Mye har skjedd med Kolonihagen siden sist Salt spiste der, riktignok på den nå nedlagte Grünerløkka-restauranten. Utvalget av produkter de fører er utvidet fra eksklusive olivenoljer og håndverksbrygg til syltetøy og paller med kaffe på Rema 1000.

Med virvaret av matkasser, lunsjabonnement og Reitan-hyllevarer som utgjør Kolonihagen-konseptet, er det nesten vanskelig å huske at de også driver økologisk spisested.

Frogner-restauranten ble nylig pusset opp, og kjøkkensjef Jørgen Ravneberg har tatt over spakene. Ville restauranten fremstå som et utstillingsvindu for produktene til en lønnsom storbedrift, eller har den noe nytt å komme med?

Gode sesongråvarer

– Det er virkelig blitt flott her! sa Pepper, som hadde vært på også denne avdelingen før.

Lokalet er gjemt i en hyggelig bakgård, og det nye interiøret er rent og nordisk – lyse trestoler, rygglener i lær som henger langs veggene, store taklamper med eksponerte glødetråder.

Salt syntes lunsjmenyens foreslåtte treretter hørtes passende ut, mens Pepper plukket like mange retter à la carte for et ganske vesentlig prispåslag. Aller først ville de dele et stykke grillet brød med morkler.

– Dette lover godt for måltidet! sa Salt etter å ha smakt.

Retten var deilig enkel i sin respekt for soppenes milde, karakteristiske smak – om enn med litt for oljetrukket brød.

Først ut i den satte menyen var tartar med pepperrot og fritert løk. I mylderet av tartarvarianter rundt omkring i byen sto denne igjen som ganske forglemmelig, selv om det var godt. Da var Peppers valg bedre: Sesongriktige jordskokk fra gården som norske kokker elsker å namedroppe, Korsvold, servert med en chilidipp.

– Veldig gode på smak! Og det er et deilig chilibitt. Men knollene er for hardt fritert. Kantene er litt svidd, og de er helt mushy inni – litt motstand hadde gjort seg, sa Pepper.

Kvinners favoritt

Bevertningen var oppmerksom og behjelpelig. En litt for rask, engelskspråklig presentasjon av en av rettene ville kanskje vært vanskelig å få med seg for enkelte.

Etter at et forretningsfølge forlot spisesalen, la Salt og Pepper merke til at restauranten var fullsatt av kun kvinnelige gjester.

Før hovedretten ble Salt servert et glass av en elegant og lett hvit burgunder, Macon-Verzé. Den var et godt følge til fisken: Et stykke lange, vakkert anrettet med følge av kål og tyttebærvinaigrette.

– Deilig fisk! Men vinaigretten har en for skarp eddiksmak, og ingen preg av bærene, sa Salt.

Peppers and hadde en nydelig sprø skorpe, men var litt overstekt og rart anrettet. To brune klumper så nesten ut som to andestykker, men den ene var i virkeligheten en haug med puré. Den smakte aller mest av brun saus, og manglet den mørke, karamelliserte smaken av sort hvitløk (nok en tidsriktig gjenganger hos trendsensitive oslorestauranter).

For lite mat

Kun desserten gjensto. Maten hadde smakt veldig godt, men med detaljer som senket helhetsinntrykket. Men desto verre: Ingen av oss var i nærheten av mette.

– De anbefalte to til tre retter. To er altfor lite. Nå har jeg spist to og en halv, og er ikke engang halvveis til mett, sa Pepper, som håpet på en fyldig dessert.

Det ble servert: En melkesjokoladeiskrem med crumble av brownies, og en lovet steinsopp som såvidt kunne smakes. Desserten føltes fremmed i menyen, som ellers var nynordisk og fri for comfort food. Er det lov å si at Rema-isen med kaffebønnebiter og chili er bedre?

Salts dessert var langt mer interessant: en syrlig is med smak av solbær, dekkes av grønn granité med frisk smak av engsyre. Deilig, og visuelt flott.

– Dette er jo et veldig ekstravagant lunsjvalg, sa Salt da regningen kom – 1105 kroner, inkludert to kaffe og en god hvitvin.

– Ambisjonsnivået her er høyt. Men noen grep må til før dette er verdt det. Til denne prisen forventer jeg å bli mett.

Det hadde gjort seg med en sånn wrap som Kolonihagen selger som lunsjcatering, i hånda på vei ut.(Vilkår)