– Syk pågang av folk i dress som vil ha bordet mitt, skrev Pepper utålmodig på melding til Salt. Minutter senere hastet han inn døren på Restaurant Haakon og fant en sulten Pepper sittende ved vinduet. Haakon er et lunsj- og frokosttilbud for de ulike bedriftene som leier kontorlokaler av Braathen Eiendom, et steinkast fra rådhuset i Oslo. Ordet «kantine» vil bakmennene ha seg frabedt – administrerende direktør regelrett motsatte seg merkelappen da han i fjor høst lanserte konseptet. Stedet er et samarbeid med kantineselskapet Dugurd – driftet av Lava Oslo, som de siste årene har etablert seg tungt i hovedstaden med spisesteder som Katla og Smalhans – og minner følgelig mer om disse stedene enn den gjengse bedriftskantine. Målsetningen er å tilby mat som matcher lokalets status som «premium» kontorbygg – også til lunsjgjester uten nøkkelkort.

Buffet

Salt gikk bort til kaffebaren, der en svært blid ansatt forklarte konseptet. For 175 kroner får du forsyne deg så mye du vil av lunsjbuffeten. Kaffe, sandwicher og drikke utover vann med/uten bobler kommer i tillegg til dette. Buffeten endres hver dag. Dagens tema var «skalldyr», og under varmelampene sto flere skåler med blåskjell i en suppe på grønn karri, flankert av rause stykker hjemmebakt focaccia. Ved siden av den igjen, en tomatbasert meksikansk suppe. På et bord står vegetarretter og friske salater – gylne biter med frøpanert sellerirot, et fat med knuste asiatiske småagurker, en blandet bladsalat med syltet rabarbra og cottage cheese og brokkolini overdrysset med en tykk, tahinibasert dressing. Den meksikanske suppen ble valgt bort, og snart satt de ved bordet igjen med blåskjell og hver sin store tallerken med grønnfor. Mens nabobordet diskuterte voldgift, gikk Salt løs på selleriroten

– Det her var sykt godt, altså, sa han fornøyd.

Ambisiøst

Mens en gruppe japanske turister tittet inn fra fortauet, smakte Salt og Pepper seg gjennom de ulike smårettene. Den panerte selleriroten var så perfekt sprø, salt og fet at den fint kunne stått på egne ben som en hovedrett. Rabarbrasalaten var en ny og vellykket kombinasjon, den syrlige hagefrukten passet ypperlig til bladsalat og cottage cheese. Brokkolinien hadde akkurat passe bitemotstand, og i den tyktflytende tahinidressingen fikk den et godt, om enn ikke fullt så nyskapende, følge.

– Blåskjellene kunne kanskje vært litt varmere, men det er egentlig det eneste negative jeg har å si om dette, sa Salt og brøt av en bit med focaccia.

– Ja, men suppen var veldig god. Og det er jo litt ambisiøst å servere blåskjell i en kantine, sa Pepper. Med det høye nivået (spesielt på grønnsakene) føltes prisen vi betalte som utenforstående – 175 per person – helt ok. Snart reiser begge seg for å ta en ny runde salater og grønne småretter. Det var tross alt buffet.

– Det må jo være veldig irriterende å komme ned hit og så er det stappfullt av masse andre folk, når du jobber her og har det som kantine, sa Salt da de forlot lokalene, en drøy halvtime etter at de først kom inn døren.

– Ja, sa Pepper.

– Det er kanskje det de risikerer.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.