverandre å gjøre. Karen var blitt gravid.

Samme vinter innledet Michael et forhold til en annen kollega i TUI. Hun ble også gravid, og de flyttet sammen. Samtidig traff han en tredje, yngre kollega, som ble hans elskerinne.

– Jeg møtte Michael en gang i Hannover. Da var det slutt med Karen. Han ga et sympatisk inntrykk. Men det var i ti minutter. Jeg hadde hørt han ikke var til å stole på, sier Gabriele Gaucke.

5. november 2005 fylte en høygravid Karen 37 år. To dager etterpå lå hun på sykehuset i Hannover. Clara ble født 7. november.

– De kom til Freiburg i julen. Vi var sammen i påsken. Karen var blitt så lykkelig, sier Gabriele Gaucke.

BLODSPORENE

DNA-sporene fra babysengen tilhørte Michael Pieper. Det samme gjorde de ni fingeravtrykkene på den sammenbrettede papirlappen, som inneholdt Karens oversikt over hvor mye barnebidrag han skyldte, flere tusen euro han i mange måneder hadde nektet å betale. Politiets overvåkning viste at han holdt seg med nok en elskerinne. Han hadde flere profiler på såkalte singelbørser. 26. juni arresterte Hannover-politiet Michael Pieper, mistenkt for å ha bortført og drept Karen Gaucke og datteren Clara.

Under avhørene nektet han for alt. Han valgte etterhvert ikke å si noe som helst. Politiets dataeksperter analyserte hans bevegelser på internett. I mai hadde han forsøkt å kjøpe et våpen på Ebay. Han hadde bestilt et «Bolzenschussgerät», som er et kraftig og elektrisk håndbor. Google-analyser viste at han hadde søkt opp ord som «Axtmord», «Mord» og «Totschlag» – øksemord, mord og dødelig slag – i ukene før 15. juni.

Under ransaking hjemme hos ham fant de Karens blodspor på et par av hans joggesko. Han forklarte at Karen hadde blødd neseblod siste gang de møttes, som han hevdet var lenge før 15. juni, og at han ikke hadde klart å vaske det bort. Analyser knyttet blodsporene til 15. juni.

Politiet satte nå inn rekordstore mannskaper for å finne de to savnede. Over hele delstaten søkte de i dype tjern og tette skoger, i bygårder, villastrøk og industriområder. Saken vakte enorm oppsikt over hele landet. Nærbildet av moren som holder datteren tett inntil seg, var på avisenes forsider i flere dager. Frivillige reiste til Hannover for å lete. Men ingen lik ble funnet.

LEIEBILEN

Vitneavhør avslørte hull i mistenktes forklaringer. Før han valgte å tie, hadde han forklart politiet at han skulle tilbringe helgen etter torsdag 15. juni ute på landet med en av sine elskerinner. Hun sa på sin side at hun den helgen var på Robbie Williams-konsert i Paris. Vennene fra vertshuset, som han skulle se fotball sammen med, hadde reagert på at han den kvelden kjørte en annen bil enn han pleide.

I nesten to uker ringte politiet rundt til alle bilutleie­firmaer i delstaten og fant til slutt et firma i Braunschweig, 60 kilometer fra Hannover. Et videokamera hadde fanget opp Michael Pieper, både da han var der og leide en Toyota stasjonsvogn 15. juni klokken 15.00, og da han leverte den tilbake 17. juni klokken 13.30. Han hadde kjørt 245 kilometer i løpet av de to dagene. Kilometerantallet bidro til å konsentrere søket etter de savnede. Men uten hell.

Politiet tok inn leiebilen til undersøkelser. Under dørmatten ved førersetet fant de blodspor, som nesten var vasket bort. Analysene viste at blodet tilhørte Karen Gaucke.

MEDFANGEN

Mens den mistenkte satt i varetekt, forsøkte Karen Gauckes familie og bistandsadvokat fortvilet å få ham til å si noe. De lyktes ikke. Michael Pieper sa ingenting. Politiet fant stadig nye spor og indisier som tydet på at han hadde drept Karen, men han sa heller ikke noe til dem.

Etter noen uker snakket han, men bare til en medfange, som satt inne for mord på noen i sin egen familie. Til medfangen forklarte Michael Pieper i detalj hvordan han hadde drept Karen Gaucke og sin egen datter. Det han sa, var til forveksling likt det politiet hadde funnet ut.

Medfangen ble et nøkkelvitne i rettssaken, som startet i Hannover tingrett i januar 2007.

RETTSSAKEN

– Min mann og jeg satt på motsatt side av Michael. Jeg stirret på ham under forhandlingene. Vi håpet at han ville si noe. I avhør hadde han snakket litt, men var blitt tatt i løgn. Nå håpet vi han skulle si sannheten, men det gjorde han ikke, sier Gabriele Gaucke.

Hun har mistet troen på at datteren og barnebarnet blir funnet. Ifjor mistet hun også sin mann, som for syv år siden satt ved hennes side under hele rettssaken.

– Det er den mest besynderlige rettssaken jeg noengang har sett, sier Matthias Waldraff, som var bistandsadvokat for familien.

– Forsvarerens strategi var å fortie alt. Bokstavelig talt ikke si noe som helst. Tiltalte virket å være overbevist – helt til siste sekund – om at han ville bli frikjent, fordi ingen hadde funnet likene. Fortielsen hjalp ham ikke på noen som helst måte, sier han.

Michael Pieper sa ingenting i de 17 dagene rettssaken varte. Absolutt ingenting. I 17 dager satt han uberørt på tiltalebenken. Mens grusomme detaljer ble presentert, og det ene vitnet etter det andre viste hvordan han hadde løyet, planlagt og utført et dobbeltdrap, satt han og så rett frem. Kun én gang reagerte han. Det var da bistandsadvokat Waldraff spurte et vitne om hun hadde kidnappet Clara. Etterforskningen hadde ikke funnet blod fra barnet, og da han viste til at det gikk rykter om kidnapping, og at Clara muligens var blitt fløyet til Kypros etter drapskvelden, ble tiltalte åpenbart forvirret, noe både dommeren og hele salen merket.

DOMMEN

Dommen mot Michael Pieper slår fast at han 15. juni 2006, like etter klokken 20.00, drepte Karen Gaucke på hennes kjøkken. Deretter gikk han opp i annen etasje og tok livet av sin egen datter. Klokken 20.19 sendte han en tekstmelding til Karen, der han lurte på hvor hun ble av. 12 minutter senere sendte han melding til vennene på vertshuset om at han ville bli litt forsinket. Så begynte han å vaske etter seg. Klokken 21.27 slo han av Karen Gauckes datamaskin, forlot leiligheten med to svarte plastsekker, la dem i en leiebil og dro til vertshuset for å se fotball.

Dommen sier ingenting om hvordan han utførte drapet, men slår fast at han vendte tilbake til leiligheten etter fotballkampen. På vei til leiligheten sendte han en tekstmelding til en elskerinne og avtalte et møte dagen etter. I nesten to timer vasket han leiligheten, i håp om å slette alle spor.

I dommen står det at ingen lik er funnet, og at kun drapsmannen vet hvor de er.

Michael Pieper ble dømt til livsvarig fengsel for drapet

på Karen Gaucke og datteren.

GRAVEN

Etter dommen har Karens familie fortsatt levd i håpet om at sannheten en dag kommer frem og at datteren og barnebarnet blir funnet. De har aldri hatt noen ordentlig begravelse, men har oppført et minnesmerke hjemme i Freiburg.

Gjennom flere års leting etter Karen og Clara har politi og letemannskaper funnet flere lik av folk som har vært savnet i mange år, men ikke de to.

Forsøkene på å få vite noe av den domfelte, førte ingen steder. Han fikk testikkelkreft mens han satt i fengsel. I februar 2012 døde Michael Pieper.

◆◆◆

I september 2014 var jeg tilbake i Nürnberg for første gang på mer enn 20 år. Jeg kom dit med morgentoget fra Berlin. Med meg hadde jeg reisekoffert, laptop og en mappe med dokumenter fra det som blir omtalt som Tysklands største kriminalgåte. Dagen før hadde jeg snakket lenge med Karens mor.

Utenfor stasjonen ble jeg stående for meg selv og stirre ut i luften i mange minutter. Så tørket jeg kinnet og gikk mot gamlebyen.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.