<p>Tilfeldigvis. Blir man klokere eller lykkeligere av å legge hverdagen i hendene på tilfeldighetene? Ved hjelp av dataprogrammer han skriver selv «randomiserer» Max Hawkins alt fra musikk og middager, til ferier og tatoveringen han har fått på magen. </p>

Tilfeldigvis. Blir man klokere eller lykkeligere av å legge hverdagen i hendene på tilfeldighetene? Ved hjelp av dataprogrammer han skriver selv «randomiserer» Max Hawkins alt fra musikk og middager, til ferier og tatoveringen han har fått på magen.

Sosiale medier fanger oss i gamle spor. Max Hawkins fant en utvei

Tekst

Vil du få varsel hver gang Per Magnus Riseng publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
New York/Oslo

Utbryterne fra sosiale medier og apper har funnet sin redning i verdens minst forutsigbare mann.

Bestemødre pleier ikke stå først i køen på homsebarer og rockekonserter. Men en sommerdag i fjor befant hun seg plutselig på begge deler samtidig, Deborah Taylor, 71 år og bestemor til tre, idet hun gikk inn døren til den lokale homsebaren i hjemstaten California, da den arrangerte konsert med tre metalband.

Taylor er tidligere bokholder, politisk liberal, men sosialt sjenert. Tanken på å dra hit hadde aldri slått henne om det ikke var for dataprogrammet som hadde sendt henne.

– Jeg likte veldig godt tanken på å prøve nye ting, å teste grensene mine. Jeg har alltid vært oppmerksom på hvor begrenset min sosiale sirkel har vært, uten at jeg har gjort altfor mye for å endre på det, sier hun i en epost.

I baren kom hun i prat med flere gjester. Da gitarene dundret løs, minnet det henne om en Beatles-konsert for mange år siden, der hun ikke hørte annet enn jentene som sto skrikende ved siden av. Nå hørte hun musikken bedre, selv om det ikke akkurat var musikk i hennes ører. Men opplevelsen? Menneskene? Storartet. Ikke lenge etter konserten kastet hun seg nok en gang ut i det ukjente, da et marijuana-bakeri arrangerte strandrydding.

Ingenting av dette hadde hendt om det ikke var for et spesielt dataprogram, skapt av en Google-ansatt som bestemte seg for å gå drastisk til verks i kampen mot gamle vaner.

Rollefigur i et manus

Max Hawkins er antagelig verdens minst forutsigbare mann.

Slik var det slett ikke for noen år tilbake, da han jobbet for datakunst-teamet til Google. Hver dag syklet han samme vei til jobb, drakk samme håndbrygget kaffe, spiste gratis mat i Google-kantina, jobbet med de samme Google-kollegene, som han også dro på pub med etter jobb – før det hele gjentok seg.

<p>Dagens liste. Ane Marie Anderson ser på dagsprogrammet hun har fått tildelt av «The Third party». </p>

Dagens liste. Ane Marie Anderson ser på dagsprogrammet hun har fått tildelt av «The Third party».

– Det var veldig komfortabelt, men også begrensende. Jeg hadde glidd inn i et mønster det var vanskelig å komme ut av, sier Hawkins i dag.

Om kveldene, når han lå i senga og prøvde å sove, kom den snikende: følelsen av å være fanget. Av å være rollefigur i noen andres manus. Uansett hva han hadde gjort den dagen, føltes det alltid som om han kunne spådd det dagen før. Mistanken ble bekreftet da han leste artikler om forsøk der dataprogrammer samlet inn data om folks hverdag og ga deprimerende treffsikre spådommer om hva de ville gjøre dagen etter. De aller fleste liv er rett og slett veldig forutsigbare.

– Bare erkjennelsen av at du ikke egentlig har kontroll, at det du gjør styres av det du har gjort før, det plaget meg virkelig, sier han.

Og teknologibransjen – hans bransje – gjorde bare ting verre. Facebook gir oss statusoppdateringer fra dem vi allerede følger tettest, reklame for det vi allerede liker, nyheter om det vi allerede er opptatt av. Netflix, Spotify og Amazon gir anbefalinger basert på det vi allerede har sett, hørt og kjøpt. Valgene våre mates inn i algoritmer som spytter ut forslag i samme spor, og det blir lett å kjøre seg fast. Slik krymper boblene vi allerede befinner oss i, både de sosiale og politiske.

– Datamaskiner gir deg ting som er likt det du har sett før, men eksponerer deg ikke for alle mulighetene. Det er en trend jeg vil kjempe mot. For jeg tror det er farlig, sier Hawkins.

Tett program. Max Hawkins lagde et dagsprogram for Anderson bestående av tilfeldige Facebook-arrangementer i Oslo-området. Han ber folk unngå begravelser og vise respekt der de møter opp, men ellers er det få regler.

Italiensk for begynnere. Ane Marie Anderson lager tortellini på Mamma pizzarestaurant.

Hva om, tenkte han, man kunne snu denne begrensende teknologien til noe positivt? Gjøre den til et verktøy som hjalp ham å bryte ut av bobla?

Vietnams Justin Bieber

Først lagde Hawkins et dataprogram som sendte ham på tur med Uber-biler til helt tilfeldige steder. Siden tok han det noen skritt videre, med et program som samlet inn alle åpne Facebook-arrangementer i en viss nærhet og tilfeldig valgte ut et han måtte dra på, uansett.

Plutselig var livet blitt en serie tilfeldigheter. Han drakk seg full med en gjeng russere. Han prøvde akrobatisk yoga, dro til et tilfeldig samfunnshus på pannekakefrokost. En julaften kjørte han i tre timer, nervøs, med en venn og en pai i bilen, til et juleselskap hos en middelaldrende kvinne og hennes venner og familie. Det endte med at de ble værende i timevis, med middag og allsang av julesanger. Et annet høydepunkt kom da han prøvde programmet på reise i Vietnam. Navnet på arrangementet sa ham ingenting, men da han kom frem, i toppen av en skyskraper, havnet han midt i en konsert med Vietnams svar på Justin Bieber, som etterpå inviterte den rødhårede amerikaneren til en lang og fuktig kveld i baren.

– Paradoksalt nok, ved å følge en datamaskin og overlate mine avgjørelser til den, ga det meg mer frihet, mer avstand fra den tidligere determinismen, sier Hawkins.

Paradoksalt nok, ved å følge en datamaskin og overlate mine avgjørelser til den, ga det meg mer frihet

Max Hawkins

Prosjektet hans ble etter hvert oppdaget av journalistene i radioprogrammet Invisibilia, hos den amerikanske allmennkringkasteren NPR, som lagde et lengre innslag om ham. Reaksjonene strømmet på. Det gjorde også medlemmene til Facebook-siden han hadde laget, «The Third Party», der folk kan dele sine erfaringer med denne typen tilfeldig aktiviteter, gjerne kalt «boblehopping», arrangert for dem av Hawkins og hans program. I sine råd for boblehopping skriver han at man bør unngå begravelser, men at det ellers er få regler. Følg magefølelsen, vis respekt, gå hvis du er uønsket.

Historiene folk delte på nettsiden ble etter hvert mange. En av dem var Deborah Taylor og hennes rockekonsert. Noen endte endte opp med ting de selv kunne funnet på, som en boksignering eller en bryggeriomvisning. Andre befant seg plutselig på stumfilm, dragqueen-bingo eller en motorsykkelklubb.

Babyyoga-bomtur

I Norge hørte Ane Marie Anderson podkasten om Hawkins og hans prosjekt. For legen og forskeren i slutten av 20-årene hørtes det øyeblikkelig ut som en god idé, et lite eventyr i hverdagen. Anderson er aktiv i laiv-miljøet, og reiser ofte til ulike deler av verden for å spille rollespill. Men selv utenfor Norge, er dette et miljø hvor de fleste har samme grunnleggende verdier, som solidaritet og feminisme. Det har slått henne når hun sitter og tar imot pasienter: «Så mange ulike folk som kommer hit, som jeg aldri møter ellers». Fjorårets stortingsvalg ble en vekker.

– Jeg var helt sikker på at det skulle gå dårligere med Frp enn det gjorde. Og så begynner man å lure etterpå. Hva er det jeg går glipp av her? Og særlig Facebook er jo en kjempeboble, et ekkokammer av dem man har på vennelista si. Og så er det veldig lett å skjule de tingene man ikke vil se, og veldig vanskelig å gå inn i diskusjonen når det først en sjelden gang dukker opp noe der man tenker «Det var kanskje ikke helt greit.»

<p>Politisk på slump. Ane Marie Anderson (i grå genser) er en av dem som har forsøkt Hawkins’ dataprogram som sender folk på tilfeldige Facebook-arrangementer. Her har hun havnet på bannermaling til 8. mars med en gjeng entusiastiske AUF-ere. </p>

Politisk på slump. Ane Marie Anderson (i grå genser) er en av dem som har forsøkt Hawkins’ dataprogram som sender folk på tilfeldige Facebook-arrangementer. Her har hun havnet på bannermaling til 8. mars med en gjeng entusiastiske AUF-ere.

Anderson har testet flere ganger. Det ble bomtur da programmet sendte henne på babyyoga, ettersom hun ikke har barn. Mer hell hadde hun da Hawkins skreddersydde et dagsprogram til henne: På én mandag i mars var hun innom pastabaking på italiensk restaurant, et kurs i 3D-printing på tekstiler, bannermaling med AUF og blits-demonstrasjon med en hyggelig svensk selger i en fotobutikk.

Hun har kost seg, men sier det også kan føles litt privat når man besøker arrangementer som åpenbart ikke er ment for alle.

– Det er jo kjemperart og bare komme inn på arrangementer som ligger ute åpne, men som egentlig ikke er åpne, sier Anderson som likevel er fristet til å prøve mer, bare Max Hawkins får lansert sin lenge planlagte boblehoppe-app.

– Jeg har skrevet inn epostadressen min og reservert min plass. Da fikk jeg melding om at jeg var nummer 3054 i køen, sier hun.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

En vei ut av dystopien?

Prøv filosofien til Max Hawkins, og du vil kunne få en aha-opplevelse – om deg selv, noen andre eller begge deler. Hawkins er likevel mer varsom enn mange andre tekno-skapere, som kan snakke litt vel varmt om hvor mye deres idé vil endre verden:

– Jeg tror det er en feil mange i tech i gjør: De antar bare at deres produkt skal endre verden til det bedre, og så ender man med den dystopien vi lever i nå. Men jeg tror det er et potensiale her. Teknologien har gjort at vi i dag forholder oss til hverandre og politikk gjennom ting som Twitter, som forsterker polarisering og raseri. For å nå frem må du innta det mest ekstreme ståstedet. Jeg tror mye av den globale politiske ustabiliteten vi ser er et symptom på det. Det er noe spesielt med å møte folk som er annerledes enn deg. Hvis du går til noens arrangement, får du antagelig en dypere forståelse for hvorfor de er som de er. Det blir vanskelig å kalle noen for «andre», å gjøre dem til en karikatur når de står foran deg, sier han.

Michael Harris gikk lei av algoritmeversjonen av seg selv: Mimrer om livet før internett

Selv har Hawkins latt tilfeldighetene styre en stadig større del av hverdagen. Han har laget et program som spiller tilfeldige sanger fra hele Spotify. Et som gjør at telefonen hans på tilfeldige tidspunkter ringer en tilfeldig venn. Et som arrangerer reiser til tilfeldige mål. Han drar på tilfeldige restauranter, der han velger tilfeldige retter fra menyen. Han hadde en tilfeldig bokklubb, men bøker kan være lange, og han fant til slutt ut at man måtte legge inn vetorett om det ble for sært.

– Hvis du ville ut av den daglige rutinen kunne du vel bare begynt på salsa eller noe i den dur. Du har gått i en ganske ekstremt retning?

– Joda. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg gjorde det på den måten. Jeg føler bare at…selv noe som salsadansing er innenfor dette lille sporet av muligheter hos meg. Det jeg lærte meg å like da jeg lot datamaskinen bestemme, er at det er så mange ulike måter å leve livet på. Men dem du kan tenke deg uten hjelp av en datamaskin, er et lite antall spor. Og jeg følte jeg ville komme meg utenfor det lille knippet ting jeg kunne forestille meg.

Ny hobby. Vilde Sjømæling Snekkestad (fra venstre), Ane Marie Anderson, Ingelin Mari Åmo og Kirsten Breuer på 3D-printing-kurs på OsloMet.

3d-printing kurs på OsloMet. Sak om sosiale bobler og bruk av appen «The Third party» som skal få folk til å bryte ut av sitt vante mønster og sitt vanlige nettverk. Vi tester appen sammen med Ane Marie Anderson.Foto: Fartein Rudjord

12

Tilfeldig tatovering

Skandalen med Cambridge Analytica og de påfølgende innstrammingene i personvern-regler har gjort at appen til Hawkins ble tatt av lufta kort tid etter lansering. Frem til den muligens kommer på igjen, håper han å arrangere flere boblehoppe-dager av typen Ane Marie Anderson ble sendt på.

Selv lar han fortsatt dataprogrammer styre deler av livet sitt. Nylig lagde han et program som søkte gjennom bilder på nettet og valgte et tilfeldig et, av to strekfigurer som holder hender, som han så fikk tatovert på overkroppen. Han får også tilfeldige klesplagg levert på døren, som han må bruke, nå sist en neonfarget kroppsbygger-singlet.

– Det er ikke slik at jeg mener alle burde leve livet sitt som dette. Men for meg handler det om…for å virkelig forstå noe, må du være ekstrem, sier han.

– Konsepter som identitet, tilfeldigheter, fri vilje og kontroll forstår du bare når du pusher deg selv til en grense. Og det å ta denne ekstreme holdningen er for meg en måte å utforske denne ideen fullstendig, uten å stoppe for tidlig. Gir det mening?

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk