Den asiatiske hovmesteren briljerte med å snakke engelsk og norsk like perfekt, og attitude som en Bond-pike før hun havner i James' armer. Tatoveringen mellom skulderbladene, som et brennmerke fra den kinesiske triaden, viste vei innover i Ling Lings korridor – ut mot havet.

Mens storebroren Hakkasan har Michelin-stjerner i London og søsterrestauranter i Mumbai, Las Vegas, Doha og Shanghai, for å nevne noen, er den fjerne kusinen Ling Ling bare kommet seg til Mykonos, Marrakech og Oslo, en slags pakketurismens motstykke til sitt globetrottende familieoverhode.

Denne onsdagen i april var London-glamouren erstattet med Metallica-t-skjorter og aldrende Ullern-fruer på bytur. Et firmafølge ankom i fornuftige allværsjakker. Utenfor vinduet øvde noen på å legge yachten «Grace» til brygga, og Nesodden-båten fraktet hverdagsmenneskene ut til Akershus.

Strømlinjeformet

Vi tenkte det passet å starte med en cocktail – plum sour på Umeshu og whisky, og en Red Sheng med akevitt og bringebær, var kompetente drinker.

Ling Ling er en glamorøs kinarestaurant. Det vises når fargerike dim sum kommer toppet med bladgull og trøffel. Fylt med kongekrabbe og reker, litchi og hummer, sjøtunge med sort trøffel og ibericogris.

– Jålete, men veldig gode, sa Pepper.

Dyppesauser i økende chilistyrke hører med, og det samme gjør et glass champagne. Ling Lings huschampagne er fra Louis Roederer til 165 kroner glasset.

– Vi har en litt rotete meny, så jeg kan hjelpe dere, sa servitøren.

Han hadde selvsagt rett. Det enkleste er å bestille tiretters til en knapp tusenlapp, men det var litt mye denne dagen.

Crispy duck-salat var strålende, med flott balanse, pomelo-sitrus og pinjekjerner. En signaturrett som gir mening, og som er lik på alle Ling Lings tre restauranter – worldwide. Noen ganger får man følelsen at maten også er ute og reiser. Rettene er velsmakende, men samtidig så standardiserte og strømlinjeformede at man lurer på om det kommer halvferdig over Nordsjøen fra moderskipet.

Andre ganger kan man se at maten har møtt menneskehender, som i en norsk torsk som var perfekt silkemyk, med en assamsaus på tamarind og sjalottløk, spisset med hint av chili.

Servicen er kommersielt blodtrimmet til å selge signaturrettene, og samtidig hjertelig til stede på både svensk og engelsk med østblokkbrukne konsonanter. Man er tidvis mer kunde enn gjest.

Likevel er det innsmigrende smaker, og kinamat som er både polert, forfinet og velsmakende.

En wagyubiff på 90 gram til 370 kroner hadde dessverre mistet sin rosafarge, men fått en attraktiv stekeskorpe og følge av asiatisk sopp og løk som fremhevet den gode smaken.

Sminket

Ling Ling har et godt stykke igjen før den kan sammenligne seg med sitt opphav. Retten mangler den fingerspitzgefühl og finish man finner på moderskipet. Men samtidig har den kvaliteter som blandes med skamløs kommersialisme til en unorsk helhet.

Ypperlige desserter, både en banankonfektkake med soyakaramell, melkesjokolade og bananis var den søte og syndige, mens krydret og syltet plomme under en amarettokrem med sitron var velsmakende selv om madeleinekakene med kanel neppe var bakt samme dag.

Regningen kom på 2700 kroner selv om vi bare hadde to drinker og fire glass vin til sammen, med seks deleretter og litt ris.

Kanskje passer Ling Ling bedre i aftenkjole – når den er i nattklubbmodus med dj og dempet lys. I lyse norske vårnetter blir sminken litt påfallende.

* (Vilkår)