– Nesodden er liksom Oslos svar på Staten Island, sa jeg; vi satt på fergen ut til Nesoddtangen for å besøke Signalen Sjøbad, italienskfrelste Dag Tjerslands nyeste satsing.

Restauranten åpnet i sommer, med takservering og kveldssol. Nå regnet det nesten sidelengs, men inne var stemningen lun. Grønnmalte vegger og treverk varmet i lokalet med betonggulv og store vinduer ut mot sjøen og gjorde også en sen høstkveld trivelig her.

Vi startet med et glass siciliansk pet nat mens vi studerte menyen. Den er norsk og lokal, og mer ambisiøs enn en vanlig strandbar. I tillegg til à la carte finnes også en tiretters delemeny til 690 kroner. Men vinkart?

Servitøren var uvillig til å vise det frem; det var så mye naturvin og vin hun mente vi ikke ville dra kjensel på likevel, så det var bedre at vi fikk en anbefaling.

Vi endte med en flaske husets hvitvin, en nydelig, mineralsk ligurianer, og fikk saftig, nybakt focaccia før gildet begynte.

En raus skål angivelig røykte reker kom med chilimajones og en halv brent sitron. Det var klassisk strandmat, servert uten større raffinement, som smakte lite røyk, men mye av søt, fersk sjømat. Vi var fortsatt midt i rekene da rett nummer to ble klemt inn på bordet: En silkemyk kyllingleverterrine med bringebær og knekkebrød, der smaken av pepper dessverre overdøvet det meste annet.

En fjøl med spekemat, ostebiter, aioli, tomatchutney og tynt brød fulgte. Men vi burde vært mer forsiktige med brødet for å stå løpet ut.

Salt og fett

– Litt poké på ørret, sa servitøren. En haug hakket fisk marinert i lime, soya og koriander var hverken poké, tartar eller ceviche, men et altfor salt sted midt mellom.

Menyens makrell var erstattet med dagens fisk, et stykke lange som svømte i en voldsomt rik hummerkraft sammen med et stort blad fritert salvie.

– Jeg har aldri møtt en hummerkraft jeg ikke likte, men denne blir for kraftig, mente Pepper.

– Og dette? Det smaker bare olivenolje, fortsatte Pepper om en stor gryte «naturvindampede» blåskjell garnert med noen tynne skiver tørt, seigt brød dynket og stekt i olivenolje.

Vi lot mesteparten av blåskjellene ligge, for det var mye igjen av måltidet, og porsjonene virket bare større og større.

For mye

Bakt blomkål med fritert salvie – nok en gang! – badet i tre typer fett: Brunet smør, løpstikkemajones og smeltet blåmuggost var for mye på dette tidspunktet. Da mørt dielam med en silkemyk sellerirotpuré, smørstekte kantareller og solbærpuré landet foran oss, var det rett og slett vanskelig å glede seg over.

– Jeg er storspist, men dette er virkelig altfor mye mat, sa jeg.

De to dessertene kom sammen, også de røffe, store porsjoner. Både syrlig tindvedpuré med fersk geitost og kortreiste bær med nyr, vanilje og et crunchy pulver var garnert med bjørnebær. Her var gode smaker, men i likhet med mye av det vi hadde spist, føltes det overveldende og lite raffinert. Servicen var også en pose blandet drops, litt urytmisk og til tider direkte nonchalant.

Det tar ikke fra Signalen at det er et fantastisk sted med topp beliggenhet, men det egner seg nok best som et møtested over et enklere måltid enn et sted å valfarte til for en fancy middag. Og er du skikkelig, skikkelig, skikkelig sulten, er 2200 kroner en rimelig pris for å spise seg overmett, drikke et glass musserende og dele en flaske vin.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.